C. A. Gottlunds «Folkmängden på finnskogarne» fra 1823 (bok)

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til: navigasjon, søk
TittelC.A. Gottlunds «Folkmängden på finnskogarne
fra 1823»
Forfatter(e)Myhrvold, Jan
Persson, Niclas
UtgiverHøgskolen i Hedmark
UtgivelsesstedElverum
Årstall2004
Sideantall259 s. + 3 appendiks
SpråkNorsk
NoterOppdragsrapport nr. 3, 2004
BibliotekkatalogOria
Digitalt tilgjengeligBrage.inn.no

Jan Myhrvold og Niclas Persson ga ut C. A. Gottlunds «Folkmängden på finnskogarne» fra 1823[1] i Elverum 2004.

Forfatterne ønsket ved denne utgivelsen å gjøre norske og svenske kilder om innvandrede skogfinner fra Øst-Finland på 1600-tallet mer tilgjengelige. Rapporten består først og fremst av navnelister, og alle voksne personer på gårder i finnskogsområdene, også etniske nordmenn og svensker, er registrert. De fleste skogfinner i listene var født i Sverige. Den finske innvandringen til Norge besto hovedsakelig av tornedalsfinner, arbeidsinnvandrende finner og finner som levde av svedjebruk. Anmelderen anførte at utgivelsen er viktig for skogfinnforskningen.

Omtaler og anmeldelser

Lars Løberg anmeldte C. A. Gottlunds «Folkmängden på finnskogarne» fra 1823 i Genealogen 2004.[2]

«Det er alltid morsomt, om ikke alltid like spennende, med nye kildeutgaver. Jan Myhrvold og Niclas Persson har imidlertid klart å levere en kildeutgave som er både morsom og spennende. Det morsomme ligger i at kildeutgaven ikke bare på én og samme gang løser både svenske og norske slektshistoriske problem, den løser forskjellige problem i Sverige mot i Norge.

For å ta den norske biten først, er Gottlunds nominative befolkningsstatistikk så nærme en norsk folketelling vi kan håpe å komme, og det attpåtil for en periode som er den maksimalt gunstige for å dekke intervallet mellom 1801- og 1865-tellingene. Eksistensen av dette materialet, som for Norges vedkommende dekker hele finnskogen fra Vinger til og med Elverum, fører til at skogfinnene trolig nå vil være den etniske grupperingen i Norge som er nærmest en fullstendig genealogisk kartlegging. Det er bare de vestlige finnebygdene og Trysil som mangler i materialet.

For de svenske finnebygdene er ikke folketellingsmaterialet like viktig. Fra et metodesynspunkt er det selvsagt verdifullt å kunne bruke dette materialet som en uavhengig gjensidig kontroll av de samtidige husforhørslistene, men dette er bare for feinschmeckere – vi kan ikke vente å finne store avvik. Derimot kartlegger Gottlund de finske klan- eller familienavnene, som altså fortsatt var – om ikke i hevd, så i hvert fall – i manns minne. Her har vi allerede mange av disse navnene for de norske skogfinnene, takket være finnemanntallet i 1686 og hyppige tingboksangivelser.

Materialet supplerer selvsagt også de norske navneoversiktene, men de er ikke like viktige for oss som for svenskene. Den spennende biten ved denne kildeutgaven var selvsagt hva nytt den kunne fortelle meg. At farmor var en Kauttoinen, uten selv noengang å vite det, hadde jeg allerede funnet ut. At mors oldemor var en Havuinen, var kanskje heller ikke så overraskende, siden det var et av de hyppigst forekommende slektsnavnene på svensk side (vedlegg 2). At hennes mor igjen var en Saastainen, var derimot nytt, og muligens også nøkkelen til hennes hittil dunkle opphav.

Samme Jan Myhrvold hevder riktignok i en spesialartikkel i “Slækt & slekt” at akkurat min formor ikke kan knyttes til andre kjente Saastainenere, men med det ufinske navnet Elin Eriksdotter og med vissheten om at alle andre familiemedlemmer med samme patronymikon faktisk ikke var svenskfinner, men norskfinner med rot i Vermundsberget på Åsnes Finnskog, skal jeg i hvert fall grave litt mere på den norske siden. Det vil i så fall ikke være det første eksempelet på at en norskfødt skogfinne gifter seg på svensk finnskog for så å se neste generasjon krysse grensen i motsatt retning igjen.

Ser vi bort fra det morsomme og det spennende, er kildeutgaven solid nok. Enkelte selektive stikkprøver viser at Gottlunds materiale ikke er komplett. F.eks. mangler en familie i Gråberget, men dette er en mangel ved originalmaterialet, ikke ved selve kildeutgaven. Navnelistene er oversiktlig presentert, personnavnregistrene er gode, men det krever noe forkunnskap å finne fram til rett gård slik stedsnavnregisteret er bygget opp. Det er derimot et nyttig register på finske slektsnavn og hvilke gårder disse finnes på, når en først har funnet hvilke slektsnavn en skal søke etter. Boka er utstyrt med flere forord fra ulike ressurspersoner og institusjoner. Disse kunne nok vært redigert noe strammere. Derimot kunne forfatternes eget forord med hell vært utvidet og gjort noe mer kommenterende. Men heldigvis finnes det etterhvert mye god finnskogslitteratur. Dette vises da også ved den fyldige litteraturlisten. Så får vi heller bære over med at Erik Opsahl i denne har blitt til Eivind hva gjelder transkripsjonen av Finnemanntallet 1686. Anmelderen noterer seg også at Myhrvold foretrekker egne avskrifter av de eldste kirkebøkene for Trysil framfor mine (Løberg & Jensen: Kirkebøker for Trysil 1730–1801), men skriver dette på kontoen for sunn kildekritikk.

Jeg behøver ikke engang å anbefale boka. Den står på egne ben og er et ”must” for alle som forsker på finnskogslekter. Og mer enn det. Den er et forbilde til etterfølgelse for alle som mer eller mindre tilfeldig snubler over hittil ubrukte kilder. Kildeutgaven har hjulpet finnskogsforskningen et stort skritt framover. Takk skal dere ha. Lars Løberg […]»

Referanser

  1. Myhrvold, Jan og Niclas Persson. C. A. Gottlunds «Folkmängden på finnskogarne» fra 1823, Høgskolen i Hedmark, Elverum, 2004.
  2. Løberg, Lars. «Folkmängden på finnskogarna», Genealogen, hefte 2, 2004, s. 61–62.

Se også

Eksterne lenker

Litteratur