Forskjell mellom versjoner av «Bjørnsons kvinner og Margit Sandemos «familiehemmelighet» (bok)»

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til: navigasjon, søk
(Ny side: {{Infoboks litteratur | bilde = | bildetekst = | tittel = '''Bjørnsons kvinner og Margit<br> Sandemos «familiehemmelighet»''' | forfatter(e) = Thorsen, Audun | bidragsyter = | re…)
 
m
Linje 63: Linje 63:
 
* {{ Kilde bok | forfatter =  Thorsen, Audun  | utgivelsesår = 1999 | tittel =  Bjørnsons kvinner og Margit Sandemos "familiehemmelighet" | utgivelsessted = Oslo | forlag = Genesis forlag | url =  https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010050308072  | 125 s}}
 
* {{ Kilde bok | forfatter =  Thorsen, Audun  | utgivelsesår = 1999 | tittel =  Bjørnsons kvinner og Margit Sandemos "familiehemmelighet" | utgivelsessted = Oslo | forlag = Genesis forlag | url =  https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010050308072  | 125 s}}
  
[[Kategori:Norske slektsbøker| Bjørnson, Bjørnstjerne ]]
+
[[Kategori:Norske slektsbøker| Underdal, Anders]]

Revisjonen fra 10. mai 2021 kl. 18:11

TittelBjørnsons kvinner og Margit
Sandemos «familiehemmelighet»
Forfatter(e)Thorsen, Audun
UtgiverGenesis forlag
UtgivelsesstedOslo
Årstall1999
Sideantall125 s.
SpråkNorsk
BibliotekkatalogOria
Digitalt tilgjengeligNB

Audun Thorsen (1923– ) ga ut Bjørnsons kvinner og Margit Sandemos «familiehemmelighet»[1] i Oslo 1999.

Forfatteren utforsket gjennom genealogisk arbeid ryktet om at Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) var Anders Underdals[2] far og hans datter, forfatteren Margit Sandemo (1924–2018)[3] dermed hans barnebarn. Forfatteren søkte bredt og kritisk i kildene og undersøkte alle omstendigheter. Han fant ikke bevis for at Underdals far var Bjørnstjerne Bjørnson, og lyktes heller ikke i å finne hans virkelige far. Boken er lettlest og fengende, og kan slik anmelderen så det, være til inspirasjon for andre som ønsker å lete etter fedre til barn født utenfor ekteskap.

Omtaler og anmeldelser

Lars Løberg (1960–) anmeldte Bjørnsons kvinner og Margit Sandemos «familiehemmelighet» i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift 1999–2000.[4]

«Det er ikke ofte at det kommer en hel bok ut av bruken av det lille ordet er. Men hele rasjonalet bak Audun Thorsens bok ligger i overgangen mellom bygderykter og Anders Underdals egen lune formulering «Eg har tre far'ar: ein sogning, ein anleggsarbeidar – og så Bjørnson», og datteren Margit Sandemos påstand om at hun er barnebarn av den store dikteren. En tilsynelatende ubetydelig; bekreftende endring i meningsinnhold i et ubekreftet rykte på vei mot tradisjon.

Således er 1. desember 1984 en skjellsettende dato hvor det som til da kun var et rykte ble satt fram som en påstand med krav på å være sannferdig. Bak boka ligger dels en forskertrang der alle stener skal snus i jakten på sannheten, dels et genuint ønske fra forfatterens side om å vise de mange sidene ved vennen, folketaleren og forfatteren Anders Underdal.

Boka kan således leses dels som en hyldest til Anders Underdal, dels som en forklarende innfallsport til Margit Sandemos forfatterskap og dels som en anvisning i praktisk genealogisk arbeid. Denne anmeldelsen vil av naturlige grunner konsentrere seg kun om den siste biten. De fleste slektsgranskere griper begjærlig enhver familietradisjon av denne typen og forsøker å skvise mest mulig ut av den. Thorsen holder isteden en forbilledlig distanse til selve tradisjonen og søker en nøktern analytisk tilnærming. Han deler således etterforskningen sin inn i tre deler som også blir hovedinndelingen i boka. Del I søker å skille mellom sant og usant omkring personen Bjørnstjerne Bjørnson, særlig hva angår hans forhold til kvinner og hans påståtte utroskap og utenomekteskapelige forbindelser. Forfatteren finner her bare ett uekte barn, og det mens Bjørnstjerne ennå var ungkar. De utenomekteskapelige forbindelsene reduseres således til fantasier som i hvert fall ikke beviselig har ført til barn.

Del II tar utgangspunkt i personen Anders Underdal, det faktum at han lignet dikteren såvel av utseende, karakter og evner og presenterer det vi kan vite sikkert om hans liv og slektsbakgrunn og om motiv i hans diktning som også gjenfinnes hos Margit Sandemo. Del lll blir så en grundig diskusjon av hvor realistisk Sandemos påstand er, om husmannsjenta Guri Andersdotter fra Ulnes i Valdres og Bjørnstjerne Bjørnson faktisk kan ha møtt hverandre ett eller annet sted i det aktuelle tidspunktet.

Thorsen er i den heldige situasjon at han kan øse av et rikt kontrollmateriale. Oppgaven er likevel på ingen måte så enkel som den kan synes ved første øyekast. For selv om vi har tilforlatelig dokumentasjon på Anders Underdals opphav, står spørsmålstegnene likevel i kø. Anders ble født 3. september 1880, snaue 7 uker etter Guri Andersdotters 18 årsdag. Som far til barnet føres Olaus Nilsen fra Kongsvinger, men noen slik person finnes selvsagt ikke i kirkebøkene for Kongsvinger. Dermed åpnes muligheten for at dette navnet er fiktivt, tatt for å skjule den virkelige barnefaren. Folketradisjonen har ulike oppfatninger av hvor Guri kom i ulykka. Noen mente at hun tok tjeneste på en storgård, med tida ble gården navngitt som Aulestad, andre mente at Guri aldri hadde vært utenfor Valdres.

Anders Underdal fortalte selv historia om Guri og Olaus. I 1879 var Guri 17 år og måtte ut i tjeneste. Hun ble anleggskokke på Bergensbanen under bygginga av strekningen Bergen-Voss. Broren Tord var med for å passe på Guri, og det var Tord som først ble venn med rallaren Olaus Nilsen. Guri kom med i kretsen, og så skjedde det som ikke skulle skje – dei kom for nær kvarann. Olaus ble ikke akseptert som svigersønn, faren tok Guri tilbake til Valdres mens Olaus ville reise til Amerika. Under overfarten skulle båten ha kommet ut for storm og gått under slik at Olaus druknet. Thorsen dissekerer også denne tradisjonen, men finner heller ingen Olaus Nilsen i utvandrerarkivene. Tradisjonen er altså yngre enn Underdal og bekreftes ikke av Underdal, selv om han nok kunne regne seg som åndelig beslektet med Bjørnson.

Thorsen lykkes likevel ikke i å føre sikker identifikasjon for Anders Underdals far. Her ville nok mange slektsgranskere gjøre opp sin status, enten ved en tykk sluttstrek eller ved å holde muligheten for at tradisjonen er riktig åpen. Men Thorsen slutter ikke her. Det metodisk viktige ved boka er nemlig at han i sin søken også vender tilbake til den ufrivillige tredjepart, den personen som bygdetradisjonen vil gjøre til barnefar. Hovedproblemet i Del III er således å forfølge dikterhøvdingen i den aktuelle tidsperioden senhøstes/førjulsvinteren 1879.

Thorsen setter først opp en oversikt over tjenestejentene på Aulestad på 1870-tallet, og finner ingen Guri der. Dernest følger han Bjørnson de aktuelle ukene. Her viser det seg raskt at Bjørnson var på reise til Wien i perioden 14. oktober til 23. desember. Guri var ikke med. Det er selvsagt ikke pent å røpe slutten på en såvidt spennende detektivfortelling, men konklusjonen gir seg selv:

  1. Alle rykte om at Anders Underdal skal vera ein uektefødd son av Bjørnstjerne Bjørnson, er villspor og må utan vidare avvisast.
  2. Alle rykte om andre søner Bjørnson skal ha hatt med ulike tenestjenter, synest vera blåkopiar av Underdalryktet, vandrehistorier det til no ikkje har lukkast å finna grunnlag for å festa lit til.

Og selv om konklusjonene med dette er kjent, er boka vel verdt å lese. Den er lettlest og fengende. Og samtidig gir den grunn til ettertanke. Kan så mye rykter og historier oppstå på et såvidt tynt grunnlag, hvordan er det da med alle andre rykter om illegitime forbindelser. Og hva slags ansvar har slektshistorikeren for å forsvare den som ryktemessig henges ut som barnefar?

Metodene Thorsen gjør bruk av, er på ingen måte nye eller banebrytende. Poenget er imidlertid at han er konsekvent i bruken av dem, og at han er kildekritisk søkende ikke bare i forhold til mor, barn og tradisjon, men også i forhold til både den oppgitte og den påståtte faren. Slik sett blir boka en slektshistorisk knipetangsmanøver hvor logikken gir svaret der kildene åpner for spørsmålstegn. Boka er i så måte særlig anbefalelsesverdig for den som tumler med egne «familiehemmeligheter».

Referanser

  1. Thorsen, Audun. Bjørnsons kvinner og Margit Sandemos «familiehemmelighet», Oslo, 1999.
  2. Anders Underdal (Wikipedia.no).
  3. Margit Sandemo (Wikipedia.no).
  4. Løberg, Lars: «Audun Thorsen. Bjørnsons kvinner og Margit Sandemos "familiehemmelighet"», NST, bind 37, 1999–2000, s. 286–87.

Se også

Eksterne kilder

Litteratur