Slektshistorie for Tor (1865–1950) og Elise (1869–1954) Holte fra Drangedal. Lokalhistorie, anebok, etterslekt (bok)

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til: navigasjon, søk
TittelSlektshistorie for Tor (1865–1950)
og Elise (1869–1954) Holte
fra Drangedal. Lokalhistorie,
anebok, etterslekt
Forfatter(e)Holden, Finn
UtgiverBaneforlaget
UtgivelsesstedOslo
Årstall2004
Sideantall207 s.
SpråkNorsk
BibliotekkatalogOria

Historiker Finn Holden (1928–) ga ut Slektshistorie for Tor (1865–1950) og Elise (1869–1954) Holte fra Drangedal. Lokalhistorie, anebok, etterslekt[1] i Oslo 2004.

Forfatteren valgte å gi ut en anebok istedenfor en stambok. I boken finnes levende personbiografier basert på arkivmateriale, men anmelderen anførte at det utelates mindre flatterende forhold. Forfatteren undersøkte sytten generasjoner bakover i tid, og lyktes for det meste med de ti første. De syv eldste generasjonene trekker ifølge anmelderen helhetsinntrykket ned på grunn av mangelfulle kildestudier og lite kunnskap om eldre genealogi.

Forfatteren ga et tilsvar til anmeldelsen i Genealogen 2005.[2]

Omtaler og anmeldelser

Lars Løberg anmeldte Slektshistorie for Tor (1865–1950) og Elise (1869–1954) Holte fra Drangedal. Lokalhistorie, anebok, etterslekt i Genealogen 2005.[3]

«Finn Holden er en særdeles produktiv pensjonist, noe som ikke minst vises av fire bokutgivelser de siste fem årene, to innen lokalhistorie og to innen slektshistorie. Hans faghistoriske bakgrunn vises da også allerede i forordet til boken, hvor han både redegjør for hvorfor han velger å utgi en anebok istedenfor en stambok og hvor han gir leseanvisninger for ulike typer lesere. Leseanvisning viser i seg selv hvor vanskelig det er å skrive en slektsbok som fyller alle formål på en gang. En ideell mal for dette eksisterer ikke, og det er da renhårig nok å velge ett fokus for så å holde fast ved dette. Og det gjør Holden, samtidig som han evner å gi leseren nyttig påfyll ved å sammenholde anebeskrivelsen med en forutgående lokalhistorisk beskrivelse over det relativt snevre geografiske område denne anesekvensen i hovedsak kommer fra.

Anebøker er en relativt spesiell sjanger, og standardverket i så måte er for mange Botolv Bakliens ”Hallingslekter” (Oslo, 1987). Sammenlignet med denne er det flere positive trekk ved Holdens bok. Dette gjelder særlig biografiene, hvor Holden på en helt annen måte evner å skape personer av i hvert fall et utvalg av anene sine. Det er selvsagt vanskelig å være objektiv historiker når en skriver om egen slekt, og det kan virke som om enkelte ikke fullt så prisverdige trekk ved i hvert fall noen av de nærmeste generasjonene er utelatt. Til gjengjeld er det flere tankevekkende episoder som trekkes fram. Noen bærer vel mye preg av å være vandresagn, som soldaten i Holstein som lovte å gifte seg med ei husmannsdatter om han kom levende fra en farlig episode. Andre steder griper Holden til litterære bilder der hvor tradisjonsstoffet er for magert. ”Kjerringa mot strømmen” er muligens en typefigur noen og enhver kan ha noe til felles med, men noen ane blir hun vel ikke av den grunn?

Biografiene suppleres ofte med skifteopplysninger, og bruken av disse viser at Holden til fulle behersker en ofte vanskelig tilgjengelig primærkilde. Han viser også i boka hvordan kirkebøkene kan tvinges til å gi indirekte opplysninger til nytte når selve kirkehandlingen ikke gir tilstrekkelig informasjon. Tingbokmaterialet brukes i mindre grad, men det er en flott framstilling av rettssaken som Johanne Marie Solberg anla mot sønnen Markus da han ønsket å gifte seg med en bondedatter på tross av de omkostninger hun hadde hatt ved å gi ham utdannelse og opplæring til en mer honnet fremtid. Markus måtte love moren ikke å gifte seg på ett år, men bryllupet med bondedatteren sto bare seks uker senere. Tenk om 1700-tallets unger hadde hatt den respekt for sine foreldre som vi vanligvis tillegger dem. I så fall ville Markus ha fulgt morens pålegg, giftet seg inn i en finere stand og vi ville ikke hatt noen familie Holden i dag.

Er det da ingenting negativt å si om denne boka? Joda, for en kritisk anmelder er det særlig tre forhold å peke på. Mens Baklien pliktoppfyllende navngir alle ektefeller og barn for sine aner, er denne type opplysninger så godt som fraværende hos Holden. Her kan det selvsagt argumenteres med at boka skildrer anene, men det er ikke til å komme forbi at det sier nokså mye om levekår og sosiale forhold hvorvidt et ektepar fikk to eller tolv barn. Og det er på samme måte en viss sosial interesse ved å se aldersforskjeller blant ektefolk i det gamle bondesamfunnet som i sin tur nødvendigvis førte til omgifter. Selvsagt er det et betydelig ekstraarbeide å registrere dette, men det ville samtidig gjøre det enklere for lesere med aner i samme område å ”logge seg inn” på de rette anerekkene.

Selv om Holden har lagt mye arbeid i biografiene sine, er det likevel påfallende mange eksempler hvor han ikke benytter seg av lett tilgjengelig kildemateriale for å skildre forfedrene sine. Mest påtagelig er det kanskje for Knut Severin Hansens vedkommende, hvor vi stort sett får høre at ”Han var svært respektert og var ordfører i Gjerstad”. Vi får ikke vite når eller hvor lenge han var ordfører, og for en invitasjon et ordførerverv må være for en historiker som vil koble lokalhistorien til slektshistorien. Men Holden griper ikke sjansen. De to første ankepunktene er likevel ikke svært graverende. Ille blir det først når Holden beveger seg ut over sitt kompetanseområde, noe han åpenbart gjør hva gjelder det han i forordet omtaler som ”noen linjer bakover”. Holden påpeker riktignok i forordet at usikkerheten blir større jo lengre bakover vi kommer. Det er riktig sett i et aneperspektiv, fordi mulighetene for glipp og feilslutninger øker proporsjonalt med antall koblinger som gjøres.

En får imidlertid inntrykk av at Holden mener at usikkerheten også øker for de eldre ledds vedkommende fordi kildematerialet blir tynnere. At Holden her opptrer som historiker og ikke som genealog blir åpenbart når han også to steder i boken hevder at ”Slektsforskning er, som annen forskning, kvalifisert gjetning.” Historikere driver kvalifisert gjetning. Innen realfag og genealogi gjør en det ikke. Kravet til håndfaste bevis er like sterkt i middelaldergenealogien som for nyere tid. Holden bommer derfor allerede på hoppkanten, og svevet blir dessverre deretter. Holden setter sluttstrek etter 17. generasjon i aneboka. Hadde han satt sluttstreken etter 10. generasjon i stedet, ville jeg ha gitt boka en sterk anbefaling. Men de sju siste generasjonene, s. 146–172, er så fulle av feil at det trekker helhetsinntrykket sterkt ned.

Jeg skal ikke påta meg jobben med å påpeke og rette alle feilene Holden gjør, men tre eksempler skulle være tilstrekkelig til å vise dybden i kritikken: Ansbach er et kjent navn i Grenland, og Jørgen von Ansbach, som vi møter i 11. generasjon, har stor etterslekt i distriktet. Biografien over ham er da også spennende lesning, og det er samtidig også den desidert lengste biografien i de eldre leddene. Leit derfor at han ikke kan være far til den Maren Jørgensdotter som Holden fører som bindeleddet og som hadde odel i Falkum, noe blant annet en diskusjon på Grenland Ættehistorielags diskusjonsforum til fulle har vist. Holden viser selv til at litteraturen kun kjenner fire ansbachdøtre, men noe godt forsøk på å føre bevis for hans egen Maren som den femte gjør han ikke. Den samme diskusjonen godtgjør forøvrig at Marens mann Claus Niemann må være identisk med den Claus Rostocker som samtidig opptrer i kildene for Skien. Kilder for dette vil blant annet være NSFs seglutgave som er under utgivelse. Vanskelig tilgjengelig er den ikke. Svært vanskelig tilgjengelig bør heller ikke kilden være for Claus Niemanns sønn Jørgens ektefelle. Are S. Gustavsen har godtgjort at hun heter Ingrid Gjertsdotter, og uten å røpe for mye om hennes aner, burde det være mulig å finne forklaringen på Hardangergodsets lange vandring her.

Gråtopp er en person det er umulig å komme utenom når en skriver om Drangedal. Personen glir over i myten, og i den lokalhistoriske delen av boka ville både mannen og myten hatt en berettiget plass, gjerne også med en påstand om at dersom han hadde etterlatt seg livsarvinger i distriktet, så vil høyst sannsynlig alle drangedøler stamme fra ham. Holden velger derimot å skille gråtoppen ut i et eget kapittel samtidig som han i anedelen av boka mener å kunne føre en direkte linje tilbake til Hallvard Gråtopp. Diskusjonen i særkapittelet er forsåvidt redelig nok, idet en ikke behøver å lete mellom linjene for å finne ut at det ikke er kildebelagte barn etter Hallvard Gråtopp. Holden bygger da også hele konstruksjonen på eiendomsretten til gården Klevar og en innplassering i det lokale aristokratiet.

Et springende punkt i argumentasjonen gjelder dermed tolkningen av gavebrevet av 1397, hvor Bjørn Torleivson gir gården til frendekonene sine, Gudrun og Margrete Hallvardsdøtre. Det er oppsiktsvekkende at filologen Holden feiltolker relasjonen mellom giver og mottager ved å hevde at ”Uttrykket ”frendekoner” betyr jo at de var koner til frendene, slektningene, til Bjørn Torleivson.” Frendekone, ofte også dratt sammen til frenke, kan nok også være brukt om inngiftede kvinner, men hovedtolkningen er likevel kvinnelig slektning. Og når gaven attpåtil gis til to søstre, skal det mye til for å underbygge Holdens tolkning av at disse to søstrene var frillene til to nevøer av giveren. Den Tore Ogmundson som bevitner gavebrevet i 1397, nevnes i brevet ikke som prest og kan heller ikke på det tidspunktet være gift eller i frilleforhold med noen av søstrene. Argumentasjonen for arvegangen faller dermed fra hverandre, på samme måte som at begrunnelsen for Hallvards patronym også forsvinner. Og når en ikke engang kan belegge at Hallvard Gråtopp hadde livsarvinger, blir det fint lite igjen av aneforutsetningene.

Hestbøætta[4] trekkes også inn i aneboka ved at drottseten Ivar Ogmundson gjøres til morfar til en Ogmund Torleivson, nevnt i Sandar i 1375, og til Bjørn Torleivson som ga gaven i Klevar i 1397. Her kan en avvise slektskapet på to måter. For det første viser feiltolkningen av ordet frendekone at Ogmund Torleivson ikke hører hjemme i aneboka. For det andre viser all faglitteratur til at Ivar Ogmundson ikke har hatt barnebarn i live etter 1387. Hadde Holdens oppsett vært riktig, ville Bjørn Torleivson vært arving etter drottseten Ogmund Finnson, noe han definitivt ikke var. Isolert sett kunne denne feilslutningen skyldes en glipp, men når Holden i oktober 2002 deltok i en diskusjon på Digitalarkivets brukerforum post 10856 om hvorvidt Ivar Ogmundson etterlot seg etterslekt, blir feilen straks mer alvorlig. Konklusjonen i diskusjonen var den samme som i faglitteraturen, altså at Holdens linje ikke stemmer. De referansene han gir til nyere norske historieverk gir kun biografiske opplysninger, og de er ikke egnet til å underbygge de genealogiske koblingene Holden presenterer. I tilfellet Gråtopp redegjør Holden i hvert fall for at det er ulike teorier. Når han, jeg hadde nær sagt mot bedre vitende, her underslår de overbevisende motargumentene mot anerekke hans, er dette ikke bare forskningsmessig uetisk. Det er en stygg flekk på hans faghistoriske forfatterskap.

Jeg kunne hente langt flere eksempler, f.eks. hva angår Schjerven-forbindelsen og Henrik Jensons uekte datter, på at Holden ikke mestrer eldre genealogi. Det kan til tider virke som ukritiske avskrifter av et noe tilfeldig sammensatt litteraturutvalg, men det fritar ikke forfatteren fra et eget ansvar. Og her blir sammenligningen med Bakliens bok slående. Bakliens systematiske kildebruk er langt å foretrekke framfor Holdens. I sum innebærer dette at Holdens bok nok kan være nyttig som modell for måter å disponere og presentere anemateriale på, men slektsfaglig holder den eldre delen dessverre ikke mål. Det mest positive som kan sies i så måte, er at Holden ennå har mye ugjort i sin forskning på Drangedal-aner, hvilket igjen understreker at slektshistorie er noe en aldri blir helt ferdig med. Lars Løberg»

Referanser

  1. Holden, Finn. Slektshistorie for Tor (1865–1950) og Elise (1869–1954) Holte fra Drangedal. Lokalhistorie, anebok, etterslekt, Baneforlaget, Oslo, 2004.
  2. Holden, Finn. «Anmeldelse av en slektsbok – en takk og kommentar», Genealogen, hefte 2, 2005, s. 58–59.
  3. Løberg, Lars. «Anebok med stor spennvidde», Genealogen, hefte 1, 2005, s. 69–71.
  4. Hestbøætten (Store norske leksikon/snl.no).

Litteratur

  • Holden, Finn (2004). Slektshistorie for Tor (1865–1950) og Elise (1869–1954) Holte fra Drangedal. Lokalhistorie, anebok, etterslekt. Baneforlaget, Oslo –  207 s.