Portal:Hovedside

rediger Velkommen til Slektshistoriewiki – Slektsforskernes encyklopedi

Slektshistoriewiki er Norsk Slektshistorisk Forenings egen wiki for slektsforskere.

Vær med og utvikle Slektshistoriewiki til en uuttømmelig kilde for slektsforskere. Del dine kunnskaper med andre, og bidra sammen med andre til å gjøre Slektshistoriewiki til det viktigste oppslagsverket på nettet både for nybegynnere og for veteraner. Denne wikien har nå kommet opp i 2 672 artikler.

arkiv rediger Utvalgt slekt

Slekten Haugsbakken stammer fra Jaren på Brandbu i dagens Gran kommune på Hadeland i Oppland. Jacob Johansen Trulserud (1879–1950), sønn av Johan Jakobsen Trulserud (1851–1935) og Kjersti Pedersdatter Anfossen (1855–1951), giftet seg på Gran i 1905 med Randi Iversdatter (Tingelstad) Haugsbakken (1882–1969), eldste datter av Iver Nilsen Tingelstad (1858–1932) og Ingeborg Gudbrandsdatter Røssum (1856–1914). Randis far Iver Nilsen Tingelstad kjøpte gården Haugsbakken (gnr. 282 Haug, bnr. 2 Bakken) fra Jon Tomt i 1884. Jacob jobbet en stund som forpakter på Ørfiske i Nittedal for hoffjegermester Otto Gjerdrum (1831–1908), og ekteparets andre barn, datteren Ingeborg, ble født der i 1907. Jacob og Randi vendte tilbake til Haugsbakken og overtok etter hvert gårdsdriften da Randis bror Nils Tingelstad valgte å bli værende på jernbanen. Jacob og Randi fikk sammen 11 barn – 8 jenter og 3 gutter – hvorav 2 lever ennå (2013). Bortsett fra Ingeborg ble alle barna født på Haugsbakken. Ved slektsstevnet 2. juli 1984 telte slekten 217 etterkommere, hvorav 164 var til stede på stevnet, som fant sted på Jaren skole, naboeiendommen til Haugsbakken.

Les mer...

arkiv rediger Utvalgt sted

Torderød er en av de første gårdene på Jeløya som skilles ut fra opphavsgården Alby. Den ble antagelig skilt ut en gang mellom 400 og 700 e. Kr. Torderød er ikke det opprinnelige navnet som er Tordruga som betyr gjødselhaug. Antagelig har det her vært en gjødselhaug etter sommerbeite fra den opprinnelige gården. Torderød er første gang nevnt 1338. Gården ble i andre halvdel av 1800-årene begynt å bli oppstykket i tomter siden den lå inntil bygrensen. Dette ble deretter gjort i stor stil på begynnelsen av 1900-tallet slik at det i dag bare er en liten del igjen av gården. Ved sammenslåingen av Moss bysogn og Moss landsogn i 1943 (1946) ble gården helt og holdent liggende i Moss.

Les mer...

arkiv rediger Utvalgt biografi

Oluf Rygh (født 5. september 1833 i Verdal, død 20. august 1899 under feltarbeid i Ulefoss i Holla (nå Nome) i Telemark) var arkeolog, stedsnavngransker og historiker. Han er blitt regnet som en av grunnleggerne av fagene arkeologi og stedsnavngranskning i Norge. Rygh var professor i historie ved Universitetet i Oslo mellom 1866 og 1875. Han var bestyrer av Oldsaksamlingen fra 1862 og professor i nordisk arkeologi fra 1875 – den første professor i arkeologi ved noe skandinavisk universitet. Han ledet utgravningen av Tuneskipet i 1867. Hans verk Norske Oldsaker fra 1885 er kjent for sine detaljerte tresnitt og brukes av arkeologer den dag i dag som referanselitteratur. Rygh er spesielt kjent for å ha skrevet manuset til Norske Gaardnavne utgitt i perioden 1897 til 1924.

Les mer...

arkiv rediger Utvalgt artikkel

Erkebiskopelig tjenestemann er en tjenestemann hos Erkebiskopen i Nidaros (Trondheim) i middelalderen. Helt fra opprettelsen av erkesetet i Nidaros i 1152/1153, hadde erkebiskopen egne tjenestemenn. De fleste av disse tjenestemennene var verdslige, men flere geistlige sto også i et nærmere klient forhold til erkebiskopen en det prester generellt gjorde i egenskap av det å være en geistlig person.

Erkebsikopens rett til å holde egne tjenestemenn, eller sveiner (hærfolk) ble regulert gjennom Sættargerden i Tønsberg i 1277. Her ble erkebiskopen gitt en rett til å holde en hird av 100 sveiner, kvitt og fritt, dvs at de ikke skulle betale leding eller andre normale skatter (Hvorvidt dette skal tolkes som et «stort hundrede», dvs 120, er mulig, men så langt ikke godtgjort). Biskopene ble ved samme anledning gitt en rett til å holde 40 sveiner hver.

Navngitte tjenestemenn kjennes fra kildene gjennom hele middelalderen, men det er først i tiden til Olav Engelbregtssønn, den siste erkebiskopen, at vi får et noe mere detaljert innblikk i denne omfattende institusjonen. Dette skyldes i første rekke det rikholdige kildematerialet som finnes etter Erkebiskop Olav Engelbregtssønn. Størsteparten av arkivet etter Erkebiskop Olav Engelbregtssønn (Munchen samlingen) ble bragt hjem til Norge i 1830. En viktig del av denne samlingen er flere regnskapsbøker fra kanseliet til erkebiskopen, og som bla. omfatter sveinelønn for årene 1532-1537. Disse regnskapsbøkene, samt andre regnskaper fra tiden til Erkebiskop Olav Engelbregtssønn, ble i 1936 publisert av Riksarkivet, som Olav Engelbriktssons Rekneskapsbøker 1532-1538.

Tjenestemennene til erkebiskopen omfattet stedlige embetsmenn og sveiner. Følgende særlige titler er kjent: Kansler, rådsmann, kjøgemester, gårdsfogd, sekretær og skriver.

Tjenestestedet var særlig Erkebispegården i Trondheim, men også en god del tjenestemenn var stasjonert ved Erkebispegården i Bergen. I den siste tiden til norges siste erkebiskop, Olav Engelbregtssønn, var også en del tjenestemenn stasjonert ved Steinvikholmen slott. Ved de viktigste av setegårdene til erkebiskopen hadde han også sine tjenestemenn, og gjerne en egen rådsmann. Ute i distriktet hadde erkebiskopen også sine stedlige representanter. Tidlig i middelalderen omtales denne representanten som aarmann. I senmiddelalderen er han kjent som setesvein. Mange av erkebiskopene var også verdslige lensherrer. I de fylker eller len som erkebiskopen selv var lensherre, benyttet han seg av en fogd til å ivareta sine interesser.

Gjennom hele middelalderen var en tjeneste hos erkebiskopen en naturlig karriere veg for svært mange unge norske adelsmenn, og da særlig for medlemmer av knapeadelen eller lavadelen. Disse bokstavelig strømmet til erkesetet fra alle kanter av landet.

Les mer...

rediger Nyttige kilder

Digital litteratur: