Slektsforskning anno 2019

Mye av fremtidens og dagens slektsforskning beveger seg mer bort fra de tradisjonelle kildene. Har vi noen få opplysninger, kan vi ved hjelp av noen tastetrykk søke oss frem til forfedre i søkbare folketellinger og databaser som Historisk befolkningsregister. Det er ikke bare i Norge at vi har slike registre, også Danmark har et slikt prosjekt gående.

Fremtidens teknologi vil kunne kombinere flere typer kilder.

Men det er de store kommersielle databasene som kanskje er det største hodebryet for mange tradisjonelle slektsforskere. For her kan man legge inn sitt slektstre, så får man opp forslag på personer som kan være samme person, mange godtar disse forslagene blindt uten å sjekke nøye om det faktisk er samme person. Denne funksjonen hadde fungert bra, hvis flere tenkte at de bør brukes for å dobbeltsjekke at egne opplysninger stemmer og at de kan brukes for å sette deg på sporet til faktiske kilder. Men slik bruker mange ikke verktøyene, de brukes for å samle flest mulig personer.

Skriftlige kilder, bilder, bumerker og DNA er i dag viktige kilder for slektsforskningen. Sammen bidrar disse kildene til å levendegjøre og bekrefte det vi finner om våre forfedre.

Vi har jo ofte hørt at grunnen til at eldre bygdebøker inneholder mye feil og mangler er at de ikke klarte å sammenligne store datamengder av opplysninger og navn. Det burde ikke være problemet for dagens slektsforskere, men allikevel tyr mange til lettvinte løsninger. Selv bruker jeg gjerne verktøyene, men da for å komme i kontakt med andre som driver med akkurat den samme grenen som meg eller å faktisk få et spor til en kilde jeg ikke selv hadde funnet.

I de siste årene har DNA blitt en viktig del av slektsforskningen, kanskje like viktig som bruk av data i slektsforskning har fått. Med DNA kan vi faktisk få bekreftet om det vi har forsket frem stemmer og om presten har fått registrert riktig i kirkebøkene. For DNA kan ikke lyve, men det er allikevel mange som overtolker DNA på samme måte som man kan gjøre med skriftlige kilder. Ja, for DNA er faktisk en god kilde hvis det brukes på riktig måte.

Den typen DNA som vi kan bruke til å bekrefte de lange historiske linjene er de som følger mors og farslinjer. Men den typen DNA som mange bruker i sin forskning arves på tvers av disse linjene og kalles autosomalt-DNA. Vi har DNA fra alle våre forfedre opp til 2-tippoldeforeldre, men andelen vi deler med disse er svært varierende og vi skal ikke lenger tilbake enn 4-menninger før vi har slektninger vi ikke deler noe som helst DNA med. Lenger tilbake enn 2-tippoldeforeldre, er det svært mange forfedre som vi ikke arver noe som helst DNA fra. Går vi så langt tilbake som 1450 (18 generasjoner) vil vi ha hele 131.072 forfedre, men kun maksimalt 1090 av disse har vi DNA fra og da deler vi gjennomsnittlig omtrent kun 0,1% DNA med hver av disse.

Derfor er det ikke mulig å bruke autosomalt-DNA til å bevise noe som helst så langt tilbake i tid, skal vi være på den sikre siden må forbindelsen som skal bekreftes være innen 5-6 generasjoner og hvis man har triangulerte treff mulig noen generasjoner lenger. Det er derfor Y-DNA og mtDNA er så viktig for å bekrefte eldre slektslinjer, da dette er DNA som arves inntakt med noen endringer gjennom alle generasjoner og tilbys av et fåtall selskaper, der Familytreedna er det største.

Slekt kan bekreftes ved hjelp av Y-DNA (farslinjer), mt-DNA (morslinjer), X-DNA og autosomal-DNA.

Ancestry har lenge hatt en funksjon der man fikk tips om felles forfedre i slektstrærne, siden ble dette også en del av trefflisten på deres DNA-tester og nå har de tatt steget litt lenger. Nå får du gjennom funksjonen Thrulines opp en liste med dine forfedre og ved å trykke på en av disse kan du få opp et slektstre som viser om det er flere av dine treff som kan stamme fra denne anen. Mye av dette stemmer og her har man kombinert sammenligning av slektstrær med DNA-treff på en helt ny måte.

Men så har også Myheritage lansert omtrent det samme, men i annen innpakking, her kalles funksjonen Theory of Family Relativity. I dette verktøyet lages det en teoretisk forbindelse mellom to personer basert på at de har DNA-treff og navnelikhet i slektstreet. Men de tar det steget videre, hvis du og treffet ikke har fylt ut alt i treet, bruker de opplysninger fra flere slektstrær for å konstruere en mulig forbindelse. I begge tilfeller brukes det avansert ai-teknologi for å gjenkjenne mønstre og navn, men de er langt fra feilfrie og har noen godkjent noe som var feil i et annet slektstre har det konsekvenser for andre. Dette gjør sammen med andre typer "smart-matches" det lett å importere og spre videre feil, men da er det viktig at vi selv tar ansvar for hva vi har i våre egne slektstrær og tar kontakt der det åpenbart er noe feil.

Heldigvis har noen av disse databasene også en funksjon som automatisk går gjennom slektstreet for  å se etter feil, det kan være at fødselsår er etter at mor er over en viss alder eller død, eller at en person lever mye lengre enn det som er forventet. Nivået det søkes etter kan man også velge selv og da kan man begynne å tenke at kanskje noe av denne nye teknologien har noe for seg? Noe som også har begynt å komme er ansiktsgjenkjenning, jeg er vel ikke den eneste som har mye gamle bilder med ukjente ansikter?

Fremtidens slektsforskning vil da kanskje utnytte mer av det arbeidet som allerede er lagt ned av andre, da vil man kanskje tro at slektsforskning blir utvannet og ikke nødvendig? For det er vel ikke slektsforskning å bare taste inn navnet sitt og få automatisk inn en hel slektstavle? Da vil kanskje slektsforskningen dreie seg mer om å finne de gode historiene, det som ikke passer inn i en database og de utallige kildene som fortsatt ikke er forsket på. For som mange sier, løser vi et spørsmål finner vi gjerne to til? Vi vil nok ikke bli arbeidsledige selv om mer blir transkribert og forbindelser blir automatisk funnet. Det vil alltid være mer å finne, men da blir kanskje slektsforskning mer for de som vil videre og dypere?

No Comments Yet.

Leave a comment

You must be Logged in to post a comment.