Norsk innvandringshistorie (bok)

Fra Slektshistoriewiki
Sideversjon per 9. nov. 2021 kl. 13:53 av Sølvi Løchen (diskusjon | bidrag)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
TittelNorsk innvandringshistorie. Bind 1–3
Redaktør(er)Kjeldstadli, Knut
UtgiverPax forlag
UtgivelsesstedOslo
Årstall2003
Sideantall3 bind
SpråkNorsk
BibliotekkatalogB.1 Oria
B.2 Oria
B.3 Oria

Knut Kjeldstadli (1948–)[1] ga ut Norsk innvandringshistorie[2] i Oslo 2003.

Verket, som omhandler perioden 900–2000, gir slektsforskere muligheter for å plassere innvandrede aner i en større sammenheng. Det kom ut etter nyere forskning ved Universitetene i Oslo og Tromsø. Innholdet kan oppfattes som kontroversielt, men verket vil ifølge anmelderen forbli et standardverk for innvandringstemaet. Presisjonsnivået på de faktiske opplysningene oppfattes som høyt. Verket er rikt illustrert og inneholder lister over kilder, litteratur og emner.

Oversikt over Norsk innvandringshistories tre bind:

  1. I kongenes tid, 900–1814. Av Erik Opsahl og Sølvi Sogner.
  2. I nasjonalstatens tid, 1814–1940. Av Einar Niemi, Jan Eivind Myhre og Knut Kjeldstadli.
  3. I globaliseringens tid, 1940–2000. Av Hallvard Tjelmeland og Grete Brochmann.

Omtaler og anmeldelser

Yngve Nedrebø anmeldte Norsk innvandringshistorie i Genealogen 2004.[3]

«[…] De fleste som kan følge slekten noen generasjoner bakover vil sikkert ha kommet over forfedre innvandret fra utlandet. For slektsgranskere skulle det dermed også kunne være spesielt interessant å få satt innvandringen inn i videre sammenhenger.

Innvandrerbyen Bergen

I perioder og i enkelte områder har innvandringen til Norge vært formidabel. Mellom 1613 og 1650 registrerte 2601 nye borgere seg i borgerboken for Bergen. Storparten (nesten 90 %) oppgav hvor de kom fra. 585 (22,5 %) var tyskere, 377 (14,5 %) dansker. 48 % av alle som registrerte seg som borgere i Bergen i denne perioden oppgav å være født i utlandet. Sammenholder vi med tallet på registrerte Bergensfødte borgere må vi bli forundret, for de utgjorde bare 17 % av de nye borgerne i denne perioden. Mer enn 80 % av de nye håndverksmestrene og kjøpmennene var enten innvandrere eller innflyttere! Nå vil ikke innvandringen slik den framkommer i borgerboken representere gjennomsnittet for hele befolkningen i Bergen på 1600-tallet. Borgerne var menn, og de tilhørte de midlere og høyere sosiale lagene i bybefolkningen. Blant kvinnene var innflytting og innvandring langt mer beskjeden, og rekruttering av arbeidsfolk og tjenere foregikk i første rekke i det nære opplandet rundt byen.

Men uansett, andelen utenlandsfødte i Bergen i første halvdel av 1600-tallet var svært høy. Det får vi også bekreftet i kirkeboken for Korskirken, der presten i en lang periode sist på 1600-tallet tok med opplysninger om de dødes fødested. Tallene i kirkebøkene bekrefter at Bergen var en by med svært høye innvandrerinnslag gjennom hele 1600-tallet. Hva kunne være årsakene til dette? Tradisjonelt snakker migrasjonsforskerne om faktorer som skyver fra seg og trekker til seg (“push and pull”). Det kan virke som en enkel modell, men den har uten tvil mye for seg. På 1600-tallet hadde Bergen store fødselsunderskudd, og ville knapt kunnet overleve som “storby” uten et stort årlig tilsig av mennesker utenfra.

I løpet av de relativt få årene vi har hentet tall fra (1613–1650) var byen tre ganger herjet av pest (“Svartedauen”), i 1618, 1629 og 1637. Hver gang de slo til tok den livet av bortimot 2000–3000 mennesker, rundt 20 % av befolkningen. Den høye dødeligheten førte til mange ledige hus, ledige jobber og til en viss grad også mange ledige på ekteskapsmarkedet. Det åpnet muligheter for den som var villig til å reise for å gripe sjansene.

En effekt var at Bergen i denne perioden ser ut til å ha gitt muligheter til alle som evnet å arbeide. Undersøker vi Børnepengene for Bergen fra 1645 ser vi at mange av formuene som tilhørte umyndige arvinger var formidable. Det ser følgelig ut til at de mange kjøpmennene og håndverkerne som kom til byen kunne finne gode inntektsmuligheter i Norge. Det må ha vært en av de gode grunnene for å søke lykken der.

I løpet av 1600-tallet synes ikke folketallet i Europa å ha økt. Det er ikke rart når vi kjenner til alle de demografiske kriseårene. De skyldtes sykdomsepidemier og langvarige kriger. I Europa la Tredveårskrigen (1618–1648) store landområder øde, og mange av dem som overlevde herjingene ble drevet på flukt i det som må ha fortonet seg som rene folkevandringer. Norge kom aktivt med i krigshandlingene i et par perioder, 1628 og 1643–45, og i grenseområdene mot Sverige ble mange garder lagt øde, men Vestlandet og Bergen lå beskyttet, og synes å ha hatt en blomstrende økonomi gjennom krisene. Enda et sentralt element i det demografiske systemet i Bergen på 1600-tallet var den store utflyttingen. Bergensfødte lot seg påtreffe praktisk talt overalt på kloden. De var blant de tidlige settlerne i New York, og opptrådte i hundrevis i Amsterdam.

Seinere ble byen mer lukket. Familiebånd og sosial tilhørighet ble avgjørende for mulighetene den enkelte hadde for å gjøre karriere. Da var innvandringen langt mer beskjeden. Men fortsatt rundt 1800 framstår Bergen som den mest internasjonale av Norges byer. Bergen representerer nok et ytterpunkt i Norge, men som landets suverent mest folkerike by har den vært viktig for det norske totalbildet. Det er Sølvi Sogner som har skrevet den delen av første bindet (“I kongenes tid”) som omhandler perioden 1536–1814. Hun beskriver Bergen og Bergens rolle, ser på utviklingen av bergverkene med innhenting av utenlandsk ekspertise, og hun ser på rekrutteringen av embetsmennene, der utlendingene også lenge var dominerende. Og hun ser på innvandringen til Finnskogene. Sogner forteller lett og ledig, med eksempler og anekdoter, og gir en spennende og svært lesverdig framstilling.

Et problem for den som skriver om innvandring på 1500- og 1600-tallet er vanskene med å skaffe sikre tallstørrelser. Det har naturlig nok vært enda vanskeligere for Erik Opsahl, som skriver om den tidlige innvandringen, fra rundt 900 til 1536. Han forteller om det ytre landnåmet, der vikingene drog ut, og der de returnerte med handelsvarer, nye skikker, røvet gods og treller. Han mener trellbefolkningen har vært mindre enn tidligere antatt, men fortsatt av et slikt omfang at de fleste av oss må regne med å ha et betydelig genetisk innslag derfra. Han forteller om de geistlige som kom inn med kristendommen, herskerne som hentet utlendinger til sine hoff, og om de tyske og engelske kjøpmennene som satte seg fast i Norge i middelalderen.

“Å vandre er å forandre”

Dette står som en av de overordnede konklusjonene i verket. Jeg har smakt på fyndordet, og kan et godt stykke på veg si meg enig, men ikke alltid. Det finnes også vandringsmønstre som er stabile over lang tid, og der vandringen bidrar til å holde ved like gamle strukturer, se for eksempel på Hansaen i Bergen. Men det er klart nok at innvandrere har stått sentralt i de store endringsprosessene i landet vårt: kristendommens innføring, framveksten av internasjonale handelssystemer, reformasjonen, oppbygging av et sentralstyrt administrasjonsapparat, og utviklingen av nye næringer.

Bind 2 tar for seg perioden 1814–1940, bærer tittelen “I nasjonalstatens tid”, og er forfattet Einar Niemi, Jan Eivind Myhre og Knut Kjelstadli. Niemi skriver om årene 1814–1860 og gir bred framstilling av landets minoritetsgrupper: samer, skogfinner, kvener og tatere, i tillegg til kulturelite og rekrutteringen til det nye regimets maktelite. Var Norge positiv til innvandring? Kontrollapparatene var lenge strenge. Det var innenlandsk passtvang, og det var høy grad av religionstvang. Dette viste seg utover på 1800-tallet å bli upraktisk, og i 1860 ble de strenge reglene erstattet med stor grad av liberalitet. Passtvangen var borte, og flytting og vandring fikk foregå uten vesentlige hindringer. Det er Jan Eivind Myhre som tar seg av framstillingen fra 1860 til 1901, og skriver om det liberale innvandringsregimet, og om Norge som mulighetenes land, der industrialisering og ressursutnyttelse krevde ny teknologi, og ny ekspertise.

Knut Kjelstadli skriver om perioden 1901–1940, og er opptatt av det politiske og ideologiske klimaet. Rundt hundreårsskiftet var de liberale tankene rundt innvandring satt under press, og ny lovgivning tok sikte på i hvert fall å kunne regulere innvandringen av fattige – i første rekke svensker. Noen ville gå mye lenger. Raseteorier og rasetenkning ble en del av den ideologiske kampen. Kjelstadli forteller om de politiske flyktningene, og om forsøkene på å assimilere de som ble oppfattet som “utgrupper”.

Det tredje bindet dekker årene fra 1940 til 2000 og heter “I globaliseringens tid”. Der er første del ført i pennen av historikeren Hallvard Tjelmeland (1940–1975), og den siste av sosiologen Grete Brochmann (1975–2000). Tjelmeland skriver om okkupantene og om krigsfangene, om flyktningene som kom under og som følge av den kalde krigen. Etterkrigsårene ble en lang økonomisk oppgangstid med stort behov for arbeidskraft. Det gav åpnere grenser, og møter mellom nordmenn og fremmedarbeidere. Det førte til politisering og problematisering, og endte med innvandringsstoppen i 1975. Brochmann skiver om den politiske debatten rundt innvandrerspørsmål, om de politiske flyktingene, om holdninger og diskriminering, i tillegg til å drøfte befolkningsutvikling og kulturelle forhold.

Som avslutning har Knut Kjelstadli en oppsummering av de 900 årenes historie. Verket argumenterer for at det er mange elementer i innvandringshistorien som er fundamentalt sett like gjennom de siste 1100 årene, men samtidig blir det satt fokus på de elementene som klart er annerledes i dag enn tidligere. De store ulikhetene er kommet i de siste 2–3 tiårene. I Bergen på 1600-tallet var innvandrerne dominerende. Men i storparten av den tiden som verket behandler har innvandringen til Norge vært ytterst beskjeden. De siste tiårene har det skjedd store endringer. Andelen av innvandrere er steget fra vel 2 % i 1980, til nesten 7 % i dag. Det er fortsatt langt igjen til Bergen på 1600-tallet, men unektelig også en radikalt ny situasjon sammenlignet med 1950- og 1960-tallet.

Da verket kom høsten 2003 førte det til debatt. […] Jeg har ikke satt test på mange av de faktiske opplysningene, men oppfatter presisjonsnivået som høyt. Men en liten glipp har jeg kommet over. Det var ikke i 1836 som det står i oppsummeringskapitlet (side 393 i bind 3) brødrene Rieber kom til Bergen, det var med Zee Ploeg i 1817.

Bøkene er i hendig format, rikt illustrert, og hvert bind er utstyrt både med kildeoversikt, litteraturliste, bildeliste og flere ulike emneregistre. Dermed blir dette bøker som er greie å holde og greie å bruke. Norsk innvandringshistorie fikk Brageprisen for 2003 i gruppen Faglitteratur. Det kan synes vel fortjent. Det er blitt et spennende, solid og viktig verk, og vil nok bli stående i mange år som standardverket for dette temaet. Yngve Nedrebø»

Referanser

  1. Knut Kjeldstadli (Norsk biografisk leksikon/nb.snl.no).
  2. Kjeldstadli, Knut (red.). Norsk innvandringshistorie, Pax forlag, Oslo, 2003.
  3. Nedrebø, Yngve. «Norsk innvandringshistorie», Genealogen, hefte 2, 2004, s. 59–61.

Eksterne lenker

Litteratur

  • Kjeldstadli, Knut (red.) (2003). Norsk innvandringshistorie. Pax forlag, Oslo –  3 b.