Slektsgransking. Steg for steg med praktiske eksempler

Tittel		Slektsgransking. Steg for steg med praktiske eksempler
Forfatter(e)		Haakenstad, Liv Marit
Utgiver		Aschehoug
Utgivelsessted		Oslo
Årstall		2010
Sideantall		304 s.
Bibliotekkatalog		Oria NSFs bibliotek

Slektsforsker Liv Marit Haakenstad (1965–) ga ut Slektsgransking. Steg for steg med praktiske eksempler i Oslo 2010.

Dette var forfatterens fjerde lærebok i slektsforskning. I følge anmelderen var bokens første kapittel svært godt skrevet, og boken presenterte Digitalarkivets skannede kildemateriale for første gang. Den var svak på allmenhistorien, og omtalen om etniske grupper manglet henvisninger til viktige metodeartikler i Genealogen. Det fantes mangler i litteraturlisten. Boken inneholder forklarende tavler.

Omtaler og anmeldelser

Are S. Gustavsen anmeldte Slektsgransking. Steg for steg med praktiske eksempler i Genealogen 2010.

«Lesere av Genealogen er trolig ikke helt ukjente med Liv Marit Haakenstad. Den produktive damen fra Biri har nemlig de siste 10 år kommet med hele tre lærebøker i slektsgransking og nå foreligger altså den fjerde.

Spørsmålet er om Haakenstads nye lærebok om Slektsgransking har kvaliteter ved seg som erstatter og/eller utfyller tidligere utgivelser om emnet? Svaret på dette er noe delt slik jeg oppfatter det. I forordet sier forfatteren om andre bøker at

«[...] de fleste har en arkivfaglig innfallsvinkel. De forteller deg om kilden og hvor du kan finne den, men lite om hvordan du kan bruke kilden og få mest mulig ut av den.»

Haakenstads metodiske mål er altså å fortelle deg som leser hvordan du skal anvende alt det du måtte finne på din vei. En titt på bokens oppbygning avdekker da også mange informative og til dels normative omtaler av hvor og hvordan man bør innhente opplysninger. Ikke minst kapittelet «Til ettertanke» (s. 43–45), som gir et viktig varsku om hvordan opplysninger bør og ikke bør anvendes.

Boken tar virkelig til med «Praktiske eksempler» (s. 137–208), hvor forfatteren raust byr på seg selv og sine egne erfaringer med sine nære aner. Denne delen er svært godt skrevet og rikt illustrert. Haakenstad klarer med hell å veve sammen muntlige overleveringer med sine kildefunn bakover i tid. Dog dukker det opp små pussigheter underveis, slik som opplysningen om en Xerox-kopi fra 1866–1872 (s. 140), her til erstatning for en tapt kirkebok for Biri. Xerox sitt bidrag i denne sammenheng bør helst skrive seg fra siste del 1900-tallet.

Det er hele veien tydelig at forfatteren til fulle har kunnet anvende Digitalarkivets skannede kildemateriale som er kommet til fortløpende fra høsten 2005. Leserne vil nå for første gang få dette presentert i en helhetlig læreboksammenheng. Nå har det seg likevel slik at Arkivverket i 2010 og 2011 har vært, og fortsatt er, inne i en omfattende omstrukturering av sitt nettilgjenglige arkivmateriale. Mange av eksemplene fra boken vil derfor fort bli utdaterte, og inngangene til hovedkildeseriene vil dessverre fremstå som noe uforståelige for senere lesere.

Dette er på ingen måte til forkleinelse for forskningshåndverket Haakenstad fremviser i denne delen av boken. Særs gode er tavlene på side 156 og 201, da disse oppsummerer og sementerer den kunnskap som forfatteren har samlet underveis i sin eksempeldel. Denne måte å skrive lærebok på – en anelærebok – er ikke dusinvare. Det er nesten så man fornemmer en miniatyrutgave av Botolv Bakliens Hallingslekter (1987), her tilpasset og løftet frem med hjemlig og spontanmetodisk stil som kan være en garvet skolelærer verdig.

Så langt er lesningen av Haakenstad svært grei. Pedagogen rår, og med rette. Det er derimot når pedagogen vil prøve seg som allmennhistoriker at det begynner å gå litt i ball. Små og store eksempler kommer fra side 211 og fremover.

Ordlisten (s. 249ff) byr straks på problemer. Lurer du på ordet «tingbok», så er dette forklart (s. 254) med «rettsprotokoll over tinglyste dokumenter». Dette er svært innsnevrende og derfor en direkte misledende forklaring. En tingbok er jo så mye mer.

Hva så med Viktige historiske hendelser (s. 264)? Denne må være nokså tilfeldig sammensatt. Haakenstad har valgt å inkludere «1853– 1856 Krimkrigen», mens hun har hoppet over den langt viktigere (for utvandrede nordmenn) amerikanske borgerkrig 1861–1865.

Og hva er egentlig hensikten med Sorenskriverier i Norge? Over sidene 273–283 katalogiseres disse med navn og periode, og med nøye anføring av alle utskillinger i nye sorenskriverier. Hvor er det blitt av opplysninger nybegynnerne virkelig trenger. De om hvilke tinglag, prestegjeld og sogn som hørte til hvert enkelt sorenskriveri? Nei, dette er ikke gjort rede for. Trolig er disse ti sidene trykksverte helt bortkastet.

Det er likevel kapittelet Etniske grupper og noen innvandrere som volder meg størst problem. Her har Haakenstad valgt å behandle Adel som om dette skulle være en egen etnisk gruppe eller en egen gruppe innvandrere. Foruten at dette synes å være absolutt misledende, så er underkapitlets behandling av norsk adel ufullstendig og dels feilaktig. At adelskap ble opphevet i Norge i 1821 finnes ikke omtalt noen steder, men vi finner flere påstander av arten «Personer med rangadel hadde ingen økonomiske fordeler». Det er betegnende at litteraturen som Haakenstad støtter seg til, på ingen måte er i stand til å forsvare hennes noe fortegnede fremstilling av norsk adel, om enn i kortform, selv om det fremgår at hun har søkt en viss veiledning hos Tor Weidling i enkeltspørsmål. Jeg har også store vanskeligheter med at Haakenstad så galant har hoppet over de viktige metodeartiklene om forskning på kvener og skogfinner vi har hatt på trykk i Genealogen de siste årene. Verken Snildal eller Myhrvold er å gjenfinne i litteraturlisten.

Litteraturlisten, kalt Kilder (s. 289–297), bærer for øvrig preg av hastverksarbeid med det formelle. Deler av personalet ved Statsarkivet i Bergen har plutselig skiftet navn til: «Nedrebø, Yngvar og Hervik, Bjørg Kopperdal». At den svært profilerte statsarkivar bør få beholde sitt egentlige fornavn Yngve og at fru Kopperdal Hervik bør forbli hetende Bente, synes jeg da virkelig.

Flertallet av mine ovennevnte ankepunkter kunne for så vidt ha vært ryddet opp i ved rett bruk av konsulenter hos forlaget, men det påhviler likefullt forfatter det endelig fagansvar for eget produkt.

Jeg vil derfor konkludere med at det fortsatt er noen betydelige steg igjen før Haakenstad med sin gode pedagogikk kan erstatte standardverket til Stoa og Sandberg fullt ut. Men bevares, å skrive lærebøker er jo også sin egen form for derivert læring. For å si det med bokvennen og pedagogen John Dewey: «Learning by doing». Denne læresetningen er nå nesten blitt personifisert av Haakenstad gjennom de siste ti år. Jeg venter derfor spent på den lærerike fortsettelsen, da jeg antar at den produktive damen fra Biri allerede er i gang med minst ett revidert opplag. Så gjenstår det å se om pedagogen også snart er mer fortrolig med den allmennhistoriske delen av sitt normative genealogiske forfatterskap. Are S. Gustavsen»

Litteratur

• Haakenstad, Liv Marit (2010). Slektsgransking. Steg for steg med praktiske eksempler. Aschehoug, Oslo –  304 s.