Sandefjord-slekter

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til: navigasjon, søk

Oversikten Sandefjord-slekter er hentet fra et kapittel av samme navn i andre bind av Sandefjords historie av Knut Eilif Hougen (1853–1935),[1] utgitt i 1932.[2]

Utvalgskriterier

Knut Hougen skriver selv innledningsvis i slektskapittelet[3] at «[d]e følgende meddelelser er ikke fullstendige genealogier». Han har kun tatt med de grener av en slekt som har bodd i eller ved Sandefjord og følges så lenge vedkommende personer bor i byen. Videre så har forfatteren unntatt slekter som har flyttet inn de siste 100 år eller slekter som kun har hørt til i Sandefjord et par slektsledd, som for eksempel Hauff. Noen slekter som har vist seg vanskelig å følge i sammenheng er også utelatt, eksempelvis Piper og Langaard. Dessuten er slekter som hovedsakelig hører til Sandar, som for eksempel Klaveness og Melsom, ikke tatt med. Slektsrekken følger som regel mannslinjen, men hvis hustruen i et ekteskap tilhører en Sandefjord-slekt og mannen ikke, er ekteparet og deres ætlinger ført opp under hennes slekt.

Hovedkildene som oppgis er ministerialbøker, skifteprotokoller, skattelister og panteregistre. For tiden etter 1850 hviler opplysningene for en stor del på skriftlige eller muntlige oppgaver fra de nålevende (altså per 1930) medlemmer av slekten. Forfatteren skriver at det ikke alltid har vært adgang til å kontrollere disse oppgavene, og forbehold må derfor tas overfor mulige hukommelsesfeil.

Oversikten nedenfor kan tjene som en slektsindeks og som et utgangspunkt for skriving av slektsartikler tilsvarende oversiktene i Norske Slægter, Norsk Slektskalender og Norsk slektsleksikon.[4]

Slekter

  • I. Lars Vadbinders ætlinger (familiene Johansen, Jacobsen, Næss, Pedersen (Ytterbøe))
  • II. Slekten Mørch (Sandefjords-grenen)
  • III. Christen Mikkelsens sønner, Peder og Hans Christensen
  • IV. Hellevad-slekten (familien Hellevad og Kielmann)
  • V. Oddefjell-slekten (familiene Willumsen, Pedersen, Engvoldsen, Bilovsen, Olsen, Larsen, Thorsen, Lerch)
Tillegg: Johan Carl Gabrielsen og hans ætlinger
  • VI. Lindgaard-slekten.
Tillegg: Hans Thorsen Tveitan og Berg
  • VII. Slekten Ask
  • VIII. Slekten Grøn
Tillegg: Ole Hansen Sværdstad og hans ætt
  • IX. Hans Amundsens ætt. Ole Thorsen Gokstad
  • X. Slekten Reinert
Tillegg A: Glassmester Oluff Andersen
Tillegg B: Slekten Zimmermann
  • XI. Christen Larsens ætlinger (Christen Lorents Sørensen)
  • XII. Gresberg-slekten
  • XIII. Slekten Bøckman
Tillegg A: Grønvold
Tillegg B: Høst
  • XIV. Anders Jonsens ætlinger: Jonas Andersen
  • XV. Slekten Hvidt
Tillegg A: Holch
Tillegg B: Wilhelm Olsen Goen
  • XVI. Jacob Jensens ætlinger (familien Gulliksen)
  • XVII. Slekten Waale (Lindberg og Dahl)
  • XVIII. Schrøder
Tillegg: Håvaldsønnene fra Elgesem
  • XIX: Heidemark
  • XX. Ellef Christophersens ætlinger (Jacobsen, Markmanrud o.fl.)
  • XXI. Rasmus Haraldsen (Auve) og hans ætt (Hans Rasmussen og «Anne Våla»)
  • XXII. Foxerød-slekten (familien Thorsen, Olsen Palmstrøm, o.fl.)
  • XXIII. Paust
Tillegg: Jacob Larsen Buers slekt (Jacobsen og P.C. Pedersen)
  • XIV. Tholvsen fra Sjuve
  • XXV:. Losslekten fra Nattholmen: Christensen[5]
Tillegg A: Thor Dahls ætlinger
Tillegg B: Familien Bryn
  • XXVI. Gokstad- og Skåren-ætten: Ole Nielsen Gokstad og Jonas Chr. Andersen
  • XXVII. Anders Christiansen Goens ætt: Familien Christiansen
  • XXVIII. Christen Christensen el. Mikkelsen
  • XXIX. Evensen
  • XXX. Jan Josephsen Møller og hans slekt (Jansen, Nilsen)
  • XXXI. Hans Møllers ætlinger (Olsen, Christophersen, Jørgensen, Windingstad, Andersen)
  • XXXII. Berggreen-slekten

Omtaler og anmeldelser

Selv om dette er en slektsoversikt og ikke en bokartikkel kan omtale av slektsoversiktene være av interesse og er derfor tatt med. Her er forsøksvis gjengitt kun omtaler av slektsskapittelet, med noen unntak for sammenhengens skyld. Først ute var redaktør i Forretningsliv, Einar Hoffstad (1894–1959),[6] som under signaturen «E. Hoffstad» skrev sin anmeldelse i lokalavisen i desember 1932:[7]

«Så er altså julegaven til Sandefjords innbyggere kommet: Annet bind av Knut Hougens strålende bok over vår bys historie foreligger. Som historiker har Knut Hougen sjeldne gaver. Han er den nøiaktige, pertentlige og omhyggelige opnoterer av sikre historiske fakta, han er en ren stifinner når det gjelder å opspore kilder og han er en glimrende forteller, som fører et glattpoleret og allikevel underholdende sprog. Og han forstår å vurdere sine kilder, hvilket er noget av det vanskeligste for en historiker, især i dette tilfelle hvor kildene er sparsomme og spredte og hvor så meget er ødelagt av brand og skjødesløshet.

Under Hougens førerskap ser vi hvorledes byen vokser sig frem, tar skikkelse og form, hvorledes den efterhånden blir mer og mer gjenkjennelig. Vi møter navn vi kjenner, vi ser hvorledes det av gang- og kreaturstier blir veier og hvorledes de blir kjente og kjære gater. Løkker og tomter erobres av den voksende by og blir til kvartaler, torv og plasser. Og i tekst og billeder stiger slektene og navnene frem. Jeg skal ikke nevne nogen av dem, ti blir ingen nevnt så blir ingen glemt. Men jeg tror det vil gå leserne som det gikk mig. Jeg møter et navn, et ansikt. Det er noget kjent ved – er det oldefar, bestefar av den og den? Er det han jeg hørte om på skolen eller hjemme, når vi små satt og hørte på den foregående og næstforegående generasjons borgeres samtale om byen og forholdene i den? Jo, det er. Man leser og leser, blar frem og tilbake og søker å knytte sammen det som dukker frem av erindringene, historiens og historienes tåke med det og dem som vi kjenner så godt fra idag. Og det lykkes og man leser og leser igjen, glemmer mat og avtaler, blir uhøflig mot sin kone, skruer av radioen og ber selv Beethoven å tie stille.

Hougens bok er ikke bare en helstøpt historik om en liten bys liv og vekst gjennem århundrer og generasjoner. Som sådan forsvarer den sin plass blant de historiske verker med glans, nettop fordi Hougen både er videnskapsmann og forteller. Men den er også et monument over byen og en gledesbringende og herlig gave til enhver som er glad i sin by. Når man leser boken kan man forstå hvorledes innflyttere så lett lar sig assimilere, hvorledes utflyttere aldrig glemmer den og aldrig ophører å være stolt av den og hvorfor dens navn overalt i Norge har så god klang: Sandefjord, det er jo den vakre, velstelte, velholdte og velholdende kystby.»

Andre omtaler av slektskapittelet tas senere.

Referanser

  1. Jf. omtale av dødsfallet i Sandefjords Blad 26. mars 1935 nr. 72, s. 4 og dødsannonse i samme utgave s. 5, undertegnet av ektefellen Kirsti Hougen.
  2. Hougen, Knut. Sandefjords historie. 2. Kjøpstaden. Fra 1845 til 1930, Oslo: i kommisjon: Cammermeyer, 1932, s. 418–588.
  3. Hougen, Knut. Sandefjords historie. 2. Kjøpstaden. Fra 1845 til 1930, Oslo: i kommisjon: Cammermeyer, 1932, s. 418.
  4. Se Slektshistoriewiki:Slektshistorie for hjelp til utarbeidelse av slektsartikler. Hvordan man velger tittel på slektsartikkelen fra Sandefjord-slekter vil nødvendigvis avhenge av om man følger kun mannslinjen eller ønsker å ta for seg en fullstendig etterslekt. Ta gjerne kontakt med wikiadministrasjonen om dette.
  5. Se for øvrig slektsgrenen Gording.
  6. Dødsannonse i Aftenposten 25. juli 1959 nr. 337 s. 12, jf. spalten «Anmeldte dødsfall i Aker» samme side, jf. også Hvem er hvem? 1930, s. 185 (Runeberg.org), Pressefolk. Biografiske oplysninger om Norsk presseforbunds medlemmer 1938, Oslo: Norsk presseforbund, 1939, s. 31 og Studentene fra 1913. Biografiske opplysninger samlet til 50-årsjubileet 1963, Oslo: Leif Villars-Dahl, 1963, s. 110.
  7. Sandefjords Blad 19. desember 1932 nr. 294, s. 3.