Lag slektsbok. Papir – multimedia – internett (bok)

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til: navigasjon, søk
TittelLag slektsbok.
Papir – multimedia – internett
BidragsyterHamre, Bjørn
UtgiverDIS-Norge
UtgivelsesstedOslo
Årstall2009
Sideantall197 s.
SpråkNorsk
BibliotekkatalogOria
NSFs bibliotek

Bjørn Hamre (1973–) med flere ga ut Lag slektsbok. Papir – multimedia – internett[1] i Oslo 2009.

Dette var den første norske utgivelsen om hvordan man skal lage slektsbok. Håndboken ble utgitt av DIS-Norge, nå Slekt og Data, og hadde en vid målgruppe. Den tok blant annet for seg informasjonsinnhenting, kildekritikk, organisering av materialet og de mer trykke- og utgivertekniske sidene ved å lage slektsbok. Ifølge anmelderen finnes det flere svar på hvordan man lager en slektsbok, men ga boken sin beste anbefaling.

Omtaler og anmeldelser

Lars Løberg anmeldte Lag slektsbok. Papir – multimedia – internett i Genealogen 2010.[2]

«Styret i DIS-Norge satte 2007 ned en prosjektgruppe for å lage en lærebok om hvordan en lager slektsbok. Resultatet er blitt en artikkelsamling hvor 15 forfattere har bidratt med i alt 33 artikler som hver for seg belyser ulike problemstillinger en kan komme bort i når en skal skrive slektsbok. Det poengteres i forordet at tilsvarende fagbøker ikke finnes på det norske markedet, og sjøl om det nok finnes en del nyttige tips å hente også andre steder i faglitteraturen, er det ingen tvil om at denne boka gir en mye mer detaljert innføring i skrivekunsten enn for eksempel C.S. Schilbreds tosiders artikkel i NST XXIV: «Om å skrive slektshistorie – og å anmelde den».

Jeg har sjøl grublet, samlet og sammenliknet slektshistorisk litteratur i mer enn 30 år på let etter den ultimate måten å formidle slektshistorie på. Jeg har langsomt nærmet meg svaret som passer for meg. Min måte å formidle min egen slektshistorie på finner jeg ikke omtalt i Lag slektsbok, men det skulle nesten bare mangle. For det som jeg har lært gjennom min egen tankeprosess er at det er umulig å sette opp en mal eller en rettesnor for hvordan god slektshistorie skal skrives.

Her må en ta hensyn både til stoffmengden og arten av det stoffet som skal formidles og til den målgruppen som senere skal lese – og forhåpentligvis glede seg over formidlingen. En som har mye tradisjonsstoff å formidle må nødvendigvis skrive på en annen måte enn den som fra sparsomme kilder må tyne ut informasjon som best han eller hun kan. Samtidig gjør mengden av forfedre – eller slektninger – fra håpløst forskjellige geografiske og økonomiske bakgrunner det nesten umulig å oppnå noen millimeterrettferdig presentasjon. Ønskelig er det sikkert heller ikke. Lag slektsbok prøver på ingen måte å presse skrivelystne inn i faste former. Noen råd gis riktignok med større glød og overbevisning enn andre, det er for eksempel en befriende god understrekning av behovet for å være etterrettelig med kildebruk og – gjengivelser. Det minnes også om god folkeskikk, altså at en skal være forsiktig med å gi karakteristikker av folk og at en heller bør prøve å få fram fakta. Velment og riktig, men da blir skrivingen kanskje noe kjedeligere også?

Langt de fleste av forfatterne har sjølsagt skrevet slektsbøker sjøl. De har prøvd – og sikkert feilet. Og de deler generøst av erfaringer og tankeprosesser. Dermed får en også mer eller mindre overlappende tilrådninger fra ulike forfattere. En noe strammere redigering kunne nok luket bort noe av overlappingene, men det er samtidig de færreste som kommer til å lese alle artiklene. Til det er spennvidden nesten for stor til å kunne interessere alle. Den som bare skal ha et lite hefte til et familieselskap bryr seg kanskje ikke like mye om opphavsrett, ISBN og pliktavlevering, mens den som allerede har produsert et halvt dusin slike hefter, og nå går med tanker om å lage den virkelige store boka om slekta, glatt vil hoppe over kapitler om nummerering i anetavler og hvordan skrive i en tekstbehandler.

Men dette er samtidig bokas absolutt største fordel. Her er det informasjon for nybegynner så vel som dreven skribent. Og om de færreste vil bry seg med å lese hele boka, kan jeg garantere at det er heller ingen som ikke vil finne ett eneste nyttig – og nytt – tips i boka. Den er rett og slett satt sammen med tanke på den videst mulige målgruppa, og den treffer forbløffende godt – både hva angår informasjonsinnhenting og -organisering og de mer trykke- og utgivertekniske utfordringene.

Ikke dermed sagt at det ikke er ting som kan forbedres eller oppdateres ved nyutgivelser. Mest irriterende i så måte er vel at prosjektgruppa, sikkert i god tro, har latt kongefamilien være gjennomgangsfigurer i flere av artiklene. Det er vel og bra, det er tross alt en slektskrets med stor gjenkjennelseseffekt, men når kong Olavs foreldre presenteres som Haakon VII Frederiksson og Maud Edvardsdtr., altså uten respekt for at også kongelige har familienavn, blir det malplassert. Oscar II var og blir en Bernadotte!

Nyutgivelser må det likevel bli, for den viktigste kritikken mot DIS-Norge i denne omgangen er at boka bare er trykt i et opplag på 3 500 eksemplarer. Når hensikten med boka er å få flest mulig til å skrive slektshistorie, burde denne gått ut til samtlige medlemmer. Den fortjener å bli lest, gjerne i filler. I så fall vil vi ikke bare få mange flere som faktisk skriver slektsbøker, vi vil også få høyere kvalitet på det som skrives. I så måte erstatter boka langt på vei Schilbreds sterke anbefaling om å ta konsulenter til hjelp. Og da kan budskapet kanskje spisses ytterligere – hva med å legge på et utropstegn etter tittelen slik at Lag slektsbok blir et imperativ. Det finnes da vel ikke et bedre bevis på en givende hobby enn en vellykket, sjøllaget slektsbok? Lars Løberg»

Referanser

  1. Hamre, Bjørn. Lag slektsbok. Papir – multimedia – internett. DIS-Norge, Oslo, 2009.
  2. Løberg, Lars. «Løp og kjøp!», Genealogen, hefte 1, 2010, s. 47–48.

Litteratur

  • Hamre, Bjørn (2009). Lag slektsbok. Papir – multimedia – internett. DIS-Norge, Oslo –  197 s.