Slekten Bull fra Trøndelag (bok)

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til: navigasjon, søk
TittelSlekten Bull fra Trøndelag
Forfatter(e)Schilbred, C.S.
UtgiverAS Furuset Boktr.
UtgivelsesstedOslo
Årstall1976
Sideantall256 s.
SpråkNorsk
BibliotekkatalogOria

Genealog og redaktør av NST Cornelius Severin Scheel Schilbred (1906–1985) ga ut Slekten Bull fra Trøndelag[1] i Oslo 1976.

Den trønderske slekten Bull har som stamfar danske Jens Andersen Bull (ca.1550–1610). Han var sogneprest i Støren, og den første av mange prester og militære. Senere slektsmedlemmer hadde mange forskjellige stillinger og yrker. Slekten omfatter en rekke personer av betydning, for eksempel litteraturforskeren Francis Bull[2] og fiolinisten Ole Bull[3]

Forfatteren har tatt med mange av de inngiftede kvinners slekter. Boken er velordnet med et greit system for å finne personene og deres avstamning. Den inneholder dessuten et plansjeverk.

Omtaler og anmeldelser

Slektsforsker og formann i NSF Otto Sverdrup Engelschiøn (1902–1982) anmeldte Slekten Bull fra Trøndelag i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift 1977–78.[4]

«Med slektsnavnet Bull er det i Norge to adskilte slekter, begge har sitt særpreg og begge er genealogisk behandlet. Populært kalles de trønderslekten Bull og Tønsberg- eller østlandsslekten Bull. Til de siste hører bl. a. forfatteren Jakob Breda Bull og hans sønn Olaf Bull, en av landets fineste lyrikere. Trønderslekten har fått sin betegnelse av at den i de par første generasjoner var knyttet til Trøndelag. Det er denne hvis genealogi behandles her.

Man kan si at blant de slekter som i særlig grad har satt sitt preg på samtiden i Norge i flere hundre år inntar slekten Bull fra Trøndelag en solid posisjon og en slektshistorie med så særpregede og på mange måter fremragende personer vil naturlig nok påkalle betydelig interesse. Slekten har allerede to ganger fått sin genealogiske behandling, senest i 1938. Men slekten er ganske tallrik, tiden går, og behovet for en ny utgave har meldt seg. Dette er nu skjedd og heldigvis var utgiftene på forhånd til dels dekket ved «legat til fremme av arbeidet med Trønderslekten Bulls historie». Det er vel, dessverre, en sjeldenhet at familielegater av denne art blir opprettet. Utarbeidelsen av denne nye utgave er overlatt til slektshistorikeren C. S. Schilbred, et valg som neppe kunne vært bedre. Det kan være nyttig å nevne noe om slektshistorikerens problemer i dag, de er nemlig, om man strengt holder seg til en slekts biologiske ramme, nærsagt uoverkommelige. Som kjent hevder nyere biologisk forskning at individet har like stor chanse for arv av genetiske egenskaper fra morssiden som far farssiden og dette biologiske syn kullkaster, fremdeles biologisk sett, betydningen av en familie.

En «slekt» blir derfor et mer komplisert begrep hvor den agnatiske linje ikke behøver være avgjørende, men familieøkonomi og livsvaner, kulturell holdning f.eks. kan danne grunnlaget for slektstypen. Dette er for så vidt velkjent fra bondeslekter hvor tilknytning til gården er vel så avgjørende som avstamning gjennom mannsledd. Ofte ser en at ætten på en gard regnes som «samme» ætt i fire–fem hundre år selv om det har vært flerfoldige kvinneledd underveis.

Avgjørende for dannelsen av en slekt kan også være slektsnavnet som nød en viss beskyttelse de siste to–tre hundre år. Nyere tids lovgivning er iferd med å smuldre opp mange faste former på navnerettens område, og dermed kan slektsbegrepet knyttet til agnatisk avstamning komme til å bli temmelig svevende.

For slektshistorien vil det biologiske syn skape problemer som naturligvis øker for hver generasjon. Man kan jo betenke at et menneske har åtte oldeforeldre og hver av disse stamfedre og -mødre kan være like bra biologisk sett slik at en samvittighetsfull forsker ikke finner rimelig grunn til å sette oldefaren med navnet som nr. 1 i en mer betydningsfull stilling enn noen av de syv andre. Man vil forstå at utarbeidelsen av en slektshistorie på dette grunnlag vil være praktisk umulig, men det er et spørsmål om hvor langt man kan eller bør strekke seg for å tilfredsstille ønsket om en mest mulig grundig bearbeidelse av inngiftede kvinner som er giftet ut av slekten og som etter den vanlige skikk er betraktet som tilhørende den nye slekt.

Problemer av denne og beslektet art har utvilsomt Schilbred hatt for øye og han har gitt en for tiden hensiktsmessig løsning ved å gi «opplysninger om slektene til inngiftede kvinner av sentral interesse».

Men nu til det foreliggende verk. Den eldste stamfar – altså agnatisk – for slekten er Jens Andersen som ble sogneprest til Støren i 1580 og døde i 1610. Det vites ikke at han har brukt navnet Bull, men man ser at sønnen, Jørgen Jenssøn Bull, sogneprest til Stadsbygd, har brukt navnet, og den senere efterslekt likeså. På grunnlag av slektsvåbnet som viser en stokk, staur eller stamme, har det vært fremsatt den tanke at slekten er identisk med, eller nær beslektet med, en gammel norsk adelsætt. Dette er ingen umulighet, vi har grunn til å anta at reformtidens norske geistlighet i noen utstrekning kom fra lavadelen, så for så vidt kan tilknytning til Ætten Staur med et lignende våbenmerke være mulig.

Vi har imidlertid en annen mulighet til å forklare både navnet og våbnet. Det var i hine tider, og noe senere også, ganske alminnelig at presten tok, eller fikk, navn efter prestegjeldet som altså her var Støren og hvis gamle navn var Staurin, stamme, og den danske form var Bul eller bol. Dette kan jo gi en likefrem forklaring på navnet, men noen bindende forklaring gis ikke og Schilbred innskrenker seg derfor til å referere de muligheter, så står leseren fritt i valget.

Slekten var i sine første generasjoner utpreget geistlig, særlig knyttet til Trøndelag og det var først ved oberstløytnant Nils Rosing Bull (1696–1782), stamfarens sønnesønn, at de militære tradisjoner begynner. Her har slekten frembragt en flerhet fremragende menn, meget velkjent helt til våre dager. Efterhvert har da slekten spredt seg over nye yrker: jurister, bl.a. Norges første høyesterettsjustitiarius samt han sønn som, om mer omstridt, også bekledde samme embede. Flere velkjente medisinere, filologer – Francis Bull! Det var selvsagt også ingeniører og forretningsfolk, bønder mangler heller ikke. En egen stilling inntar slektens historie har Ole Bull, som verdenskjent og genial utøvende fiolinist.

Verkets systematikk er ordnet på den efterhvert mest brukte måte idet generasjonene er behandlet efter hverandre slik at de eldste generasjoner samlet behandles først og derefter de andre i tur og orden. Å finne hver persons avstamning er ordnet ved et greit system. I det hele en meget velordnet bok fra innholdets side. Hertil kommer upåklagelig godt trykk og godt papir samt et interessant plancheverk med en del farveplancher som uvilkårlig setter leseren i godt humør.

Som nevnt er særlig omhu lagt på inngiftede kvinner og deres slekt når denne er av «central» interesse. Dette er selvsagt ikke noe nytt i slektsforskningens historie, jfr. ættesagaene, men jeg kan ikke huske å ha sett det gjennemført så konsekvent og virkelig interessant som her. Otto Engelschiøn»

Referanser

  1. Schilbred, C. S. Slekten Bull fra Trøndelag. Oslo, 1976.
  2. Francis Bull (Norsk biografisk leksikon/nbl.snl.no).
  3. Ole Bull (Norsk biografisk leksikon/nbl.snl.no).
  4. Otto Engelschiøn: «Slekten Bull fra Trøndelag», NST, bind 26, 1977–78, s. 166–168.

Litteratur

Se også