På sporet av deg selv (bok)

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til: navigasjon, søk
TittelPå sporet av deg selv
Forfatter(e)Strømøy, Tore
BidragsyterKarlsen, Finn
Norsk rikskringkasting
UtgiverDamm
UtgivelsesstedOslo
Årstall2006
Sideantall213 s.
SpråkNorsk
NoterUndertittel på omslaget:
Håndbok i slektsforskning
BibliotekkatalogOria

Journalist Tore Strømøy (1960–)[1] ga ut På sporet av deg selv[2] i Oslo 2006.

Boken er beregnet på nybegynnere i slektsforskning, og inneholder grunnleggende veiledning. Den har mange nyttige tips om kildebruk og arbeidsvaner under registreringsarbeidet. Ifølge anmelderen gir ikke boken ny informasjon sammenlignet med andre håndbøker for slektsforskere. Han mente dessuten at den gir overfladiske forklaringer, og at litteraturlisten mangler viktige kilder.

Omtaler og anmeldelser

Lars Løberg anmeldte På sporet av deg selv i Genealogen 2007.[3]

«Tore Strømøy utga 2003 boka På sporet på Gyldendal forlag. Boka fikk en positiv anmeldelse i Genealogen nr. 1/2004 enskjønt den i hovedsak var en presentasjon av utvalgte «Tore på sporet»-episoder og bare med ett avsluttende kapittel om fremgangsmåter og metoder. Det kapitlet hadde til gjengjeld en innfallsvinkel til slektsgranskingen som skilte seg markant fra den vanlige typen av arkivfokuserende håndbøker. Også den nye boken hans har denne innfallsvinkelen i behold, samtidig som lista er hevet betraktelig hva angår de slektsfaglige målsetningene med boka. På sporet var en bok om røtter og identitet – og behovet for disse. På sporet av deg selv er en bok som skal sette leseren i stand til å gå på jakt i sin egen historie – blant annet ved å lære sin egen slekt å kjenne i flere hundre år tilbake. Til det trengs det nok både motivasjon og en håndbok.

Men hva er egentlig en håndbok, og fyller denne i så fall de krav det er naturlig å stille til en håndbok i slektsforskning? EDD definerer en håndbok som en bok som gir grunnleggende innføring i et emne eller fag, eller en bok som en stadig slår opp i under arbeidet. I så måte skal herrene Strømøy og Karlsen i hvert fall ha honnør for å ha levert en innføring i slektsforskning, men hvor grunnleggende innføringen er, er en annen skål. I så måte er vi kanskje blitt litt vel bortskjemte av Stoa og Sandberg? Det første kravet vi må kunne stille til en håndbok er at den er pålitelig. Og, bevares, det skal godt gjøres å skrive en håndbok i slektsforskning med direkte feilinformasjon. Men, samtidig er mye av den informasjonen som her gis enten omtrentlig eller rett og slett slurvete presentert.

Når det om bygdebøker (s. 102) heter at i disse «finner vi lister med navn over hvem som har bodd på gården og opplysninger om hvor innflyttere eventuelt kom fra og hvor folk flyttet», så er ikke dette egentlig feil. Men det er sannelig heller ingen spesielt god framstilling av hva vi som oftest finner i bygdebøker. Og når det så heter at «Bygdebøkene inneholder stoff som vi ellers ikke vil kunne finne andre steder», ja, da må en jo lure på hvor bygdebokforfatterne har opplysningene sine fra. Kan de virkelig ikke etterprøves? Boka advarer mot varierende kvalitet på bygdebøkene, men en undres noe over hvilke tidshorisonter forfatterne opererer med når det hevdes at det i dag er blitt forholdsvis kostbart å lage slike bøker, og at produksjonen av nye bøker derfor er gått noe ned.

Leseren får ingen tips til egenkontroll av kvaliteten på bygdebøkene ved lesning. Det får en derimot når det gjelder slektsbøker, hvor det hevdes at «Kvaliteten på slektsbøkene kan i stor utstrekning bedømmes ut fra hvor grundig forfatteren har dokumentert sine opplysninger.» Dette gjelder trolig også for bygdebøkene, og for den saks skyld all annen relevant slektslitteratur. For arkivstudiene begynner en her med folketellingene, før kirkebøkene presenteres. Dette skyldes trolig at flere viktige folketellinger alt lenge har vært søkbare på internett, og følgelig lettere tilgjengelige enn kirkebøkene.

Viktigheten av nettilgjengelighet understrekes i hvert fall flere steder, til tider nesten til fortrengsel for de rene kildefaktaopplysningene. Om kommunale folketellinger er forfatterne kun opptatt av at det er andre sperrefrister som gjelder enn for de statlige folketellingene og at det er lite av det kommunale materialet som er digitalisert og lagt ut tilgjengelig på internett. Her hadde det vel vært mer naturlig å informere om hyppighet og merinformasjon ved de kommunale tellingene enn den relativt tendensiøse opplysningen om at det «imidlertid (er) en del kommuner som har utført kommunale folketellinger etter den tid» (1900).

Kirkebøkene fremheves som slektsforskernes trolig viktigste kilde. Disse inneholder «kronologisk oversikt over viktige hendelser i alle personers liv». Ikke feil, men heller ikke spesielt presist formulert. Redegjørelsen for utviklingen av kirkebokføringen er dessuten uten årstall for de viktigste endringene i skjemaer, slik at leseren ikke får noe godt bilde av hva slags opplysninger en kan forvente å finne i kirkebøkene. Skifter omtales på en drøy side, og forfatterne forsøker ikke engang å forklare hva skifteprotokollene kan brukes til for å levendegjøre en slektsfremstilling. Det går heller ikke frem hva slags regler som gjaldt for skifter eller hvem en kan forvente å finne boopptegnelser etter. Det hevdes kun at «Det var ikke alle det ble ført skifte for i protokollene.» Betyr det at en god del skifteforretninger nok ble avholdt, men forretningene ble ikke protokollert, eller betyr det at det var mange det i det hele tatt ikke ble holdt skifte etter? Her ville det vært en enkel oppgave å heve presisjonsnivået i framstillingen og informasjonsutbyttet for leseren vesentlig. Om tingbøkene får vi på samme måte bare høre at sorenskriveren førte inn alle saker som var oppe for tinget, men ingenting om hva slags saker dette kunne være eller hva slags informasjonsverdi denne kildetypen har for slektsforskeren. Boka har mange nyttige tips om kildebruk og arbeidsvaner under registreringsarbeidet. Den har også med seg to episoder fra «Tore på sporet» og et kapittel om Tore Strømøys egen forskning. Den forsøker altså å favne vidt, men den er selvsagt ikke uten tematiske mangler.

Det sies fint lite i boka om annet enn hovedserier av kilder, og det sies i det hele tatt ingenting om middelaldergenealogi. Den er heller ikke noe godt utgangspunkt for migrasjonsstudier. Å sammenligne På sporet av deg selv med Våre røtter er selvfølgelig urettferdig. Her er det så store forskjeller både i målgruppe og forfatterkompetanse at enhver sammenligning vil slå ut til arkivarenes fordel.

Så kan det hevdes at Strømøy/Karlsen har skrevet for de rene nybegynnere, men det har da også i tur og orden Krag-Rønne, Flood, Michalsen, Schilbred, Sandal og Haakenstad gjort, bare for å nevne noen. Spørsmålet er følgelig hvilken ny informasjon denne boka gir i forhold til de mange andre håndbøkene på markedet. Svaret er: fint lite. Mest drepende blir kritikken likevel om leseren skal legge forfatternes egen tilråding til grunn. Hvor grundig har forfatterne dokumentert sine påstander? Hele litteraturlisten er begrenset til 26 titler, hvorav mindre enn halvparten av de her refererte håndbokforfattere inngår. Ikke engang DIS-Norges egen slektskole henvises det til, på tross av at Finn Karlsen er tidligere formann for foreningen. Boka vil sikkert selge, Strømøy-navnet sørger nok for det. Og i den grad boka bidrar til å gi nybegynnere det nødvendige puffet til å komme i gang, så er det gledelig. Men noen god innføringsbok er dette dessverre ikke, og sannsynligheten for at herværende anmelder stadig vil komme til å slå opp i denne håndboka er deretter. Til det bruket har jeg allerede mange andre og bedre håndbøker å velge i. Lars Løberg»

Referanser

  1. Tore Strømøy (no.wikipedia.org).
  2. Strømøy, Tore. På sporet av deg selv. Damm, Oslo, 2006.
  3. Løberg, Lars. «Sånn omtrent på sporet?», Genealogen, hefte 2, 2007, s. 60–61.

Litteratur

  • Strømøy, Tore (2006). På sporet av deg selv. Damm, Oslo –  213 s.