Jarlsberg. En norsk grevelig residens (bok)

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til: navigasjon, søk
TittelJarlsberg. En norsk grevelig residens
Forfatter(e)Kavli, Guthorm
BidragsyterTschudi-Madsen, Stephan
Hjelde, Gunnar
Hopstock, Carsten
UtgiverRiksantikvaren
UtgivelsesstedOslo
Årstall1983
Sideantall398 s.
SpråkNorsk
NoterNorske minnesmerker
BibliotekkatalogOria
Digitalt tilgjengeligNB

Arkitekt Guthorm Kavli (1917–1995) [1], kunsthistoriker Stephan Tschudi-Madsen (1923–2007)[2], historiker Gunnar Hjelde (1939–) og kunsthistoriker Carsten Hopstock (1924–2014)[3] ga ut Jarlsberg. En norsk grevelig residens[4] i Oslo 1983.

Hovedgården og stamhuset Jarlsberg har vært i kongers og adeliges eie siden middelalderen. Kongsgården Sem[5] eller Sæheimr var i sin tid gården til Bjørn Farmann, sønn av Harald Hårfagre. Setegården Sem var sentrum for Larvik grevskap, og blant eiere var greve Peder Griffenfeldt[6]. Navnet Jarlsberg ble antagelig tatt i bruk av godseieren og greven Ulrik Frederik Gyldenløve[7], som også eide Larvik grevskap. I 1683 kjøpte generalfeltmarskalk Gustav Wilhelm von Wedel eiendommen. Adelsslekten Wedel-Jarlsberg kan spores tilbake til Holstein. Gården har i sammenhengende 300 år vært i slekten Wedel-Jarlsbergs eie.

I boken er det spesielt arkitekturhistorie, interiør og billedkunst som behandles. Innledningskapitelet, som redegjør for godsets aner og historie, er skrevet av Gunnar Christie Wasberg(1923–2015).[8] Boken, som er rikt illustrert og har register, kildehenvisninger og plansjer, er utgitt i serien Norske minnesmerker av Riksantikvaren.

Omtaler og anmeldelser

Lege og formann i NSF, Per Seland (1924–1991), anmeldte Jarlsberg. En norsk grevelig residens i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift 1983–84.[9]

«En av de store begivenheter på høstens bokmarked var utgivelsen av det nye praktverk om «Jarlsberg». Man hører umiddelbart et sus av Norges-historie bare dette navnet nevnes, og med rette. Jarlsberg ligger nemlig midt i hjertet av den del av Norge hvor i grunn vår eldste kjente historie begynner, nemlig Ynglinge-ættens.

«Jarlsberg» er identisk med den gamle kongsgården Sem eller Sæheimr, sjøgården hvor Harald Hårfagres sønn Bjørn Farmann i sin tid ble drept av broren Eirik Blodøks. Efter tradisjonen i Snorre ble Bjørn Farmann gravlagt i den såkalte Farmannshaugen som ligger like ved gården. Han eide blant annet gården Sem, men bodde visstnok i Tønsberg. Gården ligger 2–3 km nord for Tønsberg. I middelalderen hadde Tønsberg vært sete for den kongelige administrasjon i Vestfold, men efterat byen brant ned i begynnelsen av 1500-tallet flyttet lensherren visstnok ut til Sem.

Om det idag finnes rester av den gamle middelalderlige residens er uklart. I østre fløy på Jarlsberg finnes kjellerrom som efter tradisjonen skal stamme fra middelalderen. Guthorm Kavli anfører at «Hverken gjennom dokumenter eller rent konkret bygningsmessig er det idag mulig å bestemme kjellerrommets alder, men det skiller seg klart ut fra de andre ved sin tverrsnitt, og med sitt gråsteinsgulv og fornemme hvelv er det av type like mange andre middelalderkjellere i vårt land».

Da lensherren Pros Knutsen Hørby til Nørholm overtok i 1633 ble bygningene betegnet som «Brøstfeldige», og også senere var nok husene i dårlig stand. I april 1682 brant bygningene på gården ned. Tidligere hadde man bygget i tre men herefter ble bygningen oppført av mur. I 1671 skjedde det i Norge en administrativ forandring som vi tidligere ikke hadde hatt. Det året ble nemlig Larvik grevskap opprettet. Dette omfattet stattholderen Ulrik Frederik Gyldenløves jordegods i søndre Vestfold med setegårdene Brunla. Halsen og Fritzø. 2 år efter dette ble kongens rådgiver Peder Schumacher adlet under navnet Griffenfeldt og forlenet med Kronens eiendommer i det tidligere Tunsberg len. Sentrum for denne godsmassen var setegården Sem. Griffenfeldt besøkte selv aldri Sem. Eiendommen ble administrert fra København. Efterat grevskapet ble opprettet i 1673 fikk Griffenfeldt titel av greve.

De privilegier grevene i Larvik og Tunsberg hadde var skattefrihet og tiendefrihet, men dertil også birkerett og patronatsrett, hvilket blant annet innebar retten til selvutnevnte sorenskrivere og fogder. Et grevskap ble på den måten i mangt og meget lik et amt, bare med den forskjell at kongen hadde overlatt til greven meget av den utøvende myndighet som kongen i andre amter utøvet gjennom sine embedsmenn. Med birkeretten fulgte også retten til oppebære bøter og andre inntekter av rettsutøvelsen. Disse rettighetene beholdt grevskapene helt til adelskapet ble opphevet i Norge i 1821.

Som de fleste vil erindre ble Griffenfeldts storhetstid ikke av lang varighet. Alt i 1676 ble han fengslet, og blant annet beskyldt for samarbeid med fremmede makter, en beskyldning som nok ikke hadde noe for seg. De siste årene hadde Griffenfeldt titel av rikskansler, og han var i virkeligheten den egentlige hersker i tvillingrikene. Det var derfor kanskje ikke så uventet at det gikk som det gikk. De siste årene av sitt liv tilbragte Griffenfeldt på Munkholmen i Trondheimsfjorden hvor han døde i 1699. Det ble nabogreven Ulrik Frederik Gyldenløve som midlertidig overtok Griffenfeldts eiendommer, og det var angivelig ham som fant på navnet Jarlsberg. I 1683 solgte han eiendommene til generalfeltmarskalk Gustav Wilhelm von Wedel som tilhørte en innvandret pommersk adelsslekt. Det er dennes efterkommere som fortsatt eier gården.

Boken om Jarlsberg har 3 forfattere. Guthorm Kavli har tatt for seg kapitlet om gårdens bygningshistorie. Carsten Hopstock har behandlet møbler og annet innbo i kapitlet «Hjemme på Jarlsberg». Unntatt er dog malerisamlingen som Gunnar Hjelde omtaler i sitt kapitel om "Bildende kunst». Tre forfattere kan representere en svakhet, men til å binde det hele sammen har man fått Gunnar Christie Wasberg som har skrevet en introduksjon om «Grevskapet med de fjerne aner».

Det var antagelig i 1684 at grev Gustav Wilhelm Wedel påbegynte arbeidet med å bygge om Jarlsberg. Fort gikk det ikke, og en bidragende årsak var kan hende at greven ikke selv oppholdt seg så lenge og ofte i Norge. Selv da kong Frederik IV var på sin store Norgesreise i 1704 og besøkte Jarlsberg var bygningen ikke helt ferdig. Dette var fortsatt i den første grevens tid. Siden gjennomgikk bygningen stadige forandringer gjennom årene. Først fra omkring 1814 regner man at bygningen endelig var ferdig og hadde fått sin endelige form slik den fremtrer idag. Det er kun små arkitektoniske endringer som har funnet sted efter den tid.

Noe som er nokså enestående hva «Jarlsberg» angår er at samme familie har eid gården sammenhengende i 300 år og fremdeles bor på stedet. Hva som imidlertid er noe pussig, er at eierne ikke har hatt sin residens der på langt nær i samme tidsrom. Grev Frederik Anton II Wedel Jarlsberg var således den første greve som ble født der og det var i 1748. Han ble far til den kjente grev Hermann Wedel Jarlsberg (1779–1840), kjent fra 1814 og tiden efterpå. Kanskje en av de største statsmenn Norge har fostret. I 1836 ble han vårt lands første norske stattholder. Hans sønn grev Peder Wedel Jarlsberg (1809–1893) ble den siste som kunne benytte grevetitelen.

Et annet kjent medlem av slekten, men av en annen gren enn den som eide Jarlsberg var Fritz Wedel Jarlsberg (1855–1942) som i flere år var vårt lands minister i Paris. Det var han som i 1929 skjenket sin gård Skaugum til det norske kronprinspar. Han var meget velstående og hadde bestemt at efter hans død skulle alle hans møbler og innbo skjenkes til Jarlsberg.

I 1946 ankom så dette godset, visstnok hele fem jernbanevogner fulle av møbler, tapisserier, tepper, malerier, bøker, dekketøy, porselen, glass og sølv. Dette skaffet selvsagt store problemer for den daværende eier av gården, Herman Wedel Jarlsberg og hans kone Anne Sophie. Intet av dette hadde nemlig noen tilknytning til Jarlsberg fra før. Museumsdirektør Thor Kielland og hans hustru Edle Due Kjelland nedla her et betydelig arbeide når det gjaldt plassering av disse møblene.

Idag er Jarlsberg først og fremst en gård, men i areal en forholdsvis stor sådan. Eieren kan ikke lenger smykke seg med grevetittelen (i hvert fall ikke innenfor Norges grenser) og det faller nok nu like naturlig for ham å sitte på traktoren som det tidligere var for hans forfedre å svinge sabelen.

Det ble nevnt innledningsvis at boken er et praktverk, og det er den, men også et praktverk kan ha sine skjønnhetsfeil. Det er ikke mange, men en av de mest iøynefallende er de få farvebilder. Boken er ellers rikt illustrert, men nettopp i et verk som dette burde de fleste, kanskje alle interiørfotografier og ikke minst de mange portretter være gjengitt i farver. Når dette er sagt står det bare igjen å gratulere utgiveren, som er Riksantikvaren ved Stephan Tschudi Madsen, med nok et vellykket bind i serien «Norske Minnesmerker».

Referanser

  1. Guthorm Kavli (Store norske leksikon/snl.no).
  2. Stepan Tschudi-Madsen (Store norske leksikon/snl.no).
  3. Carsten Hopstock (Store norske leksikon/snl.no).
  4. Kavli, Guthorm, [m.fl.]. Jarlsberg. En norsk grevelig residens. Universitetsforlaget, Oslo, 1983.
  5. Sem hovedgård (Tønsberg) (Wikipedia).
  6. Peder Schumacher Griffelfeld (Store norske leksikon/snl.no).
  7. Gyldenløve (norsk adelsslekt) (Store norske leksikon/snl.no).
  8. Gunnar Christie Wasberg (Wikipedia).
  9. P[er] S[eland]: «Boken om Jarlsberg», NST, bind 29, 1983–84, s. 319–21.

Litteratur

Se også

Eksterne lenker