Slekten Jakhelln. Glimt av en historie (bok)

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til: navigasjon, søk
TittelSlekten Jakhelln. Glimt av en historie
Forfatter(e)Jakhelln, Per A. H.
BidragsyterSemb, Sidsel Jakhelln
Jakhelln, Gisle
Jakhelln, Johan F.
UtgiverPolyglott
UtgivelsesstedOslo
Årstall2007
Sideantall284 s.
SpråkNorsk
BibliotekkatalogOria
NSFs bibliotek

Per A. H. Jakhelln (1935–), med flere, ga ut Slekten Jakhelln. Glimt av en historie[1] i Oslo 2007.

Den første kjente i slekten Jakhelln var den tysk-frisiske auditøren Herman von Jackhelln. Christian Jakhelln, opprinnelig av dansk offisersslekt, var bokholder i Bodø 1807, og slektens norske stamfar. Boken har slektstre og tabelloversikt over Christians etterkommere. En større gren av slekten bosatte seg i Oslo. Blant slektens medlemmer var det flere ordførere, diplomater og stortingsmenn.

Boken var ifølge anmelderen over gjennomsnittet, men hadde mangler når det gjelder lokal- og slektshistorien. Forfatteren gikk ikke nok i dybden i beskrivelsen av slektens medlemmer, og personene ble ikke satt inn i en lokalhistorisk sammenheng. Han mente at slektshistorien skjønnmales. Boken bygget delvis på Alette Ivara Hoffmeyers utgivelse[2] i København 1957.

Omtaler og anmeldelser

Lars Løberg anmeldte Slekten Jakhelln. Glimt av en historie i Genealogen 2007.[3]

«Slektens norske stamfar, Christian Jakhelln, begynte som bokholder ved det Trondhjemske Handels og Fiskerietablissement i Bodø 1807. Han overtok smått om senn bestyrelsen av kontoret, og ved årsavslutningen for forretningsåret 1827 løste han ut eierne og overtok fra 1. januar 1828 firmaet som eier. Bodø hadde fått kjøpstadsprivilegier i 1816, og framveksten av byen Bodø var i perioder sterkt knyttet til familien Jakhellns økonomiske og politiske virksomhet. Familien, som også drev bank i Bodø, var således en økonomisk maktfaktor nesten fram til konkursen 1931, og familien fostret flere ordførere og stortingsmenn.

Christian Jakhellns migrasjon fra Danmark til Bodø er utgangspunktet for at jubileet ble markert med en slektsbok i 2007. Den er dels en oppfølger av Alette Jakhelln Hoffmeyers Slægtserindringer fra 1957, men i hovedsak er boka et resultat av et slektsinitiativ for en fellesgave til den gjenskapte skansen ved Bodø havn og det slektssamhold som oppsto i den forbindelsen.

Boka har to hoveddeler, hvorav den siste omfatter de mest klassiske delene av en slektshistoriebok. Først her kommer slektstre, tabelloversikt over Christians etterkommere og en kortfattet biografidel for hver enkelt. Før en kommer dit, er det nærmere 200 sider hvor forfatteren vil gi «et bilde av sentrale personer i slektens utvikling og sette dem inn i sin samtid». Oppgaven løser han ved åtte tematiske kapitler hvor hovedvekten legges på de første generasjonene. Beskrivelsen av de midlere gene rasjonene gjøres med vesentlig større vekt på det som kalles Oslo-grenen, enn på den delen av familien som ble igjen i Bodø. Delen avsluttes med 10 vedlegg som enten er egne skriftstykker fra familiens eldre ledd eller særlige temaer verdt å belyse.

Tiltalende og ambisiøs

Dette er en av de mest tiltalende slektsbøker som er utgitt de seneste årene. De fyldige personhistoriene i første del skiller boka fra det store flertall av mer slektstrefforienterte bøker. Det er trolig ikke mange andre slekter en slik bred beskrivelse kan gjøres for, og det er denne delen som gjør at boka kan ha interesse også ut over slektens egne medlemmer.

Boka har åpenbart stor verdi for familien, og det er gjort et godt og omfattende arbeid med illustrasjoner slik at boka utstyrsmessig er svært tiltalende. Formålet, slik det presenteres i forordet, er oppnådd. Nemlig å samle den kunnskap om slekten, de fortellinger, anekdotisk stoff, fotografier og bilder som finnes rundt om i slekten mellom to permer, slik at det blir bevart for ettertiden. Og likevel, det er absolutt ting som kunne – og burde vært gjort annerledes. «Slektens utvikling» er sjølsagt et ambisiøst mål å beskrive. Det er dessuten vanskelig. Et vesentlig enklere valg ville være å beskrive familiens rolle i forhold til Bodøs utvikling. Forfatteren kommer da også gjentatte ganger tilbake til hvor stor betydning familien har hatt for Bodø og hvor tett sammenvevd familiens og byens historie er. Men det er likevel bare helt spesielle hendelser fra Bodø bys historie som veves inn i framstillingen. Forfatteren hviler seg tungt på Axel Coldevins verk om Bodø by (1937). Men Coldevins historieforståelse er ikke alltid like gangbar i dag. De mange ordførere i Bodø og de stortingsmenn familien Jakhelln har fostret hadde fortjent en omtale også av den utvikling både på godt og vondt som fant sted mens disse politikerne medvirket. Men for de som vitterlig ble ordførere, er det bemerkelsesverdig taust om hva de utrettet. Og om den som gjentatte ganger prøvde, men aldri lyktes, hører vi mer om hans konflikt med valgstyret enn om hva han sto for politisk.

Ved bare å gjengi verv, men uten å skrive om innhold og utførelse, mister forfatteren mye av muligheten til å sette disse personene inn i sin samtid. Og det er ikke bare for de politiske aktørene dette gjelder. Familien drev forretningsvirksomhet i Bodø i mange generasjoner, men boka gir liten eller ingen innsikt i forretnings førselen. Vi får således aldri noe godt bilde av forretningslivet i Bodø, og dermed får vi heller ikke noe bakteppe som kan si hvor tungt familien Jakhelln og deres forretningsvirksomhet egentlig veide. Og når det omsider gikk nedenom og hjem, ved at familiebedriften gikk kon kurs i 1931, får vi knapt nok innsikt i ringvirkningene av konkursen. Forfatteren er kun opptatt av akkordforhandlingene, hvor familien etter oppnådd akkord gjenåpnet forhandlingene for å tyne enda mer ut av kreditorene.

Flere faglitterære fallgruber

Boka fremstiller selvsagt ikke gjenåpningen av akkordforhandlingene som om økonomisk vinning var motivet. Det fremstilles tvert imot som et nytt initiativ fra en talentfull ny generasjon av familien. Og dette er typisk for skrivemåten. Det skjønnmales over en bred lest, og evnen til å bedrive kritisk journalistikk er tilnærmet totalt fraværende. Det får så være. Boka er først og fremst skrevet for slekten, og da snakker en ikke stygt om sine egne slektninger. Men ved konsekvent å nedtone eller fortie de mindre heldige sidene, blir beskrivelsen nødvendigvis forflatet, fasetter som skaper virkelige personer blir borte. For selvsagt har også familien Jakhellns medlemmer hatt flere sider. Alle historiene om den eksentriske enkefru Marie Jakhelln som bodde i Uranienborgslottet er utelatt. Hun var nå dessuten bare inngiftet. Historien om Carlos Jakhellns skogkjøp i Trysil avviker også fra det som fortelles lokalt. Og det lille som faktisk trekkes frem av negativt, må en nesten lete mellom linjene for å finne. At brødrene Kristian og Alf Jakhelln ikke var på talefot med hverandre, nevnes ikke i biografiene til noen av dem. Opplysningen kommer en passant under forklaringen på Alfs datters ungdomsopprør. Årsaken til familiefeiden forbigås i stillhet.

Ved siden av å ha fostret forretningsfolk og politikere har familien Jakhelln også fostret flere usedvanlig dyktige pelsdyravlere. Jakhellns revegård omtales som en av de ledende i landet, og det siteres fra en annen slektsbok om utviklingen av reveholdet og omlegningen til mink. Men også her er det slik at dersom familien Jakhelln faktisk var så sentrale i utviklingen av norsk pelsdyroppdrett, ja da burde innsatsen vært beskrevet i forhold til næringens utvikling.

Den ene yrkesretningen som har fått et eget hovedkapittel i boka, er diplomatiet. Kapittel 6 kalles «I norsk utenrikstjeneste fra starten i 1905», og her evner forfatteren virkelig å skildre viktige biter av bakteppet. Samtidig virker det noe overdrevet å tilegne et helt hovedkapittel til bare to personer, far og sønn. Mye av dette skyldes nok at forfatteren har hatt tilgang til Fritz Jakhellns egne opptegnelser. Og selvsagt er det fristende å øse av et så vidt spesielt kildemateriale, men dette kunne like gjerne vært gjort blant vedleggene. Og når en først velger å male med bred pensel, hadde det nok vært bryet verdt å forklare en del ord og uttrykk fra diplomatiet. Det er trolig ikke mange av bokas lesere som intuitivt forstår hva det innebar å være «représentant plénipotentiaire», og det fremgår i hvert fall ikke av boka hva det innebar. Carl Jakhellns karriere omtales i underkapitlet «Annen generasjon i diplomatiet». Men dermed er det også slutt, på tross av at familien fortsatt har representanter i diplomatiet. Å ignorere disse når yrkesgruppen først skilles ut i et eget hovedkapittel, er ikke akkurat diplomatisk av forfatteren.

Det finnes mange gode personskildringer i boka, men mange av dem er også stereotype. Forfatteren praktiserer dessuten gjentagelsens kunst, enkelte episoder gjenfortelles til det kjedsommelige bare med få siders mellomrom. Mannspersoner er nesten uten unntak intelligente og begavede, kvinnene er pene. En får en følelse av å lese om Garrison Keillors Lake Wobegon, det norskamerikanske fantasistedet hvor alle menn var pene, alle kvinner var sterke og alle barn var over gjennomsnittet. Men kanskje er det noe i det. Det rike portrettgalleriet viser at det var mange pene ansikter. At så mange gjorde karriere kan nok, for de eldste generasjonenes vedkommende, ha sammenheng med at penger var en nødvendig forutsetning for utdannelse. Men for de yngre generasjonene er det en oppsiktsvekkende stor andel doktorgrader og so lide karrierer innen akademia. Slekten har altså beviselig fostret mange intelligente personer. En fremstilling av samfunnsinnsatsen til disse familiemedlemmene ville kanskje hjulpet forfatteren tilbake på sporet mot løsningen av hans egen problemformulering om slektens utvikling.

Bokas undertittel – Glimt av en historie – kan tolkes både pretensiøst og upretensiøst. Boka gir mer enn bare glimt av personene, men historien kunne vi gjerne hørt mye mer om. Det gjelder også forhistorien, omtalen av forfedrene til den første Christian Jakhelln. Han var av dansk offisersslekt, og det ville ikke vært veldig arbeidskrevende å hente ut vesentlig mye mer informasjon om disse enn hva som her er gjort. Med det blir både familiens og familienavnets opprinnelse en gåte. Innledningen, med en tenkt slagscene fra slaget ved Blenheim hvor en forfar ble hardt såret, er uhistorisk. Filosoferingen om opphavet til prefikset von er heller ikke imponerende sterk, og det heraldiske materialet er dårlig utnyttet.

Likevel langt over snittet

På tross av disse innvendingene er boka langt over snittet av norske slektsbøker. Det skyldes dels et påkostet oppsett med mange og flotte illustrasjoner og familieportretter, men vel så mye forfatterens ambisjon om å levere kjøtt på bena til så vidt mange av slektens eldre medlemmer. I forordet krediteres billedredaktør Sidsel Jakhelln Semb. Her krediteres også bokkomiteens rådgiver i layout og trykkteknisk og en datateknisk rådgiver. Disse har åpenbart bidratt til at boka er blitt både vakker og velutstyrt. Hjertesukket til slutt må dermed bli – når boka forbedres ved hjelp av rådgivere på data og layout, hvor mye bedre kunne den ikke vært om komiteen hadde rådført seg med en rådgiver også på Bodøs lokalhistorie og en rådgiver om skriving av slektsbøker. En strammere disposisjon og en velutviklet historieforståelse kunne gjort denne boka til en virkelig perle. Men bevares, den vil fortsatt glede familien til neste utgave kommer – kanskje til 250-årsjubileet? Lars Løberg»

Referanser

  1. Jakhelln, Per A. H. m.fl. Slekten Jakhelln. Glimt av en historie. Polyglott, Oslo, 2007.
  2. Hoffmeyer, Alette Ivara.Slægtserindringer om familien Jakhelln m. fl. Nedtegnet til minde om mine foreldre indehaveren af handels- og bankierfirmaet Christian Jakhelln i Bodø Carl Johan Jakhelln og hustru Anne Elise f. Nørregaard. København, 1957.
  3. Løberg, Lars. «For lite Bodø-glimt?», Genealogen, hefte 1, 2009, s. 53–55.

Litteratur

  • Jakhelln, Per A. H. (2007). Slekten Jakhelln. Glimt av en historie. Polyglott, Oslo –  248 s.

Se også

Eksterne lenker