Forskjell mellom versjoner av «Erkebiskoppelig tjenestemann»

Revisjonen fra 29. sep. 2012 kl. 18:24

Erkebiskopelig tjenestemann

Tjenestemenn hos Erkebiskopen i Nidaros ( Trondheim ) i middelalderen. Helt fra opprettelsen av erkesetet i Nidaros i 1152/1153, hadde erkebiskopen egne tjenestemenn. De fleste av disse tjenestemennene var verdslige, men flere geistlige sto også i et nærmere klient forhold til erkebiskopen en det prester generellt gjorde i egenskap av det å være en geistlig person.

Erkebsikopens rett til å holde egne tjenestemenn, eller sveiner (hærfolk) ble regulert gjennom Sættargerden i Tønsberg i 1277. Her ble erkebiskopen gitt en rett til å holde en hird av 100 sveiner, kvitt og fritt, dvs at de ikke skulle betale leding eller andre normale skatter (Hvorvidt dette skal tolkes som et «stort hundrede», dvs 120, er mulig, men så langt ikke godtgjort). Biskopene ble ved samme anledning gitt en rett til å holde 40 sveiner hver <ref> L. Daae: En krønike om erkebiskoppene i Nidaros (1897), særlig side 70 og 71: «Denne saakaldte Copositio (Sættargerd) gikk i hovedsagen du paa, at privilegierne af 1164 endelig frafaldes, at lægmænd aldrig maatte paadømme kirkelige sager, idet den canoniske rets gyldighed erkjendtes, dog med adgang for kongen til del i geistlige pengebøder, at kongelig patronatsret til kirker opgaves, at bispe- og abbedvalg skulde foregaa paa canonisk viis, dog saa at Kongen fik adgang til at protestere mod ham ubehagelige candidater, at hele geistligheden fritoges for personlig kongetjeneste og for at betale leidang. Af særlig interesse for os er bestemmelsen om de biskoppelige kirkefyrsters hird. Erkebispen fik ret til at holde hundrede mand, af hvilke nogle (antallet er ikke angivet, og han har altsaas selv kunnet bestemme det) som hans ”skutilsvende», selv tredie skulde være frie for alle offentlige byrder, medens de øvrige kun skulde være frie selv anden. De øvrige fire norske biskoper fik en lignende ret for 40 personer. Disse biskopstjenere ville vi i en meget senere tid gjenfinde under navnet «Sædesvende». Navnet «Skutilsvende» findes derimod neppe siden anvendt om erkebispens folk i noget kjendt document» </ref>

Navngitte tjenestemenn kjennes fra kildene gjennom hele middelalderen, men det er først i tiden til Olav Engelbregtssønn , den siste erkebiskopen, at vi får et noe mere detaljert innblikk i denne omfattende institusjonen. Dette skyldes i første rekke det rikholdige kildematerialet som finnes etter Erkebiskop Olav Engelbregtssønn. Størsteparten av arkivet etter Erkebiskop Olav Engelbregtssønn (Munchen samlingen) ble bragt hjem til Norge i 1830. En viktig del av denne samlingen er flere regnskapsbøker fra kanseliet til erkebiskopen, og som bla. omfatter sveinelønn for årene 1532-1537. Disse regnskapsbøkene, samt andre regnskaper fra tiden til Erkebiskop Olav Engelbregtssønn, ble i 1936 publisert av riksarkivet, som Olav Engelbriktssons Rekneskapsbøker 1532-1538

Tjenestemennene til erkebiskopen omfattet stedlige embetsmenn og sveiner. Følgende særlige titler er kjent: kansler, rådsmann, kjøgemester, gårdsfogd, sekretær, og skriver.

Tjenestestedet var særlig Erkebispegården i Trondheim, men også en god del tjenestemenn var stasjonert ved Erkebispegården i Bergen. I den siste tiden til norges siste erkebiskop, Olav Engelbregtssønn, var også en del tjenestemenn stasjonert ved Steinvikholmen slott. Ved de viktigste av setegårdene til erkebiskopen hadde han også sine tjenestemenn, og gjerne en egen rådsmann. Ute i distriktet hadde erkebiskopen også sine stedlige representanter. Tidlig i middelalderen omtales denne representanten som aarmann. I senmiddelalderen er han kjent som setesvein. Mange av erkebiskopene var også verdslige lensherrer. I de fylker eller len som erkebiskopen selv var lensherre, benyttet han seg av en fogd til å ivareta sine interesser.

Gjennom hele middelalderen var en tjeneste hos erkebiskopen en naturlig karriere veg for svært mange unge norske adelsmenn, og da særlig for medlemmer av knapeadelen eller lavadelen. Disse bokstavelig strømmet til erkesetet fra alle kanter av landet.

Eksempler på beskikkelsesbrev fra erkebiskopen

1. Fra erkebiskop Aslak Bolt til Steinar Øysteinsson(Bratt)  : 2.april 1449 (D.N.21, nr.452) [1]

2. Fra erkebiskop Erik Valkendorf til Simon Sveinssønn: 3. Mai 1517. ( D.N. 10, nr.315) [2]

Noen kjente erkebiskopelige tjenestemenn

• Henrik Jensson (Gyldenløve). Slektning av erkebiskop Aslak Bolt, og mottar i 1445 jordegods for lang og tro tjeneste <ref> D.N.5, nr. 731 </ref>

• Steinar Øysteinson (Bratt). Hadde startet sin karriære som biskopelig tjenestemann hos biskopen av Hamar. Nevnes som dennes ombudsmann i 1443 <ref> D.N.21, nr. 416 </ref> Avanserte, og gikk i tjenesten til erkebiskop Aslak Bolt i 1449, og ble dette året utpekt som setesvein hos erkebiskopen <ref> D.N.21, nr.452 </ref>

• Ivar Trondsson i Aspa , bror til erkebiskop Olav Trondsson <ref> D.N.2, nr. 888 </ref> Blir utnevnt som erkebiskop Gaute Ivarsson `s ombudsmann på Nord-Møre i 1475 <ref> D.N.10, nr.249 </ref>

• Finn Hanssønn. Var beslektet med Kruckow-slekten<ref>Jnsignia qvædam virorum illustrium in Norvegia qvondam habitantium", en kopi fra ca 1690 av Iver Nielssøn Hirtzholms (1635–93) norske våpenbok No. 49. Find Hansen förte og dette hvis fader var Hans Jensen een dansch Herremand som aatte Adelus hvilchen tilforn var gifft med Johan Krucov. Find hafde till ecte fru Margrete Pedersdaatter, deris börn Hustru Anna Findsdaatter paa Samsal, Kirstine Findsdaatter, Adelus, gifft med Nielß Jonsen Skaech, Jngeborg Findsdaatter, Kirsten Findsdaatter som aatte Niels Lauritzen og bode paa Öster, döde 1574. </ref> Tjente erkebiskop Erik Valkendorf, og fulgte denne til Holland <ref> D.N.8, nr. 500 </ref> . Tjente senere erkebiskop Olav Engelbregtssønn, og tilhørte dennes personlige livgarde i 1532 <ref> OER , side 20 </ref> Tituleres væpner i 1535 <ref> D.N.11, nr. 624 </ref> . Senere lensherre over Andenes 1541 <ref> NRR I, side 60 </ref>

• Olav Mogenssønn tjente erkebiskop Erik Valkendorf <ref> D.N.7, nr. 605 </ref> og senere erkebiskop Olav Engelbregtssønn. <ref> OER; side 19, 31, 33, 38, 42, 53, 59, 154, 159 </ref> Ble senere lagmann i Trondheim. <ref> NRR I, side 57 </ref> Hadde en forlening på 20 spann i Trøndelag <ref> D.N.10, nr. 718 </ref>

• Haakon Torsteinssønn på Egge Tjente erkebiskop Olav Engelbregtssønn, og inntok på erkebiskopens vegne Jemtland i 1529 <ref> D.N.14., nr.661 </ref> . Besvogret med Olav Galle . Hadde Sparbu i forlening av erkebiskopen i 1527 <ref> D.N.7, nr. 642 </ref>

• Erik Orm Tjente erkebiskop Olav Engelbregtssønn i 1526 <ref> D.N.9, nr. 572 </ref> Hans far Orm Erikssønn var blitt henrettet (hengt) for opprør av den danske høvedsmannen på Bergenhus i 1521 <ref> NRJ II, side 633 </ref> . Hadde skipreder i forlening i Sogn i 1525 <ref> D.N.5, nr. 1048 </ref>

• Trond Torleivssønn Benkestokk Tjente erkebiskop Olav Engelbegtssønn i 1529 (omtalt i diplom fra 1532) <ref> D.N.9, nr. 712 </ref> Hadde skipreder i forlening i Sogn i 1525 <ref> D.N.5, nr. 1048 </ref> Får beskyttelsesbrev av kongen i 1538, trolig på grunn av hans rolle i stridighetene før 1537 <ref> NRR bind 1 side 56 </ref>

• Christoffer Trondssønn tjente erkebiskop Olav Engelbregtssønn i en årrekke ,og var selv en slektning av erkebiskopen <ref> D.N.7, nr. 737 Dronning Maria skriver her: ”…der

bischof von Truntheim, sein Christoffers blutverwonter frundt…" </ref> Dro i landsflyktighet i 1537 og bedrev piratvirksomhet <ref> D.N.13, nr.651 </ref> Omtales som Nordsjøens skrekk i årene etter 1537 . Ble benådet av danske kongen <ref> D.N.22, nr.439(1542) </ref> og ble senere admiral i den norsk-danske flåten.. Hadde gårder i forlening i fra erkesetet i Trøndelag og i Kvinherrad. <ref> OEJ </ref>

• Einar Tjeld tjente erkebiskop Olav Engelbregtssønn, og ledet hærtoget mot Akershus i 1536. <ref> D.N.23, nr 415(1536) </ref> En slektning av han, var riksråden Guttorm Tjeld , som i 1481 ivret for et kongefellesskap med Sverige fremfor Danmark, og foretok i denne anledning en reise for det norske riksrådet til det svenske riksrådet <ref> D.N.5, nr. 915 </ref> <ref> C.G. Styffe, Bidrag til Skandinaviens historia 4 (1875) side 86 </ref>

• Gaute Taraldssønn- tjente erkebiskop Olav Engelbregtssønn, og var dennes nevø. <ref> D.N.6, nr. 764 Gaute kaller her selv erkebiskopen for sin modersbroder : "..heren Olawus wiilen erchiebiscop tot Dronthem mynen seligen moderbroder etc.." </ref> Var i den siste perioden til erkebiskop Olav Engelbregtssønn dennes Kansler. Dro i landsflyktighet i 1537, ble senere benådet av kongen <ref> D.N.23, nr. 553) (1553) </ref> og ble lensherre over Romsdalen i 1555 <ref> NRR I side 181 </ref>

• Hans Kruckow tjente erkebiskop Olav Engelbregtssønn <ref> D.N.8, nr. 658 </ref> Var en av de viktigste høvedsmennene til erkebiskop Olav. Omtales som væpner i 1558 <ref> D.N.6, nr. 792 </ref>

• Jon Teiste tjente erkebiskop Olav Engelbregtssønn, i flere år som dennes ombudsmann ved erkebispegården i Bergen <ref> D.N.8, nr. 576 </ref> Ble senere erkebiskopens Kjøgemester <ref> D.N.7, nr. 685 </ref> , men brøt med erkebiskopen i 1532. Var senere lensherre over Andenes <ref> NRR I side 168 </ref>

• Jørgen Pederssønn (Staur) d.e. Gift med en datter av Christoffer Trondssønn. Tjente Vincents Lunge i en årrekke, men brøt med denne i 1535 og tok tjeneste hos erkebiskop Olav Engelbregtssønn <ref> D.N.11, nr. 622 </ref> Ble lensherre over Bakke kloster.

• Henning Munk Setesvein i Gudbrandsdalen i tiden til erkebiskop Olav Engelbregtssønn <ref> OER, side 42 (1533) </ref> Tilhørte en kjent slekt i Gudbrandsdalen <ref> S.H. Finne-Grønn: Munk`erne av Gudbrandsdalen, NST 1 (1927) </ref>

Referanser

<references/>

Litteratur

• Daae: «En krønike om erkebiskoppene i Nidaros», Festskrift i Anledning af Trondhjems 900 Aars Jubilæum 1897, 1897.

• L. Daae. Den Throndhjemske erkebiskops sædesvende og frimænd, 1888.

• Lars Hamre: Norsk politisk historie 1513-1537, 1998.

Artikkelforfatter

--J.M.Setsaas 29. sep 2012 kl. 17:02 (CEST)