Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer (bok)

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til navigering Hopp til søk
TittelHelt til jordens ende.
1000 norskamerikanske misjonærer
Forfatter(e)Greipsland, Torbjørn
Grindal, Gracia
UtgiverVentura
UtgivelsesstedOttestad
Årstall2017
Sideantall335 s.
SpråkNorsk (bokmål)
BibliotekkatalogOria
NSFs bibliotek

Torbjørn Greipsland (1942–) og Gracia Grindal (1943–) ga ut Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer[1] i Ottestad 2017.

Boken inneholder biografier om norske misjonærer som reiste til fjerne steder for å misjonere, rydde land, bygge kirker og klinikker og bidra til skolegang og helsetjenester. Det kan ha vært opptil 1000 norske misjonærer i Amerika frem til 1960-tallet. Ifølge anmelderen har boken verdi fordi misjonærene hører med i historien om norsk utvandring til Amerika. Boken inneholder blant annet lister over misjonærer i Kina, Santalmisjonen og Sudanmisjonen. Alle biografiske opplysninger er ifølge anmelderen ikke sjekket mot primærkilder, og biografiske opplysninger burde gis for alle.

Omtaler og anmeldelser

Historiker Dag T. Hoelseth anmeldte Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer i Genealogen 2018.[2]

«Tidligere redaktør Torbjørn Greipsland har et rikt og allsidig forfatterskap bak seg. Han har skrevet biografi om Per Borten, flere bøker om kongehuset, til og med vitsebøker og fremfor alt en rekke utgivelser om norskamerikansk historie, som Drøm og dramatikk i det norske Amerika (1997), Aloha fra glemte nordmenn på Hawaii. Fra slaveliv til ferieparadis (2004), Nordmenn i dødsleirene. Tusen norske soldater døde i den amerikanske borgerkrigen (2005) og sist Norske pionerer i sju verdensdeler. Norwegian Pioneers (2010). Han driver eget forlag, der han på nettsiden Emigrantforlaget.com jevnlig legger ut artikler om kjente og ukjente norskamerikanere. I 2017 ga han som redaktør og medforfatter nok et bidrag til norskamerikansk historie, nemlig artikkelsamlingen Helt til jordens ende om norskfødte og norskættede som via amerikanske kirkesamfunn fulgte sitt kall ut til misjonsmarken. Med seg på laget har han tre andre hovedbidragsytere – Gracia Grindal, tidligere professor ved Luther Seminary i St. Paul, Minnesota, misjonsprest Sigmund Edland og cand.theol. Erik Kjebekk. Boken er også utgitt på engelsk med tittelen «To the Ends of the Earth».

Greipsland har selv fortalt meg at han trodde han var ferdig med å skrive bøker. Men så tok han utfordringen i å skrive boken han lenge hadde ønsket at noen ville skrive. Utgivelsen har en forhistorie. Greipsland har i artikkelen «Store mangler i bøker om nordmenn i Amerika» publisert på Utdanningsnytt.no 5. januar 2015 kritisert utgivelsene til blant andre Odd Lovoll, Ole Moen og Sverre Mørkhagen for å ha skrevet for lite om nordmenn i den amerikanske borgerkrigen og om norskamerikanere som har satt sitt preg på amerikansk kirkeliv. I artikkelen nevner han blant andre Albert Bradt fra Fredrikstad, som så tidlig som i 1656–57 var med på å grunnlegge en luthersk menighet i Albany, New York, baptistpastoren Abraham Vereide, som grunnla den nasjonale bønnefrokosten, Harold Myra, som bygget opp konsernet Christianity Today, misjonæren Lars Olsen Skrefsrud og sørlendingen Ole Andres Olsen, som fra 1888 til 1897 var president for adventistsamfunnet. Olsen er fortsatt så lite kjent her til lands at han ennå ikke har fått en norsk Wikipedia-artikkel. Både Skrefsrud og Olsen har fått plass i boken.

Selv om dette kapitlet i historien om norskamerikanerne er utelatt i sentrale (samle-) verk om nordmenn i Amerika, har det vært skrevet artikler og biografier om norskamerikanske misjonærer, så Greipsland stod ikke på bar bakke da han startet arbeidet. Til bokprosjektet fikk han en lang liste med navn fra Den Evangelisk Lutherske Kirke i Amerika, ELCA. Han har også vært i kontakt med misjonsorganisasjoner, kirker og historielag både i USA og her i Norge for å samle inn stoff.

Boken er todelt. Den første delen, som utgjør hovedtyngden, inneholder biografier om rundt 30 misjonærer, både kvinner og menn. Tallet er omtrentlig, for flere ektepar dro ut sammen, og noen familier var rikt representert på misjonsmarken, for eksempel familien Braaten fra Bø i Telemark, der tre brødre og fire av barna deres ble misjonærer.

I boken møter vi mange store personligheter. Det må sterk tro og stor vilje til for å følge kallet til de fjerneste krokene av verden for å vinne mennesker for Jesus og bidra til skolegang, helsetjenester osv. Vi møter pionerer som praktisk talt ryddet land, bygde kirker og klinikker. Mange dro til Kina, Mongolia eller India, andre igjen til Madagaskar og andre afrikanske land, men misjoneringen fant også sted blant inuitter i Alaska. Vi møter sykdom og død, endog drap og kidnapping, flukt under den kinesiske revolusjonen og seksuell trakassering. Mennesker som viet sitt liv til Jesus og forsaket eget familieliv for å hjelpe andre mennesker. Noen historier gjør mer inntrykk enn andre, som Malla Moe (1863–1953) fra Hafslo i Sogn, som i mer enn 60 år virket i Swaziland og Zululand. Utfordringen med å lære språket forteller mye om hennes viljestyrke: «Malla streva med språket. Ho stod opp klokka fire om morgonen, øvde og pugga lydar. Det var 63 klikkelydar som alle skulle uttalast på kvar sin måte og hadde kvar si meining», forteller Susanna Lomheim Solem i sin artikkel om grandtanten. Oskar Olsen Brune (Brown) (1903–1997) fra Stranda på Sunnmøre og kona Ella, født Rølvåg (1906–1976) fra Dønna i Nordland ble kalt til den værharde og fjerntliggende øya Little Diomede i Beringstredet. Det var nærmest naturstridig å jobbe på et slikt øde sted og med så lite ressurser. Men arbeidet ble lagt merke til. Brune fikk til slutt ærespensjon av delstaten Alaska, og på 70-årsdagen fikk han gratulasjonstelegram fra den daværende presidenten i USA, Richard Nixon.

I tillegg til biografiene er det noen få mer generelle artikler. Sigmund Edland skriver i kapitlet «Nær kontakt mellom Misjonsselskapet og dei norske kyrkjene i USA» godt om de teologiske stridene i de lutherske kirkene i USA, noe som også fikk innvirkning på misjonsmarken på Madagaskar. Slike bakgrunnsartikler kunne det godt vært flere av.

Noen vil innvende at temaet er vel smalt og først og fremst myntet på «menigheten». Selv mener jeg at fortellingene om de norskamerikanske misjonærene også hører med i den samlede historien om de norske utvandrerne. Kirke og misjon var viktig i det norske Amerika både for de som dro ut og for de som sendte dem.

Fremstillingene er dog noe ujevne. Noen av biografiene er svært fyldige og interessante, mens andre er vel korte og bærer preg av pliktløp. Dette kan selvsagt ha noe med kildeomfanget å gjøre, men da kunne man kanskje ha kuttet dem ut til fordel for andre historier? Noen av artiklene er skrevet i intervjuform og kunne nok med fordel ha vært skrevet om.

Jeg nevnte noen av kildene over. Kanskje har forfatterne i noen grad basert seg for mye på tidligere publiserte bøker og artikler og ikke dobbeltsjekket opplysningene. Eksempelvis så ble Oscar Olsen Brune ifølge kirkeboken for Stranda født 6. mars, ikke 3. mars, 1903. Feilen stammer fra Halvdan Haugens bok (1979) om misjonærekteparet. Slike feil, om enn små, kunne vært sjekket ut. Dødsåret burde også ha vært lett å søke opp.

I underkant av halvparten av de rundt 30 biografiene nevnes navn på foreldrene til misjonærene. Boken er riktignok ikke et genealogisk verk, men det hadde vært et pluss om biografiske detaljer hadde vært gitt for samtlige.

Bokens del 2 inneholder lister over misjonærene. Greipsland anslår i forordet at et samlet tall på omkring tusen norskamerikanske misjonærer frem til 1960-tallet er sannsynlig. Omfanget er imponerende høyt og kanskje større enn man kunne ha trodd på forhånd. Det reelle tallet kan godt være enda større, for henvendelser til ikke-lutherske kirkesamfunn har ikke gitt svar på hvor mange norskamerikanere som kan ha blitt sendt ut fra disse. Og flere misjonærer med norske røtter kan gjemme seg bak ikke-skandinaviske etternavn i oversikten fra TEAM (The Evangelical Aliance Mission in USA).

Den første av oversiktene inneholder opplysninger om utvalgte misjonsprester presentert i boken Norsk lutherske prester i Amerika 1843–1913 samlet av Olaf Morgan Norlie. Oversikten har detaljer om fødested, foreldre og ektefelle. Neste liste omhandler misjonærer utsendt av TEAM, 133 i alt. Deretter følger en oversikt over de første norskamerikanske misjonærene i Kina, i alt 28 personer, med angivelse av fødsels- og dødsår. Så følger den mest omfattende listen med navn på 862 misjonærer og som viser navn, arbeidsmark, kirkesamfunn, utreiseår og år for avsluttet tjeneste. Listen stammer som nevnt over fra ELCAs arkiv. Til slutt kommer det lister over misjonærer som representerte henholdsvis Santalmisjonen og Sudanmisjonen. Disse listene gir selvsagt et godt personbiografisk utgangspunkt for videre forskning og løfter boken som helhet. Dag Trygsland Hoelseth»

Referanser

  1. Greipsland, Torbjørn og Gracia Grindal. Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer. Ventura, Ottestad, 2017.
  2. Hoelseth, Dag T. ««Helt til jordens ende» Bok om de mange norsk-amerikanske misjonærene», Genealogen, nr 1, 2018, s. 52–53.

Litteratur

  • Greipsland, Torbjørn og Gracia Grindal (2017). Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer. Ventura, Ottestad –  335 s.