Sverre. Norges største middelalderkonge (bok)

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til: navigasjon, søk
TittelSverre. Norges største middelalderkonge
Forfatter(e)Krag, Claus
UtgiverAschehoug
UtgivelsesstedOslo
Årstall2005
Sideantall289 s.
SpråkNorsk
BibliotekkatalogOria

Historiker Claus Krag (1943–)[1] ga ut Sverre. Norges største middelalderkonge[2] i Oslo 2005.

Kong Sverre Sigurdsson[3] regjerte 1177–1202 under borgerkrigstiden.[4] Med Sverres saga[5] og nyere forskning som grunnlag, gjorde forfatteren rede for sitt syn på kongens livshistorie og politiske betydning. Anmelderen mente at boken var godt skrevet, og anførte blant annet at forfatterens tro på kong Sverres betydning for utviklingen av kongedømmet i Norge på 1200-tallet var overdrevet.

Omtaler og anmeldelser

Historiker Frode Hervik anmeldte Sverre. Norges største middelalderkonge i Genealogen 2005.[6]

«Norske historikere har siden 1800-tallet hatt en spesiell fascinasjon for kong Sverre, som regjerte fra 1177 til 1202, altså midt i den kaotiske og voldelige borgerkrigstiden i Norge. Alle middelalderhistorikere må på ett eller annet tidspunkt ta for seg problemstillinger som vedrører denne bemerkelsesverdige kongen. Når Claus Krag nå har gitt ut en biografi om kong Sverre, er han ikke den første. Fra før har både Fredrik Paasche (1920), Halvdan Koht (1952) og briten G. M. Gathorne-Hardy (1956) skrevet biografier om kong Sverre, men mye har skjedd i middelalderforskningen siden den gang, slik at Krags biografi på ingen måte er overflødig. Krag er oppdatert på forskningsstatusen vedrørende kong Sverres tidsrom, og utøver god kildekritikk når han vurderer hva som virkelig skjedde med utgangspunkt i hovedkilden, Sverres saga. På en del punkter kommer han med oppklarende og velbegrunnede teorier om hva som skjedde, mens han i andre sammenhenger presiserer og utfyller det tidligere historikere har antatt.

Historien om Sverre er historien om en ualminnelig mann fra alminnelige kår, som neppe var kongssønn, slik han utga seg for å være. Sverre var prestelærd fra Færøyene, men trivdes ikke med det og søkte derfor etter nye muligheter. Tidligere har man antatt at Sverre allerede da han satte kursen for Norge i 1176, hadde en ambisjon om å bli konge. Krag rokker ved dette med en spennende teori: Sverre var utsendt spion for Erling Skakke, far til kong Magnus Erlingsson og den egentlige riksstyreren, da han besøkte Birger jarl i Sverige. Birger jarl støttet nemlig birkebeinerne som gjorde opprør mot kong Magnus. Da det ble avslørt at Sverre hadde vært i Erling Skakkes følge før han kom til Birger jarl, diktet Sverre opp en historie om at han var sønn av kong Sigurd Munn for å berge livet. Løgnen innebar at Sverre ikke kunne vende tilbake til Erling Skakke etter at dette ble kjent. Da birkebeinernes motkonge like etter døde, ble Sverre truet på livet til å overta ledelsen av birkebeinerflokken. Det at kong Sverre stod fram som et kongsemne var således langt på vei en tilfeldighet på bakgrunn av en løgn han måtte fortelle for å berge livet. Krag argumenterer godt for den oppsiktsvekkende teorien, men det blir spennende å se om den får noe motsvar.

Historien om kong Sverre er fremfor alt historien om opprøreren som ble konge. Etter noen vanskelige første år som leder for birkebeinerne fikk Sverre et virkelig gjennombrudd i slaget på Kalvskinnet i 1179 der Erling Skakke falt, og fem år senere vant han en endelig seier mot kong Magnus Erlingsson i slaget ved Fimreite, der kong Magnus falt. Krag skildrer strategien og taktikken i slagene på en nøktern og troverdig måte, der sagaens overdrivelser blir gjennomskuet. Sverres saga hevder for eksempel at Magnus Erlingssons flåte kom overraskende på Sverre og birkebeinerne ved Fimreite, men Krag fremhever gjennom et logisk resonnement hvordan Sverre selv valgte slagstedet ut fra strategiske overveininger. Krag går heller ikke av veien for å fremvise at Sverre ofte selv valgte ikke å delta i selve striden, som ved Fimreite da han satt på land gjennom mesteparten av slaget og så på striden på fjorden.

Sverres saga antyder imidlertid at Sverre behersket kamp på hest bedre enn hva som var vanlig i Norge, men Krag foretar ingen betraktninger rundt dette. Kunne virkelig Sverre kjempe til hest slik som var vanlig på kontinentet og i England? Hvor hadde han i så fall lært det? Kong Sverres strid med kirken er velkjent. Han var kongen som talte Roma midt i mot, og ble derfor lyst i bann uten at det endret hans oppfatning. I det store og hele er Krags fremstilling av denne grundig gjennomført, men på noen punkter savnes en ytterligere problematisering.

Sverres saga beretter at erkebiskop Øystein, som var i eksil i England 1180–83, inngikk et forlik med Sverre etter at han kom tilbake sommeren 1183. Erik Gunnes, som har skrevet biografien om erkebiskop Øystein, betviler dette, noe som begrunnes med at kong Magnus på det tidspunkt fremdeles var konge, mens Sverre allerede på det tidspunkt var bannlyst. Det var lite trolig at den prinsippfaste erkebiskopen ville inngå forlik med en bannlyst konge, mens den etter hans oppfatning rettmessige konge fremdeles var i live. Krag refererer bare at det ble inngått et forlik mellom erkebiskop Øystein og kong Sverre i 1183–84, men burde absolutt ha problematisert hvor vidt dette virkelig fant sted. Heller ikke tar Krag stilling til hvor vidt kong Sverre ble bannlyst allerede omkring 1180, slik Gunnes hevder, men tidfester i steden bannlysingen til 1194. Det er ikke sikkert at Gunnes har rett, og Krag feil, men spørsmålet tidfesting av bannlysingen burde vært drøftet grundigere i Krags biografi.

Historikere har diskutert hvorvidt Sverres kongedømme representerte noe grunnleggende nytt. Det går ei linje fra Ernst Sars romantiske tanke om kong Sverres «demokratiske» kongedømme til Halvdan Kohts sterke betoning av det nye kongedømmet til kong Sverre der lendmannsklassen var nedkjempet. Senere historikere har i mye større grad fremhevet kontinuiteten i den kongelige politikken fra Magnus Erlingsson og til Sverre, og sistnevntes kongedømme kan derfor ikke betraktes som en radikal nyskaping. Det gjør heller ikke Krag, men samtidig karakteriserer han kong Sverre som Norges største middelalderkonge, noe som begrunnes med hans bemerkelsesverdige karriere som mangler sidestykke i hans europeiske samtid. Videre hevder Krag at Sverres virke fikk konsekvenser på sikt, og tilskriver han æren for det sterke personlige kongedømmet i Norge på 1200-tallet.

Det spørs om ikke Krag her overdriver kong Sverres betydning for utviklingen etter hans død. Man må ikke glemme at det var under kong Håkon Håkonsson borgerkrigene tok slutt, den sterke personlige kongemakten ble en realitet, Norgesveldet var på sitt største og kulturen blomstret. Hvem som var Norges største middelalderkonge kan nok diskuteres, men få andre kan konkurrere med kong Sverre når det gjelder hans spennende livshistorie. Denne historien er flott ført i pennen i Krags biografi. Frode Hervik»

Referanser

  1. Claus Krag (Wikipedia.org.).
  2. Krag, Claus. Sverre. Norges største middelalderkonge. Aschehoug, Oslo, 2005.
  3. Sverre (norsk konge) (Store norske leksikon/snl.no).
  4. Borgerkrigstida (Lokalhistoriewiki.no).
  5. Sverres saga (Lokalhistoriewiki.no).
  6. Hervik, Frode. «Norges største middelalderkonge», Genealogen, hefte 2, 2005, s. 59–60.

Se også

Eksterne lenker

Litteratur

  • Krag, Claus (2005). Sverre. Norges største middelalderkonge. Aschehoug, Oslo –  289 s.