Ordbok for slektsforskere

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til: navigasjon, søk
TittelOrdbok for slektsforskere
Forfatter(e)Tetmo, Terje A.
UtgiverGrøndahl og Dreyers forlag
UtgivelsesstedOslo
Årstall1999
Sideantall85 s.
SpråkNorsk
BibliotekkatalogOria
Digitalt tilgjengeligNB

Terje Arthur Tetmo (1933–2014)[1] ga ut Ordbok for slektsforskere[2] i Oslo 1999.

Ordboken inneholder en samling ord fra Ordliste for ættegranskere av Cato Krag-Rønne, utgitt i 1943, dessuten fra skifter, kirkebøker og folketellinger, bygdebøker, ordbøker og Aschehougs konversasjonsleksikon. I særskilte kapitler listes nyttige forkortelser, merkedager sortert etter datoer og oversikt over gamle enheter for mynt, mål og vekt. Oversikt over symboler, som pund og mark mangler. Ordforklaringene er korte, klare og opplysende. Anmelderen viste på den andre siden til eksempler på feilstavelser og inkonsekvens i skrivemåten. Ordboken hadde dessuten en del trykkfeil. Normeringen var for tilfeldig, og han reiste tvil om hvorvidt ordene hadde riktig oppslagsform.

Omtaler og anmeldelser

Dag Gundersen anmeldte Ordbok for slektsforskere i Genealogen 2000.[3]

«Dette er en liten bok på 86 sider, basert på en tidligere bok kalt Ordliste for ættegranskere, noen bygdebøker, redaktøren, Terje A. Tetmos, egen lesning av en del primærkilder, og Aschehougs leksikon. Det siste er en uventet kilde i 1999, da AKL (Aschehougs konversasjonsleksikon) for lengst har inngått i AGL (Aschehoug og Gyldendals Store Norske leksikon, Kunnskapsforlaget). Det er uvisst om redaktøren mener at det står mer om emnet i AKL enn i AGL, eller om det tilfeldigvis er AKL han har hatt for hånden, og ikke har lett videre. En opplagt kilde som ikke er brukt, iallfall ikke nevnt, er Fladby/lmsen/Winge: Norsk historisk leksikon.

Oppslagsordene er av flere slags og i flere ortografiske gjengivelser. Noen er normalisert til moderne form, f.eks. Avkall, men til dels ufullstendig, f.eks. Forestillings protokoll i to ord. Det har det sikkert stått i primærkilden, men skal det først gjengis i moderne ortografi, skal det være i ett ord. Noen oppslagsord er i eldre rettskrivning, f.eks. en hel del på Af-. Noen ganger oppgis både en eldre og en nyere form, f.eks. Annotation, Annotasjon. I noen tilfeller har Tetmo antakelig valgt som oppslagsform den han mener å ha lest i et dokument. Til sammen gjør dette det vanskelig å avgjøre om et tvilsomt utseende ord er en mer eller mindre normal variant av ordets hovedform – dette er jo ofte ord fra en tid da ortografien var mindre fast enn nå – eller om det er en skrivefeil i primærkilden, en lesefeil av Tetmo eller forgjengere, eller en trykkfeil her i boka.

For eksempel er et ord for urbeboere kalt «Autochloner», mens det vanligvis heter autoktoner, så l for t er kommet inn som en feil på et av de tre nevnte stadiene. «Suppletant = vararepresentant» må vel være trykkfeil for suppleant. «Cominerselæst» opptrer både som oppslagsord, riktignok alfabetisert som om det stod -mm-, og under målenheter på s. 84. Men under Kommercelæst er det vist til Læstn, og der opptrer ingen «Cominerselæst», men derimot «Comerce lest». Det er dermed klart at Cominerselesten ikke er noe annet enn en ren lesefeil av håndskrevet -mm- som -min-.

Slike feil kan lett gjøres av mindre vante lesere av dokumenter med utydelig gotisk håndskrift. Med fornøden skepsis og litt hell kan de likevel også unngås, iallfall i en ikke helt kort tekst, ved at en kan håpe å finne igjen den tvilsomme detaljen i mer lesbare omgivelser. Men akkurat denne kan jo også ha kommet til under redigeringen før eller nå. Det er i alle fall en del slike feil, «probanets» for «probants» under Aneprøve, «Fastelavnensøndag» som oppslagsord, i lista over merkedager også «fatelavnsøndag» [sic], begge feil for fastelavnssøndag. Det har ingen hensikt å jakte på alle.

I en bok som denne er det særlig viktig at oppslagsformene og annen bruk av bokas termer har en form som en kan stole på, og det må dessverre fastslås at det kan en ikke. Normeringen er for tilfeldig og korrekturen for dårlig. Det har noe å si for hva boka kan og ikke kan brukes til, som jeg kommer tilbake til avslutningsvis. Under «Tidsrom av interesse» (s. 85) opptrer «Kaldemarkrigen = 1611–1613. Mellom Sverige og Dammark [sic]/Norge. […] Etter krigen ble bønder flere steder bøtelagt for passivitet under krigen.» Dette er en eiendommelig artikkel fra begynnelse (Kaldemar- for Kalmar-) til slutt. Siden undertegnede tilfeldigvis hører til niende ledd i rett linje etter bondelensmannen Lars Hågå i Lesja, som var en av anførerne under nedsablingen av skottene ved Kringen i 1612 og fikk gården sin til evig odel og eie av Kristian 4. for utvist tapperhet, får jeg kanskje lov å synes at Tetmos framstilling er noe ensidig. Av plass- og andre hensyn hadde det vært bedre å utelate de bøtelagte.

La oss gå over til hva som er bra ved boka. Forklaringene er korte, men klare og opplysende. Bakerst er det en nyttig liste over årets gamle merkedager fra måned til måned, og en liste over eldre enheter for mynt, mål og vekt. Her ville det vært nyttig om symbolene for pund, mark osv. hadde vært gjengitt, både de håndskrevne, som man kan finne i Kjell Haarstad: Gotisk skrift, og de trykte. Mange av dem er jo kruseduller som ingen likhet har med andre bokstaver og derfor er svært vanskelige å tyde.

Denne ordboka er en resepsjonsordbok. Det vil si at en kan slå opp i den i håp om å finne betydningen av et ukjent ord. En kan ikke være sikker på at oppslagsformen stemmer med den riktige eller vanlige. Den er derfor ikke en produksjonsordbok. Det vil si at hvis en selv skal skrive om et genealogisk emne, kan en ikke gå ut fra som sikkert at den oppslagsformen en finner her, er den en bør bruke.»

Referanser

  1. Digitalarkivet (Folkehelseinstituttet). Døde 1951–2014.
  2. Tetmo, Terje A. Ordbok for slektsforskere, Grøndahl Dreyer, Oslo, 1999.
  3. Gundersen, Dag. «Ordbok for slektsforskere», Genealogen, hefte 1, 2000, s. 61–62.

Litteratur