Kannik

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til: navigasjon, søk

Kannik, også kjent som korsbror, var en geistlig person, og prest av yrke. Kannikene var i middelalderen knyttet til en av domkirkene i et av bispedømmene i Norge: Nidaros erkebispedømme, Bergen bispedømme, Stavanger bispedømme, Oslo bispedømme,Hamar bispedømme, Skálholt bispedømme, Holar bispedømme, Kirkjubø bispedømme, Kirkjuvåg bispedømme, Garðar bispedømme og Man bispedømme. Kollegiet av kanniker ved et bispesete ble kallt for et domkapitel. Dets øverste leder tituleres dekan, og dets nestleder erkedekan (officialis). Men avvik fra dette forekom også: I Oslo kalles denne lederen for erkeprest fra om lag midten av 1300-tallet.[1] I Bergen var det antagelig erkedekanen som var domkapitlets leder, i det mindste i siste del av middelalderen.[2]

I tillegg til å residere ved sin domkirke, var også kannikene sogneprester ved et av kirkesognene i bispedømmet. Av særlige titler og embeter som kannikene hadde, kjenner vi i tillegg til dekanen, erkedekanen og erkepresten, også følgende særlige titler: kantor, succentor (visekantor, præpositus, sacrestan, notarius & bibleothecarius, og choralus.

Antall kanniker

Antallet kanniker var 24 i Trondheim, og 12 ved bispesetene Bergen, Stavanger, Oslo og Hamar. Hvor mange kanniker som var ved de øvrige bispesetene, vet vi ikke sikkert. Det er spekulert i hvorvidt det i Trondheim virkelig var 24 kanniker samtidig.[3] En klar indikasjon på antallet kanniker som residerte i Trondheim, er antallet kannikedømmer. Av Schønnings oversikt, og hos L. Daae, fremkommer det klart at det var 24 kannikedømmer i Nidaros.[4],[5]

Rekrutteringsbakgrunn

Kannikene var myndige og innflytelsesrike personer. Gjennomgående kom de også fra det øvre skikt av befolkningen, adelen, hovedsakelig fra lavadelen den sk. knapeadel, men det er også flere eksempler på kanniker som tilhørte familier innen høyadelen, og flere kanniker var selv beslektet med erkebiskopen eller med biskopen. Et kannikeembetet (kannikedømme) var ettertraktet. Avlønningen var svært god, og en kannik ble som en hovedregel stående i dette embetet livet ut.[6] Kannikene (eg. domkapitlet) hadde et felles kannikebord (Mensa communis). Kannikebordet bekostet alle utgiftene for kannikene ved bispesetet: kost, losji, betaling av tjenere og drenger og andre daglige utgifter. Inntektene som lå til kannikebordet, kom fra en større ansamling av jordegods. Utover dette hadde kannikene en personlig inntekt fra et prebende , samt inntekter fra den sognekirke, der den enkelte kannik var sogneprest. Kannikenes prestegjeld kalles for Kannikegjeld, og benevnelsen kannikedømme (Kanonikedom) betegner selve kannike embetet og dets inntekter.

Kannikene som katolsk kirkeordning overlevde reformasjonen. Edsformularet for kannikene i Trondheim fra omlag 1550, er kjent. Her sees det at denne eden ble undetegnet av kanniker i Trondheim i hvert fall frem til midten av 1600-tallet.[7]

Vi hører om kannikene i kildene gjennom hele middelalderen. Forbausende nok, er det ikke publisert noe omfattende overordnet litteratur om kannikene eller om domkapitlene i Norge.

Underkategorier

Eksempler på kanniker med adelig bakgrunn

  • Elling Pederssønn (Oxe). I Benkestokk-rapporten, s. 28–33, redegjør Tore Hermundsson Vigerust for slekten Oksehode (Oxe), og skriver at kanniken Elling Pederssønn Oksehode(Oxe), trolig var en direkte etterkommer i mannslinjen etter ridder Peder Torleivsson (kjent 1458-1465). Elling Pederssønn (Oxe) ble inmatrikulert ved universitetet i Rostock i april 1523.[17] Nevnes som kannik i Trondheim i 1531/32.[18] I 1566 fikk han Rødø kirkes inntekt og rente.[19] Han tok avskjed i 1576 og døde den 17. mai 1580.[20] Likt Henrik Nilssønn (Gyldenløve), viste også Elling Pederssønn (Oxe) stor velvilje ovenfor svenskene under syvårskrigen 1563–1570.[21][22]

Referanser

  1. E. Bull: Kristianias historie. 1 : Oslos historie (1922), s. 100.
  2. Yngvar Nielsen slår fast (1877) at det var erkedekanen som var leder av domkapitlet i Bergen. Det er mulig dette er riktig, da i hvert fall de to siste biskopene i Bergen ved reformasjonen, Olav Torkildssønn (biskop fra 1523) og Gjeble Pederssønn (valgt til biskop i 1535), begge ganske riktig hadde vært erkedekaner før de ble valgt til biskop, men trolig må en nærmere kildestudie til for å sikkert kunne fastslå dette. Derimot tar Yngvar Nielsen feil når han på samme sted fastslår at lederen for domkapitlet i Trondheim var erkedekanen. Lederen for Trondheim domkapitel var uten tvil dekanen. Nielsen, Yngvar. Bergen fra de ældste Tider indtil Nutiden : en historisk-topografisk Skildring, 1877, s. 23.
  3. F.eks hos Svein Tore Dahl: Geistligheten i Nord-Norge og Midt-Norge i tiden 1536–1700 (2000), s. 8.
  4. Gerhard Schøning: Beskrivelse over den tilforn meget prægtige og vidtberømte Dom-Kirke i Throndhjem, egentligen kaldet Christ-Kirken (1762), s. 231–233.
  5. L. Daae: Om geistlige Embeders Besættelse i Norge efter Reformationen (1869), s. 37.
  6. En kannik kunne også fratre ved resignasjon, men dette måtte godkjennes av paven. F.eks. fratrådte erkebiskop Olav Engelbregtssøns antatte farbror, dekanen og kanniken Saxe Gunnarssønn på grunn av alderdom (eller sykdom) i 1506. D.N.17, nr. 794
  7. D.N.12, nr. 667
  8. Upubl. diplom datert 11/11-1458, utst. Sundby,referert i NST 7, s. 64
  9. D.N.2, nr. 885
  10. D.N.1, nr. 958
  11. D.N.5, nr. 938
  12. L. Daae: Matrikler over nordiske studerende ved fremmede universiteter (1885), s. 77
  13. OER, s. 2.
  14. D.N.1, nr. 1108
  15. Norske Magasin I, s. 177
  16. APB, som har følgende notis under 12. februar 1568: Døde denne dag vdi Trondhiem magister Henricus, her Nils Henriksons ridder søn og Norriges hofmester, var han en merkelig cannick vdi Trondhiem oc det capitels beste forsvar (Norske Magasin I, s. 337)
  17. L.Daae: Matrikler over nordiske studerende ved fremmede universiteter (1885), s. 79
  18. D.N.11, nr. 581
  19. NRR I, s. 531
  20. Svein Tore Dahl: Geistligheten i Nord-Norge og Midt-Norge 1536-1700 (2000), s. 284
  21. L. Daae: Trondhjems stifts geistlige historie (1863), s. 37 flg.
  22. L. Daae: Krigen Nordenfjelds 1563 (1872), s. 16.

Litteratur