Krypten, Akershus slottskirke

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til navigering Hopp til søk

Krypten under Akershus slottskirke er dannet av to langkjellere adskilt med en mur som er delvis fjernet. Krypten tjener som et forrom til Det kongelige mausoleum, som er et gravkapell for medlemmer av det norske kongehuset. Gravkapellet er bygget som en utstikker fra krypten ut i Jomfruhagen. I kryptmuren tvers overfor porten til mausoleet er det murt inn skrin med levningene etter det man opprinnelig mente var Sigurd Jorsalfare samt etter kong Haakon V Magnusson og dronning Eufemia, med tilhørende gravplater.

Kong Sigurd Jorsalfare

Gravminnet til det man opprinnelig trodde var levningene etter kong Sigurd Jorsalfare, Krypten, Akershus slottskirke
Foto: (@ 2019) Dag Trygsland Hoelseth.
Informasjonsplakat tilknyttet gravminnet til det man opprinnelig trodde var levningene etter kong Sigurd Jorsalfare, Krypten, Akershus slottskirke
Foto: (@ 2019) Dag Trygsland Hoelseth.

Sigurd Jorsalfare døde i 1130 og ble gravlagt i Hallvardskatedralen, som den gang var Oslos domkirke. I 1665 ble det man antok var kongens skalle funnet inni muren i ruinene av kirken. Skallen havnet etter hvert på museum i København, men ble i 1867 overført til Oldsakssamlingen i Christiania og etter hvert Anatomisk institutt. I 1955 engasjerte biskop Eivind Berggrav seg i spørsmålet om levningene skulle gravlegges på ny, et ønske han til slutt fikk oppfylt.[1]

Urnen med hodeskallen ble satt inn i kryptmuren 30. september 1957 under en enkel høytidelighet i nærvær av kommandanten på Akershus festning, oberst Leif Sunde, Akershuskomiteens formann general Jacob Hvinden Haug og dens sekretær oberstløytnant Fredrik Jakob Bølling[2] samt arkitekt Arnstein Arneberg med flere. Biskop Berggrav uttalte blant annet at «Vi skal sette inn i kirkemuren her på Akershus urnen med kong Sigurd Jorsalfarers kranium. Vi øver en plikt mot vår gamle kongeslekt, vi utfører en akt av ærbødighet overfor slektens arv. Vi gjør det ganske enkelt og uten noe pompøst innslag, slik det sømmer seg best akkurat i dag og her. Da kong Sigurd var død i det gamle Oslo den 26. mars 1130, ble han gravlagt i muren i St. Halvardskirken. Da denne hederskirke gikk i grus, ble kong Sigurds kranium tatt vare på, og ifølge granskning av bl. a. den historiske seksjon ved Oslo Universitet er det full garanti for at kraniet er det riktige. Vi setter urneen [sic!] inn i nisjen i kirkemuren med ønsket om at Norge alltid må hedre dem som i første rekke har vært med på å bygge landet og også – som i særlig grad kong Sigurd – å gjøre utferdstrangen levende i folkets sinn. Kong Sigurd var tross alt det sammensatte i hans lynne til slutt en folkekjær drott i Norge. Ved å vise ærbødighet overfor hans jordiske levninger hedrer vi Norge.»[3] Det var ingen medlemmer av kongefamilien til stede pga. hoffsorgen etter kong Haakon VIIs bortgang 21. september samme år.

Gravplaten til kong Sigurd var klar fra Erik A. Gudes Eftf.s stenhuggeri i mars 1957. Den er 85 cm bred og 120 cm høy. Gravstenen av slepet iddefjordgranitt har en uthugget krone øverst og under denne står i gullskrift «SIGURD JORSALFARER NORGES KONGE 1103–1130. Gravlagt i Hallvardskirkens mur 1130. Til Akershus Slottskirke 1957.»[4]

I 2013 fikk dr.med. Per Holck,[5] som er norsk lege og professor i anatomi med biologisk antropologi og rettsantropologi som spesialfelt, og religionshistoriker og forfatter Øystein Morten tillatelse til å ta DNA- og C-14-prøver av hodeskallen. Den ble hentet ut 2. oktober 2013 i nærvær av Holck, Morten, konservator Harald Moberg, garnisonspresten samt tre håndverkere og brakt til Rikshospitalet for nærmere undersøkelser.[6] De endelige resultatene av professor Holcks undersøkelser kom i februar 2014 og viste at hodeskallen umulig kunne være kong Sigurds, men tilhørte trolig i stedet en ukjent adelsmann fra 1500-tallet. Kommandanten på festningen, brigader John Einar Hynaas,[7] uttalte til VG at «Vi ble litt overrasket, men ikke så veldig. For når vi dykker inn i historien og ser på dokumentasjon og prosess før levningene ble gravlagt der i 1957, så ser vi at det også da var det stor usikkerhet rundt om dette virkelig var hodeskallen til Sigurd Jorsalfare. Fagfolkene den gang anbefalte derfor å ikke gjøre dette før bedre metoder for identifisering var utviklet, men Oslo-biskop Eivind Berggrav presset hardt på». Hynaas uttalte også at «Det vi skal gjøre nå i samarbeid med Universitetet i Oslo og professor Holck og Riksantikvaren, er å ta ut hodeskallen, trolig returnere den til museet i København der den kom fra, tette nisjen i muren og destruere gravsteinen. Det er nå bevist at skallen ikke tilhører Jorsalfare, og da kan vi ikke ha graven der nede. Det umiddelbare tiltaket er å dekke til gravsteinen».[8]

Per 2019 er gravstenen fortsatt ikke fjernet.[9] Det er i stedet satt opp et informasjonsskilt med følgende tekst: «I 1982 ble den antatte hodeskallen til den norske kongen Sigurd Jorsalfare, som døde i 1130 undersøkt. Identifikasjon av skallen hadde tidligere basert seg på et brev skrevet rundt 1700, hvor en tidligere eier beskrev hvordan han hadde funnet den i ruinene etter St. Halvard kirken i Oslo i 1656. Skallen var fra en mann og den hadde tydelig vært begravet i en mur, alderen korresponderte tilsynelatende med alderen til kongen, cirka 40 år, så identiteten virket troverdig. I 1982 hadde man unngått å utføre radiokarbon-datering (C-14) av skallen for å ikke ødelegge den. I dag har nye metoder gjort det mulig å utføre slike prøver med mindre materiale. Resultatet viste overraskende AS 1497 – 1671. Det er derfor god grunn til å tvile på om skallen egentlig er «kong Sigurds».»[10]

Kong Håkon V Magnusson og dronning Eufemia

Gravminnet til kong Håkon V Magnusson og dronning Eufemia, Krypten, Akershus slottskirke
Foto: (@ 2019) Dag Trygsland Hoelseth.

Kong Håkon V. Magnusson (1270–1319) var norsk konge fra 1299 til 1319.[11] Han var gift med fyrst Wizlav av Rügens (d. 1302) datter Eufemia, som døde i 1312.[12] Begge ble etter deres død gravlagt i koret i Mariakirken. For dronning Eufemia sin del finnes det ikke historiske kilder hvor det utvetydig går frem at hun ble gravlagt i Mariakirken, men det finnes dokumenter som tyder på det.[13] Det levnes ikke tvil om at hodeskallen til kong Håkon V faktisk er hans. Da antikvar Nicolay Nicolaysen gravde ut ruinene av Mariakirken på Sørenga i Oslo i 1868 støtte han på flere skjeletter. han tok vare på noen av hodeskallene og sendte dem til Anatomisk institutt for nærmere undersøkelser. Etter antropologiske, odontologiske og kriminaltekniske undersøkelser i 1970-årene ble en av dem antatt å ha tilhørt kong Håkon V Magnusson, noe dr.med. Per Holck redegjorde for i en artikkel i tidsskriftet St. Hallvard i 1975.[14] I et dokument fra 1387 hvor biskop Øystein av Oslo dømte i en sak om jordegods ble det referert til et eldre brev «er gort var j daghum kononghs Hakons hins fyrra godra aaminningar. sæm at Mari kirkiu j Oslo huilir.»[15] Da den siste kongen som het Håkon var Håkon VI, må brevutstederen med betegnelsen «Hakons hins fyrra» ha ment Håkon V. Det var dessuten et alter i Mariakirken for «Den hellige kong Håkon». Historikeren Gustav Storm[16] har påvist at den kong Håkon som ble regnet for å være hellig var nettopp Håkon V, og det er lite sannsynlig at alteret som viet ham skulle befinne seg i en annen kirke enn der Håkon var gravlagt.[17] Det arkeologiske materialet er dessuten en ytterligere bekreftelse på at Håkon V ble gravlagt i Mariakirken på samme sted som svigerfaren og kona. Inntil fyrst Wizlavs grav ble det under utgravingene i 1868 avdekket en dobbeltgrav i tegl som inneholdt skjelettrester og levninger etter kister. Graven i nord var den eldste, og den var plassert slik at den søndre graven ble liggende i midtaksen. Den yngste av disse og som lå i sør lå dermed på det mest hellige stedet i kirken. Holck mente at ettersom alle de tre gravene lå inntil hverandre, var de gravlagte sannsynligvis beslektet, men ekteparet i dobbeltgraven må ha hatt høyere sosial status enn fyrst Wizlav. I middelalderen ble mannen gravlagt i sør, og han må ha levd lengst siden den søndre graven ble anlagt sist. Det var bare Håkon V og dronning Eufemia som oppfylte disse kriteriene.[18]

Det tok 7 år fra Per Holck skrev sin artikkel om kong Håkon Vs hodeskalle til det ble aktuelt å gravlegge levningene i krypten. Flere henvendelser fra privatpersoner gjorde at Riksantikvaren fulgte opp saken. Riksantikvaren, Stephan Tschudi-Madsen,[19] satte ned en komité for å vurdere spørsmålet omkring hodeskallen til kong Håkon V og ev. endelig identifisering. Komiteen var samlet i konklusjonen om at hodeskallen som ble funnet under utgravingene i 1868 tilhørte kongen. Dr.med. Per Holck, som var ekspert i osteologi og som i flere år hadde stått sentralt i undersøkelsene, bistod arkeologene i granskningene av skjelettmaterialet. I arbeidet med bestemmelsen av kraniet sammenholdt professoren sine resultater med en lang rekke arkeologiske data og opplysninger i litterære opptegnelser. Han fikk støtte av professor i middelalderhistorie Knut Helle[20] og middelalderarkeologen og antikvaren, Håkon Christie,[21] som begge gikk for konklusjonen om at dette var Håkon Vs hodeskalle. Etter at konklusjonen var klar, arbeidet komiteen med å bringe alle formalia i orden for et endelig hvilested.[22]

Onsdag 29. september 1982, i nærvær av kong Olav V, daværende kronprins Harald og kronprinsesse Sonja, riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen, kulturminister Lars Roar Langslet og andre utvalgte gjester, ble stålskrin med kong Håkon V og dronning Eufemias hodeskaller murt inn i muren i krypten under Akershus slottskirke. Riksantikvaren holdt en tale der han understreket at dette ikke var noen begravelse, men «en overføring av de kongelige hodeskaller». Han fortsatte med å si at stedet «er valg med omhu og kunne ikke passet bedre, det var kong Håkon V som lot bygge denne grunnmuren, og kong Håkon V og dronning Eufemia er blant de forbausende få vi med sikkerhet vet har bebodd borgen på Akershus.» Om bevisene uttalte riksantikvaren at «Det er flere punkter som stemmer i beviskjeden, det siste og endelige er aldersbestemmelsene på de ennå bevarte tennene. 49 år sier de odontologiske undersøkelsene, og kong Håkon V var i sitt 49. år da han døde i 1319. Da hadde dronning Eufemia allerede vært begravet i syv år. Også for dette funnet stemmer så mange punkter overens, bl.a. også de odontologiske bestemmelser, at man tør si med sikkerhet at dette dreier seg om dronningens hodeskalle.» Riksantikvaren fikk også æren av å løfte skrinet på plass i innhugget i muren. Selve innsettingen ble markert ved at to gardister blåste bønnesignalet.[23] På stedet i muren hvor skrinet er satt inn henger det en innrammet tavle med inskripsjonen «Håkon V. Magnusson / Norges konge / fra 1299 til 1319 / lot bygge denne borg / Eufemia av Rügen / Norges dronning / fra 1299 til 1312 / Begge gravlagt i Mariakirken / Overført til Akershus 1982».

Lars Roar Langslet[24] var som nevnt over også til stede under seremonien i 1982 i egenskap å være kulturminister. I forbindelse med et innlegg i Aftenposten i desember 1993[25] under overskriften «Konge i skoeske», skriver han som en innledning til en kommentar om diskusjonene rundt den nøyaktige beliggenheten til kong Olav den Helliges grav i Nidarosdomen: «For vel elleve år siden var jeg til stede ved en eiendommelig seremoni: Et sølvskrin med de jordiske levninger av kong Håkon 5. Magnusson og hans dronning Eufemia ble satt inn i muren i den kongelige gravkrypt på Akershus Slott. Levningene bestod av bare de to kongelige kranier – derfor greide det seg med et skrin av middels størrelse. Jeg var blant de få som fikk se dem før skrinet ble lukket. Gjennom generasjoner hadde hodeskallene vært brukt som demonstrasjonsmateriale ved Anatomisk institutt, fikk vi høre, og der ble de oppbevart i to skoesker. Men omsider hadde noen skjønt at skoesker ikke er noe verdig gravsted for en norsk konge og dronning, og Riksantikvaren ordnet opp.»

Beskrivelsen av levningene i en skoeske ble ellers imøtegått av Per Holck i et leserinnlegg i Aftenposten i januar 1994:[26] «Disse middelalderske skallene er hele tiden blitt oppbevart på instituttet – selvfølgelig ikke i skoesker, slik Langslet påstår, men i egne skap. Skallene har utgjort en del av den verdifulle antropologiske samlingen her, og det er således ganske freidig å påstå at disse klenodier «gjennom generasjoner hadde vært brukt som demonstrasjonsmateriale ved Anatomisk institutt». At Riksantikvaren skulle ha opptrådt som en slags reddende engel som «omsider skjønte at skoesker ikke er noe verdig gravsted for en norsk konge», er heller ikke riktig. Hvorfor hadde da ingen grepet inn tidligere? At skallen befant seg på Anatomisk institutt, var jo kjent siden 1868. Tvert imot gikk det hele syv år – efter diverse henvendelser fra privatpersoner – før de antikvariske myndigheter tok hansken opp. At innmuringen i 1982 heller ikke skjedde i «et sølvskrin», men «bare» i et av rustfritt stål», er kanskje av mindre betydning i denne sammenheng.» Holck anklaget Langslet for å ha satt instituttet i et mindre flatterende lys.[27]

Referanser

  1. ↑ Bråthen, Jennifer/Rydne, Jon H. «Destruerer omstridt kongelig gravstein etter nye avsløringer», VG.no 31. oktober 2014.
  2. ↑ Fredrik Jakob Bølling, oberstløytnant, f. 16. september 1883, d. 20. oktober 1960, jf. Hvem er hvem? 1948, s. 95 og Begravdeioslo.no (Gravferdsetaten i Oslo kommune), id. 127033.
  3. ↑ Arbeiderbladet 11. oktober 1957 nr. 236 s. 3. Samme artikkel med utdrag av Berggravs tale stod også på trykk i Aftenposten 11. oktober 1957 nr. 470 s. 2.
  4. ↑ Aftenposten 27. mars 1957 nr. 146 s. 1.
  5. ↑ Se biografien om Per Holck i Wikipedia, bokmål. Om skjelettsamlingen ved Universitetet i Oslo, se Vogt, Yngve. «UiO har tusenvis av skjeletter i skapet», Apollon 14. juni 2018.
  6. ↑ Undersøkelsene er beskrevet i Morten, Øystein. Jakten på Sigurd Jorsalfare, Oslo: Spartacus Forlag, 2014, s. s. 10–16, 31–32, 34–35, 38–42, 155–156. ISBN 9788243009400 (epub). Historien bak funnet av hodeskallen som senere viste seg å ikke være Sigurd Jorsalfares, overføringen til krypten i 1957 og undersøkelsene og resultatet av dem høsten 2013 er også omtalt i Isaksen, Trond Norén. Korsfareren. Sigurd Jorsalfare og hans verden, Oslo: Forlaget Historie & Kultur, 2018, s. 317–318. ISBN 9788283230222.
  7. ↑ Kommandant fra 2010, jf. bl.a. John Einar Hynaas' CV på Forsvaret.no/fakta. Hynaas ble etterfulgt av Ole Asbjørn Fauske i 2017, jf. «Offisielt fra statsråd» 16. desember 2016.
  8. ↑ Bråthen, Jennifer/Rydne, Jon H. «Destruerer omstridt kongelig gravstein etter nye avsløringer», VG.no 31. oktober 2014.
  9. ↑ Observert under administrator Dag T. Hoelseths besøk på Akershus slott 6. juli 2019.
  10. ↑ Flere detaljer om Per Holcks undersøkelser finner man i Holcks artikkel «Sigurd Jorsalfarers hodeskalle på Akershus? En detektivhistorie», Viking – Norsk arkeologisk årbok, bind LXXVII, 2014, s. 127–143, omtalt i Anne Britt Halvorsens bloggartikkel «Mysteriet Sigurd Jorsalfares hodeskalle» (Kulturhistorisk museum/Khm.uio.no) 4. desember 2014 (sist besøkt 10. juli 2019).
  11. ↑ Se hans biografi i Norsk Biografisk Leksikon.
  12. ↑ Se hennes biografi i Norsk Biografisk Leksikon.
  13. ↑ Roaldset, Hege. Mariakirken i Oslo. De religiøse funksjonene, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo høsten 1996, s. 40.
  14. ↑ Holck. Per. «Håkon V.'s hodeskalle. Teorier omkring kongekravene i Mariakirken», St. Hallvard bind 53, Oslo 1975 (b), s. 149–168, jf. leserinnlegget «Konge i skoeske?» i Aftenposten 11. januar 1994 nr. 16, s. 15. Holck skrev også i samme utgave av St. Hallvard artikkelen «Fyrst Witzlav og hans datter Eufemia i Oslo» (St. Hallvard bind 53, Oslo 1975 (a), s. 48–52).
  15. ↑ DN III, 474, her sitert fra Roaldset, Hege. Mariakirken i Oslo. De religiøse funksjonene, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo høsten 1996, s. 40.
  16. ↑ Middelalderhistorikeren (12845–1903), se biografien hans i Norsk Biografisk Leksikon.
  17. ↑ Storm, Gustav. «Den hellige kong Håkon og folkevisen om hans død», Historisk Tidsskrift 1. rk. 4. bd., Kristiania, 1877, s. 464–477, her fra Roaldset, Hege. Mariakirken i Oslo. De religiøse funksjonene, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo høsten 1996, s. 41.
  18. ↑ Holcks vurderinger fra 1975 (Holck: 1975 (b), s. 159f) gjengitt fra Roaldset, Hege. Mariakirken i Oslo. De religiøse funksjonene, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo høsten 1996, s. 41.
  19. ↑ Stephan Tschudi-Madsen (1923–2007), se hans biografi i Norsk Biografisk Leksikon.
  20. ↑ Knut Helle (1930–2015, se hans biografi i Store Norske Leksikon.
  21. ↑ Håkon Christie (1922–2010), se hans biografi i Norsk Biografisk Leksikon.
  22. ↑ Sandvig, Helge. «Håkon V's hodeskalle er blitt identifisert», Aftenposten 27. januar 1982 nr. 43, s. 11. Dronning Eufemia ble ikke nevnt i artikkelen.
  23. ↑ Diesen, Tove. «Kongelige hodeskaller på plass», Aftenposten 30. september 1982 nr. 448 s. 10, jf. Langslet, Lars Roar, «Konge i skoeske», leserinnlegg i Aftenposten 30. desember 1993 nr. 599, s. 8 og Holck, Per. «Konge i skoeske?», leserinnlegg i Aftenposten 11. januar 1994 nr. 16, s. 15.
  24. ↑ Lars Roar Langslet (1936–2016): Om Langslet, se hans biografi i Norsk Biografisk Leksikon.
  25. ↑ Aftenposten 30. desember 1993 nr. 599, s. 8.
  26. ↑ Aftenposten 11. januar 1994 nr. 16, s. 15.
  27. ↑ Holcks innvendinger ble for øvrig kommentert av Langslet i et leserinnlegg i Aftenposten 20. januar 1994 nr. 32, s. 15: «Kong Håkon V Magnussons hodeskalle ble altså oppbevart på Anatomisk institutt 1868–1982 i et skap – ikke i en skoeske, slik jeg dengang ble fortalt. Dette berøver naturligvis min artikkel (30.12) for en poetisk forsiring. Men jeg kan ikke innse at det rokker mitt poeng: At Anatomisk institutt ikke var det naturlige gravsted for en norsk middelalderkonge. Og i dette er vel dr.med. Per Holck helt enig, siden det var han som tok saken opp (se 11.1.)? Et innspill som jeg selvsagt gir ham stor heder for. Han anklager meg for å ha satt instituttet «i et lite flatterende lys», fordi jeg «ganske freidig» har påstått at den kongelige skalle var demonstrasjonsmateriale ved instituttet. Men jeg la ikke noe odiøst i «demonstrasjonsmateriale»! Jeg trodde ganske enkelt at hensikten med å ha gamle kranier i den antropologiske samlingen var at studenter og forskere skulle ha adgang til å se og studere dem. For det var vel tross alt en nøkkel til skapet?».

Litteratur

  • Arneberg, Arnstein. «Akershus slott», Byggekunst, nr. 4, 1957, s. 85–89.
  • Holck, Per. «Fyrst Witzlav og hans datter Eufemia i Oslo», St. Hallvard bind 53, Oslo 1975 (a), s. 48–52.
  • Holck. Per. «Håkon V.'s hodeskalle. Teorier omkring kongekravene i Mariakirken», St. Hallvard bind 53, Oslo 1975 (b), s. 149–168.
  • Holck, Per. «Sigurd Jorsalfarers hodeskalle på Akershus? En detektivhistorie», Viking – Norsk arkeologisk årbok, bind LXXVII, 2014, s. 127–143.
  • Isaksen, Trond Norén. Korsfareren. Sigurd Jorsalfare og hans verden, Oslo: Forlaget Historie & Kultur, 2018. ISBN 9788283230222.
  • Kaldager, Christian R. Akershus. Middelalderborg, renessanseslott og festning, Oslo: Cappelen, 1979, s. 95.
  • Morten, Øystein. Jakten på Sigurd Jorsalfare, Oslo: Spartacus Forlag, 2014. ISBN 9788243009400 (epub).
  • Roaldset, Hege. Mariakirken i Oslo. De religiøse funksjonene, hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Oslo, høsten 1996.
  • Stenseng, Arne. Akershus slott. Veileder med historikk, Oslo: Den sakkyndige Akershuskomité, 1964, s. 20 og 24.

Se også

Eksterne lenker

Hentet fra «https://www.genealogi.no/wiki/index.php?title=Krypten,_Akershus_slottskirke&oldid=35546»