Sagaen om Håkon Ivarsson (bok)

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til: navigasjon, søk
Tittel Sagaen om Håkon Ivarsson
BidragsyterEikill, Edvard
Rue, Anders Kvåle
UtgiverSaga bok
Årstall2017
Sideantall108 s.
SpråkNorsk (bokmål)
BibliotekkatalogOria

Edvard Eikill (1930–) og Anders Kvåle Rue (1965–) ga ut Sagaen om Håkon Ivarsson[1] i Oslo 2017.

Håkon Ivarsson (ca. 1027–1080) er en historisk person som var med i spillet om Trøndelag. Han deltok i slaget ved Niså da Harald Hardråde slo danskene. Han fikk tittelen jarl i Danmark, Norge og Sverige, og tjente konger i alle tre land. Boken bidro med mange slektshistoriske opplysninger og inneholdt fire slektstavler. Ifølge anmelderen burde utgiveren ha begrunnet påstandene i slektstavlene og tatt med andre slektsforbindelser av interesse. Utgiveren burde også ha gjort rede for de endringene i sagaens tekst som må ha vært gjort over tid. Oversettelsen var hovedsakelig god.

Haakon Ivarsson frir til Ragnhild Magnusdatter. Tegning av Wilhelm Wetlesen. ca 1899

Omtaler og anmeldelser

Lars Løberg anmeldte Sagaen om Håkon Ivarsson i Genealogen 2018.[2]

«Forlaget Sagabok, som står bak kjempeløftet med utgivelsen av Flatøybok, kom i 2017 også ut med Sagaen om Håkon Ivarsson. Dette er første gang denne sagaen utgis i oversettelse til moderne norsk,(1) en oversetteroppgave Edvard Eikill i all hovedsak har kommet godt fra. Håkon Ivarsson er en historisk person, omtalt i ett samtidig kvad, og han opptrer i Morkinnskinna, hos Snorre og som en referanseperson også i Orknøyingasaga. Han var en mann i de fleste av ordets betydninger, høyættet og mandig. Skal vi tro sagaen om ham, var han på sin tid den dugeligste mannen i hele Norge, en omtale som ellers bare er blitt Håkon den gode, Olav Tryggvasson og Åsmund Grankjellsson til del i sagaene. Han var en viktig brikke i kampen om nasjonskongedømmets kontroll over Trøndelag og han spilte en avgjørende rolle i slaget ved Niså, hvor Harald Hardråde slo en tallmessig overlegen dansk styrke under ledelse av Svein Estridsson. Han var spesiell i den forstand at han først fikk jarlsnavn og len i Danmark, så i Norge og til sist, etter bruddet med Harald Hardråde, også i Sverige. Han var dessuten et bindeledd mellom Lade-ætta, hans farmor skulle være datter av Håkon den mektige, kongsætta gjennom giftermål med Magnus den godes datter Ragnhild og til Orknøyene og Danmark gjennom døtre gift dit. En person så eventyrlig at det ikke ville være unaturlig med en egen saga om ham.

Sagateksten er bare bevart i et islandsk håndskrift fra 1400-tallet, et håndskrift med flere lakuner. Disse kan delvis fylles ut gjennom et bevart sammendrag på latin fra slutten av 1500-tallet, som blant annet opplyser om hans to døtre og etterslekt, og gjennom opplysninger fra Heimskringla. Sverre Bagge har skrevet forordet til utgivelsen, og han tar her et oppgjør med tidligere historikeres oppfatning av at Håkon Ivarssons saga var blant de kildene Snorre brukte, men at den var ukjent for forfatteren av Morkinskinna. Bagge hevder at de mange likhetene mellom Håkon Ivarssons saga og Morkinskinna tilsier at det må ha vært en forbindelse her, men at den kortfattede og forenklede framstillingen i Morkinskinna, som bare skildrer Håkons avgjørende rolle ved slaget ved Niså ca. 1062, og som har en tidsforskyvning av ekteskapet med Ragnhild til etter dette slaget, ikke ville vært naturlig om Morkinskinnas forfatter også hadde kjent hele Håkon Ivarssons saga. Bagge finner så at den viktige koblingen mellom Håkon Ivarsson og Einar Tambarskjelve må være en oppfinnelse av Snorre, som gjør flere tilsvarende forklarende grep også i sagaen om Olav den hellige. Bagge vil derfor flytte sammenstillingen av Håkon Ivarssons saga og gjøre denne til et bearbeidet utdrag av et stykke av Heimskringla. Han viser samtidig til at Håkon Ivarsson ikke nevnes verken av Theodoricus eller i Ágrip, men mener at det ikke er påfallende at Håkon først nevnes i Morkinskinna, som dermed blir hovedkilden til opplysningene om Håkon.

For Genealogens lesere er det viktige her først og fremst hva Håkon Ivarssons saga kan bidra med av slektshistoriske opplysninger. Det er ikke lite. I Heimskringla blir Håkon oppnevnt av Einar Tambarskjelves enke som målmannen som skal hevne drapet. Og for å få ham i en slik posisjon, får vi altså høre at Håkons farmor var enkas søster. Plottet blir dernest at Harald Hardråde ber sin gode venn Finn Arnesson om å forlike ham med både trønderne og med Håkon Ivarsson, noe Finn lykkes med ved blant annet å akseptere Håkons krav om giftermål med Magnus den godes datter Ragnhild. Harald Hardråde var Ragnhilds giftingsmann, han aksepterte kravet, men skjøt det likevel inn under forutsetningen om at Ragnhild selv skulle samtykke. Det gjør ikke Ragnhild, som kongsdatter vil hun ikke gifte seg under sin stand. Håkon skjønner at han er blitt lurt og reiser til Danmark, hvor han blir jarl. Han får omsider sin Ragnhild, blir jarl på Opplandene etter Orm Eilivssons død, men bryter senere med Harald Hardråde og blir isteden kong Steinkjells mann i Värmland. Han tjente altså konger for tre forskjellige land, og på det aller høyeste nivå i alle de tre landene.

Utgaven er utstyrt med fire slektstavler, utarbeidet av Sigvald Grøsfjeld jr.: Håkon Ivarssons slekt, Ladejarlenes slekt, Harald Hardrådes ættekrets og Det danske kongehus. Den siste åpenbart for å vise at Håkon Ivarsson blant sine etterkommere også kunne telle danskekongen Eirik Lam, som gjennom sin mor Ragnhild også er beslektet med alle de nåværende skandinaviske kongene. Tavlene er oversiktlige, men dessverre uten noen utdypende diskusjon om sannhetsgehalten i de genealogiske forbindelsene som tavlene hevder. Den første av tavlene repeterer sagaens innledende påstand om Håkons opphav og forbindelsen til Lade-ætta og de to døtrene med forbindelse ned til Håkon orknøyjarl Pålsson og kong Eirik Lam, men uten å gå videre inn på Håkon Pålssons etterslekt, hvor en av døtrene, Tora, var gift med Halldor Brynjulfsson av Vettlandaætta, noe som igjen gjør Håkon til stamfar for en viktig norsk lendmannsætt i middelalderen. Denne forbindelsen burde vært tatt med i en norsk utgave av sagaen, og særlig i slektstavlesammenheng.

Når det gjelder Håkons opphav, er det kanskje naturlig at slektstavla følger opplysningene i sagateksten, men akkurat her har tidligere historikere stilt grundige spørsmålstegn ved blant annet den påståtte forbindelsen til Ladeætta og også til den agnatiske linjas opphav. Edvard Bull de gir en langt mer inngående analyse av opphavet til disse konstruksjonene enn hva Sverre Bagge gir skinn av i sin innledning til sagaen. Blant annet diskuterer han hvorvidt Håkon Ivarsson var fra Viken, slik det hevdes i Morkinskinna, eller fra Opplandene, slik Snorre og denne sagateksten hevder. Konklusjonen hans er da også:

Der kan neppe være tvil om at av de to beretningene er Morkinskinnas den paalideligste, og at vi derfor ikke bør oppfatte H. som en rotfast oplandsk høvding, ættet fra Ladejarlerne, som reiser en hel landsdel til forbitret kamp mot kongen – men som en typisk vikingehøvding av viksk oprindelse, som blir dansk og svensk jarl i grænselandskaperne Halland og Vestergautland.(2)

Det er også andre argument som taler for Bulls konklusjon. Dette gjelder ikke minst det vi vet om den jarlen som faktisk satt på Opplandene i perioden. Hos Snorre heter det om ham: «Orm het på den tid en jarl på Opplandene. Hans mor var Ragnhild, datter til Håkon jarl den mektige. Orm var en navngjeten mann.»(3) I Morkinskinna får vi høre at Orm fikk jarlsnavn av Magnus den gode. Men skal vi tro på Snorres opplysninger om at Orm var dattersønn av Håkon den mektige, faller samtidig påstanden hos Snorre og her i Håkon Ivarssons saga om at Bergljot skulle ha hevdet at Håkon Ivarsson var nærmest til å hevne drapene på Eindride og Einar Tambarskjelve. I så fall ville det ikke være Håkon Ivarsson, men Orm jarl som ville være slektas fremste representant og nærmeste mannlige slektning og dermed den som måtte hevne drapet. Et godt argument for at Bull har helt rett i at vi må se bort fra Håkon Ivarssons tilknytning til Ladeætta.(4)

Et argument som kunne tale i motsatt retning, er dialogen Snorre lar Håkon ha med kongen om jarleverdigheten. Hos Snorre legges Håkon følgende utsagn i munnen: «Jeg har ætt til det å hete jarl, og andre ting med, etter det som folk sier.»(5) I Eikills oversettelse er den samme frasen blitt til: «Jeg har», sa Håkon, «så høy ætt at det skulle passe vel. Etter det noen gode menn som er mine beste venner sier, har jeg også andre fortrinn.»6 Her er det en ganske betydelig meningsforskjell mellom de to frasene. Den første antyder at Håkon ikke bare har ætt til å være jarl, han har ætt til enda høyere navnebot. I så fall må han ætte fra en småkonge, som er godt mulig, dem var det mange av både i Viken og på Opplandene, eller fra nettopp Håkon den mektige, som meget vel kan ha vært hyllet som konge. Eikills oversettelse fratar ham slike ambisjoner.

Bagges argumentasjon for hvorfor den foreliggende sagaen er en betydelig mye senere sammenstilling, er troverdig. Han stiller seg derfor også det retoriske spørsmålet om hva vi kan si om den egentlige Håkon Ivarsson, hvor han omsider ender opp med å måtte gi Bull rett i at Morkinskinna blir hovedkilden til opplysningene om Håkon. På det grunnlaget finner han at det må ha oppstått en konflikt mellom Håkon Ivarsson og Harald Hardråde, men at grunnlaget for denne konflikten er diskutabel. Han finner at Håkon på grunn av denne konflikten har vært både i norsk og dansk tjeneste. Dette samsvarer med «en tidlig fase i utviklingen av både det norske og det danske kongedømmet, en tid da stormenn lett kunne skifte lojalitet og gå i tjeneste hos forskjellige konger, og da avstanden mellomkongen og stormennene var mindre enn den senere ble».(7)

Referansene til Håkon Ivarsson i Orknøyingasaga er mer enn gode nok til å fastslå at han må ha vært en mektig stormann. Han har også hatt betydelige menn i sin etterslekt. Sagaen om ham er følgelig en viktig del av sagalitteraturen vår, om enn ikke målbar i forhold til kongesagaene. Det er prisverdig av forlaget Sagabok å utgi sagaen i moderne oversettelse, men det ville vært en klar forbedring om en i forord og ikke minst i slektstavler hadde tatt høyde for de innvendinger som er gjort mot de bearbeidelsene som over tid må ha vært gjort med teksten. Lars Løberg

Noter

1 Den er tidligere utgitt i original språkdrakt: Hákonar saga Ívarssonar av John Helgason og Jakob Benediktsson (København 1952).
2 Norsk Biografisk Leksikon bind V s. 171–2.
3 Harald Hardrådes saga, kap. 41.
4 Strengt tatt er også Orm jarls tilknytning til Ladeætta kun belagt hos Snorre og i en slik kontekst at Snorre bruker den for å forklare jarleverdigheten hans. Egentlig kan heller ikke denne forbindelsen tillegges genealogisk troverdighet.
5 Harald Hardrådes saga kap. 48.
6 Sagaen om Håkon Ivarsson s. 49. 7 Op. Cit. s. 14.»

Referanser

  1. Eikill, Edvard og Anders Kvåle Rue. Sagaen om Håkon Ivarsson. Saga bok, Oslo, 2017.
  2. Løberg, Lars. «Sagaen om Håkon Ivarsson», Genealogen, nr 1, 2018, s. 44–46.

Litteratur

  • Eikill, Edvard og Anders Kvåle Rue (2017). Sagaen om Håkon Ivarsson. Saga bok, Oslo –  108 s.

Se også

Eksterne lenker