Innvandrere ved norske glassverk og etterkommerne deres (1741–1865). En undersøkelse av etnisk identitet (bok)

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til navigering Hopp til søk
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.
TittelInnvandrere ved norske glassverk
og etterkommerne deres (1741–1865).
En undersøkelse av etnisk identitet
Forfatter(e)Minken, Anne
UtgiverHøyskoleforlaget
UtgivelsesstedKristiansand
Årstall2002
Sideantall281 s.
SpråkNorsk
NoterKulturstudier nr. 20
Opprinnelig levert som forfatterens
hovedoppgave ved Universitetet i Oslo, 2000
BibliotekkatalogOria

Historiker Anne Minken (1947–) ga ut Innvandrere ved norske glassverk og etterkommerne deres (1741–1865). En undersøkelse av etnisk identitet[1] i Kristiansand 2002. Boken omhandler hovedsakelig innvandrede tyske og engelske arbeidere ved norske glassverk mellom 1741 og 1865. Svensker og dansker er utelatt, det er også tyskere etter 1801. Bokens hovedfokus er arbeidernes etniske identitet og hva den betød for deres skikker og levesett. Boken gir ifølge anmelderen mye til forskere på innvandrede glassverksslekter. Slektsnavnene finner en i kapitlene om navneskikk. Boken har ikke navneregister og er ikke illustrert med glassverksbilder.

G.E. Christiansen utga et trebindsverk om de gamle norske glassverkene[2] i Oslo 1939.

Oversikt over eldre norske glassverk

  • Nøstetangen Glassverk (1741–1778)
  • Aas glassverk (1748–1764)
  • Hurdal (1755–1895)
  • Biri glassverk (1761–1880)
  • Hadeland Glassverk (1762–)
  • Schimmelmann glassverk (1779–1832)
  • Jevne Glassverk (1792–1835)
  • Gjøvik glassverk (1804–1843)

Omtaler og anmeldelser

Are S. Gustavsen (1967–) anmeldte Innvandrere ved norske glassverk og etterkommerne deres (1741–1865). En undersøkelse av etnisk identitet i Genealogen 2003.[3]

«Anne Minken har gitt ut en flott bok om tyske og engelske glassverksarbeidere som kom til Norge på 1700-tallet. Ved første øyekast kan man få inntrykk av at dette er et slektshistorisk verk. Det er det ikke. […]

Hva kan så denne boken gi de av oss som forsker på glassverksslekter? Svært mye faktisk. Inntrykket er at Anne Minken har snudd på svært mange steiner for å komme tettere inn på hvordan de utenlandske glassarbeiderne levde og åndet. Arbeiderne har Minken fulgt fra de første ankom i 1741 (da det første norske glassverk ble startet) og fram til hun finner 305 av deres etterkommere igjen på sju forskjellige norske glassverk i 1865. Svenske og danske arbeidere er ikke med, ei heller tyske arbeidere som kom til Norge etter 1801. Med denne rammen har Anne Minken undersøkt hvilken rolle etnisk identitet kunne spille for innvandrere til Norge i tidlig moderne tid, altså før fremveksten av nasjonalstaten. Minken sier innledende at det (underforstått: i forskningsmiljøet) «er vanlig å hevde at etnisk identitet spilte liten rolle.» Gjennom 10 kapitler blir vi så trukket med på følgende undersøkelsesområder: giftermålsmønster, valg av faddere, navneskikk pr. 1801, navneskikk pr. 1865, katolikker og kalvinister (religion), språk, datidens innvandrersyn og bruk av etniske karakteristikker, kosthold og klesdrakt, fortellinger om glassblåsere og etnisk identitet eller yrkesidentitet.

Det vil føre for langt å gjengi alle eksempler og problemstillinger Anne Minken har tatt for seg. Jeg vil likevel trekke fram et par. Under kapittel 6, «Katolikker og kalvinister i innvandrergruppa», diskuterer Minken de lutherske prestenes holdning til de katolske glassarbeiderne. Hun har et inntrykk av at prestene var svært inkluderende, og har funnet kun et tilfelle av en konflikt under introduksjon (etter barnefødsel), stedfestet til Eidsvoll. I en note har Minken utdypet dette til å gjelde Benedictus Gleisners barn som ble døpt i Vardal i 1807. I kirkeboka har presten bemerket at Benedictus’ kone (Juliane) «gick ei i kirke.» For ordens skyld vil jeg bemerke at Vardal bør knyttes til Gjøvik glassverk, hvor Benedictus Gleisner ankom 1807. Et annet eksempel er fra kapittel 10, «Fortellinger om glassblåsere», hvor Minken gjengir en historie fra Høvik glassverk, trolig fra slutten på 1800-tallet, hvor en tysk glassblåser skal ha servert et festmåltid for norske arbeidskollegaer. De trodde de spiste haresteik, men ble stoppet av den tyske verten da de skrøt av haren. «Nicht haren, nicht haren. Du spiest Katzen...», kom det fra tyskeren. Minken tolker denne historien som et forsøk på fremheve de kulturelle forskjeller som kunne finnes mellom de innvandrede glassverksarbeiderne og nordmennene.

Så kommer det store spørsmålet: Hvilke slekter er tatt med i denne undersøkelsen? Finner jeg for eksempel min glassblåserslekt? Vi må et godt stykke ut i boken før navn begynner å dukke opp. Kapittelet om giftermålsmønster (kap. 2) dreier seg i stor grad om statistikk, men i kapitlene 4 og 5, som dreier seg om navneskikk, finner vi nødvendigvis mange navn. Wentsel (Wentzel), Gundelak (Gundelach) og Braun er blant de først nevnte. Så kommer Keith (Kith, Kitt, Keth), Pyne (Pain), Ziegler (Tegeler, Theigler, Taylor), Filion og Fagnell på løpende bånd. Lenger ut i kap. 4 finner vi Thomsen omtalt (s. 81), så kommer Brauer, og etter en stund Wulf, dernest Jachwitz og Kauffeldt. Så under kapittel 6 om religion dukker Dischler og Relkh opp (s. 129). Først senere finner jeg Resch, Reiner og Kreutzer omtalt (s. 151), og så er en del innvandere som flyttet videre til svenske glassverk, blant annet Bahnholz, Gleisner, Nachtman og Winckel (s. 161) omtalt. Til slutt finner jeg Landgraff omtalt på side 209. Mitt poeng med å ramse opp disse navnene, er at det er vanskelig å finne ut hvilke slekter Anne Minken har med i sin undersøkelse, da disse ikke er særskilt presentert. Da det heller ikke finnes noe navneregister, er man henvist til å lese boken fra perm til perm.

At hennes utvalgsgruppe er begrenset til de som ankom på 1700-tallet er forståelig ut i fra omfangshensyn. Dette betyr dessverre at svært mange glassarbeidere ikke er kommet med i undersøkelsen, nemlig de som innvandret i perioden 1801–1865. Innvandring til norske glassverk fortsatte forøvrig fram til 1. verdenskrig og stoppet opp ved overgangen til maskinell drift i mellomkrigstiden. Det er også et annet fenomen Minken ikke har hatt mulighet til å fange skikkelig opp. Dette er den store arbeidsvandringen innen Norden mellom de forskjellige glassverkene, da spesielt på 1800-tallet.

Anne Minken mener bl.a. (s. 161) at det er vanskelig å vite om det lå religiøse motiver bak at enkelte katolske slektene flyttet til Sverige kort tid etter 1801. For den katolske slekten Gleisner tviler jeg på at dette være tilfelle, da slektens medlemmer mer eller mindre gikk i skytteltrafikk mellom ulike glassverk i Norge, Sverige og Finland gjennom hele 1800-tallet. Problemet er nok heller at den nasjonale rammen til Minkens hovedoppgave ikke har åpnet for å undersøke dette. Man har dermed tapt av syne viktige deler av bevegelsesmønsteret til slike arbeidsinnvandrere. Avslutningsvis mener jeg allikevel at Anne Minken har levert et solid produkt, som vil være til glede for alle som har glassverksfolk blant sine aner. Det er dog et savn at man ikke har funnet plass til en eneste illustrasjon fra glassproduksjon, glassverk eller noe annet glassrelatert i boken. Dette ville ha gjort hovedoppgaven mer levende som bok, kanskje like levende og herlig som de tyske og engelske glassverksfolk Anne Minken beretter om. Are S. Gustavsen»

Referanser

  1. Minken, Anne. Innvandrere ved norske glassverk og etterkommerne deres (1741–1865). En undersøkelse av etnisk identitet, Høyskoleforlaget, Kristiansand, 2002.
  2. Christiansen, G.E. De gamle privilegerte norske glassverker og Christiania glasmagasin. Et bidrag til norsk industris historie. Bind 1–3. Aschehoug, Oslo, 1939.
  3. Gustavsen, Are. «Innvandrere ved norske glassverk», Genealogen, hefte 2, 2003, s. 59.

Se også

Eksterne lenker

Litteratur

  • Minken, Anne (2002). Innvandrere ved norske glassverk og etterkommerne deres (1741–1865). En undersøkelse av etnisk identitet. Høyskoleforlaget, Kristiansand –  281 s.