Halvdan Koht. Veien mot framtiden. En biografi (bok)

Tittel		Halvdan Koht. Veien mot framtiden. En biografi
Forfatter(e)		Svendsen, Åsmund
Utgiver		Cappelen Damm
Utgivelsessted		Oslo
Årstall		2013
Sideantall		473 s.
Språk		Norsk (bokmål)
Bibliotekkatalog		Oria NSFs bibliotek

Åsmund Svendsen (1967–) ga ut Halvdan Koht. Veien mot framtiden. En biografi i Oslo 2013.

Professor i historie, politiker og statsråd Halvdan Koht (1873–1965) var utenriksminister i Nygaardsvoldregjeringen ved krigsutbruddet i 1940. Som historiker bidro han i 1914 til en nyorientering om norsk middelalder og synet på kongesagaene som kilde til middelalderhistorien. Han var formann i Norsk Slektshistorisk Forening mellom 1928–1940, noe som ikke tas opp nevneverdig grad i biografien. I anmeldelsen får vi en vurdering av Halvdan Kohts betydning for foreningen. Ifølge anmelderen gir boken et godt og helhetlig portrett av Koht.

Omtaler og anmeldelser

Historiker Dag T. Hoelseth anmeldte Halvdan Koht. Veien mot framtiden. En biografi i Genealogen 2013.

«Biografien om historieprofessor og utenriksminister Halvdan Koht, i perioden 1928–1940 også formann i Norsk Slektshistorisk Forening, er en av de mest spennende utgivelsene bokhøsten 2013. Historikeren Åsmund Svendsen har gjort en solid debut som biograf.

Svendsen startet arbeidet med biografien i 2001 da han skrev artikkelen om Koht i Norsk Biografisk Leksikon. Fire år senere var han i gang med biografien i fullformat. Arbeidet må utvilsomt ha bydd på en del utfordringer med hensyn til prioriteringer, for Koht, utvilsomt en av de viktigste og mest produktive historikerne i første halvdel av 1900-tallet, var en sentral aktør på så mange felt – politikk, fredsarbeid, målsak og foreningsarbeid. Listen over arenaer han spilte på og influerte og alle vervene han hadde, som regel flere lederverv samtidig, er imponerende stor.

Boken har elleve deler, hvorav rundt en tredjedel dekker Kohts år som utenriksminister (1935–40). Til slutt finner man en kilde- og litteraturoversikt samt et omfattende noteapparat og register. Blant hovedkildene tilhører Kohts private arkiv, som er delt mellom Nasjonalbiblioteket og Riksarkivet, for øvrig Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek og arkiver til andre sentrale aktører, som for eksempel Johan Nygaardsvold.

Halvdan Koht var født i Tromsø 7. juli 1873 som eldste sønn og nest eldste barn av lærer, redaktør og politiker Paul Steenstrup Koht (1844–92) og Betty Giæver (1845–1936). Koht vokste opp i Tromsø, flyttet til Skien i 1885, etter farens død i 1892 til Bekkelaget i Østre Aker, og bodde videre i Kristiania og fra 1910 på Lysaker i Bærum.

For et slektstidsskrift er det naturlig å kort nevne avstamningen, som forfatteren gjør rede for innledningsvis. Farfaren, apoteker Joachim Andreas Koht (1805–1884) var født og oppvokst på Kongsberg, men utdannet i Tønsberg der han giftet seg med Johanne Andrea Conradi (1818–1851). Ekteparet bodde senere i Bodø og sist i Tromsø. På morssiden stammet Koht fra de nordnorske kjøpmannsslektene Holmboe og Giæver. Moren var dessuten halvt tysk, idet mormoren Fanny Helene Clodius (1815–1903) kom fra Bremen.

Koht ble gift i 1898 med lærer Karen Elisabeth Grude (1871–1960), datter av Martin Adolf Grude (1841–1918) og Anna Caroline Mossige (1849–1910). De fikk tre barn: Ivar, som ble født og døde i 1900, fire måneder gammel, psykolog Åse Grude Skard (1905–85) og diplomat Paul Koht (1913–2002).

Forfatteren gir et godt og helhetlig portrett av Halvdan Koht – historikeren, målmannen, foreningsmannen, politikeren og familiemannen. Biografien er velskrevet og lett å lese uansett om det handler om ungdomsforelskelser eller utviklingen av Kohts materialistiske historiesyn. Svendsen bruker mye plass på privatpersonen Koht, på familielivet og ekteskapet med Karen. Forholdet ble vanskelig etter at Karen fikk tiltagende helseproblemer samtidig med Halvdans oppslukende arbeidsliv. Ekteparet ble både fysisk og juridisk separert under 2. verdenskrig, men fant tilbake til hverandre etter at Koht vendte hjem fra USA. Fremstillingen om denne delen synes å være uforholdsmessig kort.

Kohts ettermæle har naturlig nok vært preget av hans store fall i 1940. Synet på Kohts rolle kan nok ofte være farget av politisk ståsted og etterpåklokskap, men Svendsen gir etter min mening en god og balansert fremstilling av perioden som regjeringsmedlem og hendelsene i 1940. «Urettferdig å stemple ham som landssviker», har Svendsen uttalt til Aftenposten i forbindelse med lanseringen av boken. Nei, «landssviker» er å ta for hardt i, men det er vanskelig å komme bort fra at dømmekraften vedrørende muligheten for og beredskap til angrep på Norge sviktet fullstendig, og var med på å forme hans ettermæle. Det føles ellers nesten for privat å lese om Kohts nære forhold til Unni Diesen sommeren og høsten 1940, men når man skal forsøke å forstå den harde kritikken som rammet Koht, er fremstillingen på sin plass. Jeg oppfatter dog forfatteren dithen at flere var mer bekymret for den politiske innflytelse som Diesen tilsynelatende hadde på Koht enn for forholdets karakter. Kohts egenrådighet og stridslyst skapte store gnisninger innad i regjeringen. Uenighet om veivalg var også en av årsakene til at Koht måtte gå av som utenriksminister i november 1940.

Selv om han aldri klarte å reise seg som politiker, viser biografien ellers at Koht var imponerende aktiv som historiker og skribent også etter 2. verdenskrig.

For leserne av Genealogen er nok Kohts formannstid i Norsk Slektshistorisk Forening av interesse. Halvdan Koht var blant innbyderne til stiftelsen av NSF i 1926, og ble på stiftelsesmøtet 22. oktober samme år valgt som medlem av foreningens første styre. Kort etter ble han varaformann og fra 1928 formann, en stilling han hadde til han måtte reise i eksil i 1940. NSFs mangeårige sekretær Anton Busch skrev i nekrologen til Koht i NST at «Med sine store historiske kunnskaper og interesser, var det naturlig at professor Koht ble knyttet til Norsk Slektshistorisk Forening fra første stund. Han bidro også positivt ved foredrag og artikler i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift». Ifølge registeret til NST teller vi dog bare to artikler ført i Kohts penn. Busch forteller videre at «Av disse er vel hans foredrag og artikkel om «Norges historie i lys frå ættehistoria» i 1935 den mest interessante. Her kaster han nytt lys over Harald Hårfagres samling av Norge til ett rike og påviste at samlingen ikke – som tidligere antatt – var skjedd i kamp med de gamle stormannsætter, men tvert om på grunnlag av disse. Han godtgjorde at ættegranskning hadde skapt klarhet i mange av selve grunnspørsmålene i norsk historie.»

Et annet sentralt medlem på 30-tallet, Henning Sollied, skrev i festskriftet til Finne-Grønn i 1944 at selv om det ikke var mange «representanter for den moderne historiske fagvidenskap» som hadde vist interesse for genealogiske spørsmål, så tilhørte Koht ett av de hederlige unntakene. Selv om innsatsen kvantitativt ikke var så betydelig, var naturlig nok kvaliteten til gjengjeld «vesensforskjellig fra det meste av hvad der presteres av amatørene på slektsforskningens område».

Alt dette får vi ikke lese noe om i Svendsens biografi. Faktisk er formannstiden i NSF kun nevnt én gang i boken, når forfatteren beskriver konflikten mellom utenriksministeren og Norges sendemann i Tyskland, Arne Scheel (1872–1943). Konflikten hadde blant annet sin bakgrunn i en personalsak omhandlende sekretær Henning Sollied (1907–1945), som i 1937 ble blandet inn i en smugleraffære i Danmark. Utenriksdepartementet undersøkte saken og kom til at sekretæren ikke hadde gjort noe «som godtgjør skyld fra Sollieds side». Etter krigen hevdet Carl Joachim Hambro (1885–1964) at Koht hadde beskyttet Sollied, noe som ifølge forfatteren kunne ha sin sammenheng i at de to kjente hverandre fra styret i NSF.

Det styrket nok NSFs status at foreningen i Koht hadde en så fremtredende person som formann, selv om han ikke bare var en gallionsfigur. Man kan vanskelig tenke seg at foreningen noensinne vil få en formann igjen av så stort kaliber. Men når Kohts liv skal beskrives mellom to permer, kan man forstå at forfatteren har valgt å ikke skrive så mye om foreningen. Historien om Kohts rolle i NSF passer nok bedre inn i en artikkel i Genealogen. Men selv om Koht ikke bidro så mye til NST, var hans publikasjoner om norsk middelalderhistorie og innvandringen til Norge av betydning også for genealogien. Det er spennende å lese i biografien om bunkene med slektstavler som Koht har etterlatt seg i privatarkivet i Nasjonalbiblioteket i Oslo: «Én tavle heter «Danske og andre frammande embættsmenn i Noreg». Tavlene skulle gi et presist bilde av slekter med fremmed og norsk opphav. Dette er biter etter Kohts empiriske kartlegging av den etniske tilhørligheten til den norske embets- og borgerstand.» Slektstavlene formelig skriker etter å bli kopiert og lagt inn på NSFs nettside. Det forteller jo ellers litt om slektsforskeren Koht at han så sent som i 1960, 87 år gammel, reiste til Tromsø ens ærend for å finne mer ut om Giæver-slekten. Dag T. Hoelseth»

Litteratur

• Svendsen, Åsmund (2013). Halvdan Koht. Veien mot framtiden. En biografi. Cappelen Damm, Oslo –  473 s.

Se også

• Halvdan Koht

Eksterne lenker

• Halvdan Koht (Norsk biografisk leksikon/nbl.snl.no).