Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende (bok)

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til: navigasjon, søk
TittelSchønings våpenbok. Gamle norske adel
efter et gammelt manuskript assessor
Ifver Hirtzholm tilhørende.
Etter et manuskript i Gunnerusbiblioteket i Trondheim
= L'armorial de Schøning
= Schøning's armorial
Forfatter(e)Nissen, Harald sr.
Bratberg, Terje
BidragsyterNTNU Gunnerusbiblioteket
UtgiverPirforlaget
UtgivelsesstedTrondheim
Årstall2013
Sideantall382 s.
SpråkFlerspråklig. Norsk (bokmål), fransk og engelsk
BibliotekkatalogOria

Harald Nissen sr. (1932–) og Terje Bratberg (1955–) ga ut Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende[1] i Trondheim 2013.

Bokens utgangspunkt var Gerhard Schønings kopi av Iver Hirtzholms våpenbok, som finnes ved NTNU Gunnerusbiblioteket. Hirtzholms våpenbok eies av Nasjonalbiblioteket. Verket har flott layout og gjengir Schønings våpenbok i faksimile, som ifølge anmelderen er en fryd å bla gjennom. Boken inneholder kapitler om norsk heraldikk, og en kommentardel til våpnene med blasonering, biografier og kilder. Anmelderen viste gjennom fire eksempler at innholdet ikke var optimalt. Forfatterne har ikke benyttet nyere forskning, og bruken av gamle sekundærkilder førte til misforståelser og feil. De genealogiske opplysningene er til dels mangelfulle og feilaktige.

Gerhard Schøning (1722-1780). Fra: "Våre høvdinger 5". Eier: Trondheim byarkiv
Gerhard Schønings våpenbok. Foto: Sølvi Løchen

Omtaler og anmeldelser

Johan Marius Setsaas anmeldte Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende i Genealogen 2014.[2]

«Det er ikke hver dag en publikasjon av dette slaget ser dagens lys. Utgivelser av norske våpenbøker i et format som dette er slett ikke dagligdags kost for å si det slik. Forventningene til denne boken var derfor enorme, og gleden ditto overveldende, over å endelig kunne sitte og bla seg gjennom våpenboken. Originalen, Schønings manuskript, befinner seg ved spesialsamlingene ved UB i Trondheim, men er i all hovedsak basert på en kopi foretatt av Schøning av Hirtzholms norske våpenbok, «Jnsignia qvædam virorum illustrium in Norvegia qvondam habitantium», og som befinner seg i kopi ved nasjonalbiblioteket. (1) Utgivelsen av Schønings våpenbok ved Harald Nissen sr og Terje T.V. Bratberg kommer i et stort og tiltalende format og ditto flott layout. Innholdet i boken er tredelt: Først følger en oversikt over forskningshistorie, metode, analyse av manuskriptet, litt om heraldikkens opprinnelse, norsk heraldikk og heraldikkens grunnregler mv. Dernest følger en del II med faksimiler av originalen, altså kort og godt en kildetro gjengivelse av våpentegningene med dertil hørende originaltekst. Til slutt følger bokens del III med en kommentardel til det enkelte våpen og dets opplysninger i originalen, blasonering, dertil hørende biografier, kilder og litteraturoversikt. Boken omfatter til sammen litt over 380 sider, og inneholder foruten litteraturoversikten også et personregister og et saksregister. Faksimiledelen er i seg selv en fryd å bla seg gjennom for alle og enhver med interesse for norsk heraldikk og norsk middelaldergenealogi: Flotte tegninger av eldre våpenskjold og dertil hørende spennende opplysninger i originalteksten (…skjønt altså mye av dette allerede er kjent fra før gjennom «Hirtzholm»…). Dette gjør at denne boken i utgangspunktet er «et must» for alle og en hver som har en genuin interesse for norsk heraldikk og norsk middelaldergenealogi.

Men boken til Nissen og Bratberg er ikke uproblematisk, for å si det forsiktig. Utfordringene melder seg særlig i kommentardelen (del III, s. 221 ff.), og da i forbindelse med de genealogiske og biografiske opplysningene som forfatterne bringer videre. Utgiverne beskriver selv kommentardelen slik (side 22): «Deretter følger en kommentardel hvor det gjengis ulike litterære kommentarer til våpnene, et forsøk på å identifisere slekter eller personer som har båret våpnene og eventuelle andre opplysninger. Neste element i hver artikkel er en oversikt over kilder og til slutt litteratur».

En rask gjennomgang av litteraturreferansen til artiklene i kommentardelen, viser umiddelbart at forfatterne ikke i noen nevneverdig grad har gjort bruk av aktuelle genealogiske artikler i f.eks. Norsk slektshistorisk tidsskrift (NST) eller i Genealogen. Ei heller ser det ut til at forfatterne har fulgt med i de mange middelalderdebattene på nettet de siste årene, særlig kanskje debattene i brukerforumet til Digitalarkivet.

Manglende bruk av oppdatert forskningsstatus viser seg også å være en av denne bokens største svakheter, Rett nok nevnes NST i forbindelse med forskningshistorie av for fatterne (side 10): «Fra 1927 utkommer Norsk slektshistorisk tidsskrift som har publisert en rekke artikler med heraldisk innhold. Noen er av utmerket kvalitet, mens andre er mer dubiøse. ». Mulig det, at heraldikk ikke har vært NST’s sterkeste side, men tidsskriftet har uten tvil publisert en hel rekke med middelaldergenealogiske artikler av høy kvalitet. Derfor blir det noe uforståelig at forfatterne ikke i større grad har dratt nytte av dette stoffet, samtidig som de selv påpeker (side 13) at: Genealogi er en viktig hjelpevitenskap.

Forfatterne har ellers satt seg høye mål med å identifisere den enkelte våpenbærer og ditto slekter, og skriver derfor optimistisk og overbevisende under metode (side 13):

«Mange av opplysningene i teksten relaterer seg til kjente personer, som Alf Haraldsson, Ogmund Finsson, biskop Andor av Bergen, Christoffer Trondsson, Gjeble Pederssøn, Havtore Jonsson, slektene Benkestokk, Båt, Bagge, Bernhoft, Bolt, Darre, Flemming, Galle, Orm, Orning, Smør osv. Disse lar seg lett gjenfinne i Diplo matarium Norvegicum, Regesta Norvegica og Norske Rigsregistranter. Personer og slekter lar seg derfor ofte lett identifisere og sette inn i en sammenheng».

Spørsmålet blir jo derfor følgende: Er det virkelig så enkelt som forfatterne her hevder? Etter noen uker med en nærmere gjennomgang av denne boken og de «genealogiske opplysningene» den bringer, så er det faktisk dessverre bare så vidt at en makter å gå løs på en anmeldelse av denne boken. Håpløsheten bunner i det faktum at dersom en skulle foreta en fullstendig gjennomgang av alle de opplysningene som fremkommer, så ville en antagelig ha fritidssysler i flere måneder fremover. Ja, du leste faktisk riktig, for boken er nemlig så full av genealogiske feil og mangler, at det trolig ville kreve flere hundre sider med utredningsarbeid for å rette opp alle de feilene som denne boken presenterer.

Ideelt sett burde det derfor ha vært foretatt, og presentert, en komplett gjennomgang av alle artiklene i denne boken, fra A til Å, men det sier seg selv at det ikke lar seg gjøre i en kort bokmelding som dette. Jeg vil derfor i det etterfølgende i all hovedsak begrense dette til noen få konkrete caser.

Eksempel 1: Nr. 22 Bagge og nr. 23. Bagge (side 236 og 237). Bagge, eller rettere sagt, riksråden Olav Gunnarsson Bagge, kjent 1488 til 1525, 3 volder åpenbart en del problemer for forfatterne av våpenboken. Under nr. 22 Bagge, med våpenet «en rose», skriver forfatterne følgende:

Kommentarer: Dette er våpenet til Oluf Bagge (død e. 1493), NRR 1489 og lensherre i Jemtland. Han var far til Niels Bagge, som var far til slektens siste mann Oluf Nilsen Bagge (død 1525), lagmann på Steigen, lensherre i Jemtland. Han var far til jomfru Magdalena Olufsdatter Bagge (død 1547) til Hatteberg (Rosendal) i Hardanger og Anne Olufsdatter Bagge, abbedisse i Munkeliv kloster. Litteratur: DAA 1885, side 25f. Under nr. 23 Bagge, med våpenet horisontalt delt med øverst tre kronede menneskehoder og nederst en stående fugl, skriver forfatterne følgende: «Kommentarer: Thord Eriksson, lagmand i Oslo, nevnt 1340–1345. Oluf Bagge nevnes 1525. Achen omtaler slekten som Bagge IX af Norge: En skråbjælke (eller en bjælke) mellem hvidt, hvori to eller tre konede menneskehoveder og rødt hvori en stående fugl. På hjelmen en fugl. Oprindeligt førte slægten vistnok lodret delt. 1. feldt en halv ørn fast på delingen. 2. felt to kronede hoveder. Uradel, Norge. Se også slægten Thield, s. 328. Litteratur: Achen, s. 451, jfr. S.328. DAA, s. 25. NDA, s.15.

Her rotes det til noe aldeles forferdelig. Ikke bare tillegges riksråden Olav Gunnarsson her feil patronym (Nilsen), men han gjøres også til flere forskjellige personer: «Olav Bagge (død e. 1493) » og «Olav Nilsen Bagge (død 1525)», begge under nr. 22 Bagge, og «Oluf Bagge nevnes 1525», under nr. 23 Bagge. Dessuten tillegges riksråden her også feil våpen, nemlig «rosen». Riktignok fantes det en person som tillegges tilnavnet Bagge, og som førte en rose i våpenet, nemlig Andres Joarsson, kjent (1352)–1364–1369, (4) men riksråden Olav Gunnarsson Bagge førte seglet som gjengies under nr. 23 Bagge, nemlig en fugl og de «kronede menneskehodene». (5) Hans patronym fremkommer av seglet som vedhenger diplomet fra 1489. (6)

Dessuten, når forfatterne skriver under nr. 22 Bagge, at den Olav Bagge som døde i 1525, far til Magdalena Olavsdatter mv, var slektens siste mann, så er heller ikke dette riktig: I brev datert 30. desember 1532 skriver Magdalena Olavsdatter til Eske Bille og forteller at hun har tenkt å sende Benkt Karlssøn til Tyskland for å få vite om broren hennes er levende eller død, og ber om Eskes råd. (7) Denne ikke navngitte broren må i alle fall være avgått ved døden uten livsarvinger før arven etter jomfru Magdalena Olavsdatter ble fordelt.

Misforståelsene rundt Olav Gunnarsson Bagges patronym kunne ha vært unngått, dersom forfatterne av Schønings våpenbok hadde fått med seg artikkelen om «Semeleng-ætten i Valdres og Losna ætten i Sogn» i NST fra 1994.

Her skriver nemlig forfatterne av nevnte artikkel følgende om Olav Gunnarsson Bagge:

«Olav Bagge er tidligere i litteraturen, uvisst av hvilke grunner, kalt både Olav Nilsson, Olav Sigvardsson og Olav Knutsson». Noen mulige årsaker til dette, finnes bl.a. i NBL, der han omtales som Olav Nilsson. Det samme gjøres også i Danmark Adels Aarbog. Og for så vidt også i NST 1 (1927), side 19, der han også omtales som «Olav Nielssønn Bagge». (8)

Bakgrunnen for misforståelsen rundt riksråden Olav Bagges patronym er altså å finne i DAA, dernest i NBL I, deretter altså i artikkelen om Losna-ætta i NST 1, samt Munthes fremstilling av Norske slektsmerker samme sted i 1927. […] [Etterfølges av ytterligere tre eksempler]

Her kunne en som sagt ha fortsatt, nærmest ut i det uendelige, med å påpeke de mangelfulle og direkte feilaktige opplysningene som Schønings våpenbok formidler. En ting er å gjengi eldre allerede etablerte feilopplysninger fra eldre sekundære kilder, men forfatterne roter til tider selv også, og åpenbart uten å reflektere over hva de egentlig skriver. F.eks. kalles Guttorm Eriksson (død ca 1349) et sted for Havtore Jonssons fetters sønn (side 230), mens han et annet sted kalles Havtore Jonssons søskenbarn (side 275). Eller, når superintendenten Geble Pederssøn et sted oppgis å ha ført våpenet sparre med stjerne under, og en halv ørn og en halv lilje, og der det utrykkelig oppgis i våpenboken at dette var M. Geble Pedersens fædrene (side 271), så kan han naturlig nok ikke samtidig være en sønn av Hr. Peder Simonssøn, som selv førte et helt annet våpen (side 371). Denne siste var som vi vet slett ingen rådmann, men derimot en geistlig person. Her videreformidler forfatterne de feilaktige opplysningene om superintendenten Geble Pederssøns far, og som Lampe åpenbart er opphavsmannen til, (23) og som senere er gjentatt i det uendelige. (24) Men, en forbauses likevel over at forfatterne selv her ikke reflekterer over det umulige i de opplysningene som de selv videreformidler om superintendenten Geble Pederssøn.

Inntrykket en så sitter igjen med etter å ha vært igjennom Schønings våpenbok, er at de genealogiske opplysningene som boken presenterer er svært mangelfulle og til tider direkte feilaktige. Med bakgrunn i dette, må det derfor advares mot å stole blindt på opplysningene som fremkommer i boken. Dette er synd, for dette kunne ha vært et utmerket referanseverk, men det ble det altså ikke, på tross av forfatternes egne optimistiske ord i innledningen: «Personer og slekter lar seg (derfor) ofte lett identifisere og sette inn i en sammenheng».

Når så flere av de norske våpenbøkene nå også er digitalt tilgjengelig, så er det derfor ingen grunn til å gå til en anskaffelse av Schønings våpenbok. (25) Johan Marius Setsaas

Noter

Diplomatarium Norvegicum finnes på nett og er søkbare på adressen: <http://www.dokpro.uio.no/dipl_norv/diplom_felt.html>

(1) Håndskriftavdelingen, Ms 4o nr. 597. Tore H. Vigerust la som kjent i sin tid ut teksten fra Hirtzholms norske våpenbok på sin hjemmeside.

(2) Et par gode eksempel i denne forbindelse er bokens gjennomgang av Nr. 9 Amund Findsen (= eg. Ogmund Finnson), side 227–229. Her nevnes f.eks. ikke med et eneste ord Lars Løbers artikkel i NST om denne ætta fra 2006: Hestbøætta NST 40, s. 267ff (2006). Eller ved gjennomgangen av nr. 11. Amund Toridhsen, (= eg. «Andenes-Tjøtta» ætta) side 230–231, der Spangens artikkel fra 1951 om Herlog Hudfat ikke er nevnt (NST 13, 1951). I denne artikkelen tilbakeviser Spangen at Amund Tørisson var eier av gården Ringnes, altså stikk i strid med hva forfatterne selv her skriver, nemlig at: «Amund Tørisen (Kamp, død 1528) eide Ringnes i Stange» (!)

(3) Nevnes første gang i kildene som fogd i Jemtland i 1488 (JHD 2, nr. 198) (1488) (16. februar). Fogd i Jemtland og Gauldalen i 1501. (D.N.14, nr. 202) (1501), Fogd og høvedsmann over Jemtland og Gauldalen i 1506 (D.N.14, nr. 219) (1506). I 1514 omtales han som lagmann i Steigen (D.N.2, nr. 1046) (1514). Væpner og riksråd i 1524: (DN.1, nr. 1067) (1524). Han nevnes siste gangen i live i Oslo 25. januar 1525: (D.N.8, nr. 529) (1525). Omtales som avdød i diplom fra Vincens Lunge til erkebisko pen, datert 28. februar 1525. (D.N.7, nr. 601) (1525). Her fremkommer det også at Olav Bagge på dette tidspunktet må ha vært lagmann i Steigen, men at han var tiltenkt Jemtland (etter Olav Galle): «… Item werdugeste fader met gudt werdes ether nade till ether tage Jemptelandt som Oluff Bagge hues siell gudt nade skulle hafft po thet at ingen aff wor[e] wwenner thet fange skaldt eller skicker ther till enn *giodt tro from karll som kandt oc will giøre wor nadugeste herre kong Ffrederic oc Norges rige thienesthe vtaff...», og videre i diplomet: «…kom her tiender at forne Oluff Bagge skulle waret døder. Tha effter samme tiender oc beffalning som ieg haffde aff hans nade wnthe ieg thenne breffuisere Silffast Ellingeson lagmands dømet offuer Steget.:».

(4) Det er i pastor Andreas Mørchs selgtegninger ca. 1790–1800, i kopi fra 1815 ved W. Benzon, denne opplysningen fremkommer: «59. Andreas Joarsen Foged 1352 paa Hedemarken, var af den adelige Slægt Bagge med Rosen». (Pastor Andreas Mørchs segltegninger, ca. 1790–1800, i kopi 1815). Denne kopien fra 1815 finnes nå også digitalt tilgjengelig ved NB: Ms.4° 598 Andreas Mørch: Copie af de fra Herr Pastor Mørch i Norge nedsendte Beskrivelser og Tegninger af gamle norske Sigiller. Ved W. Benzon.(1815) <http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digimanus_64746>. Kilden fra 1352 som tillegger Andres Joarsson tilnavnet Bagge kjenner vi ikke lengre, men han burde være lik den Andreas Joarsson som nevnes som sysselmann i nordreluten av Hedemark i 1364, omtales ved en handel i 1366, samt kalles for ombudsmannen til herr Sigurd Havtoresson i 1369. (R.N.6, nr. 975) (1364), (D.N.2, nr. 381) (1364), (R.N.6, nr. 1104) (1366), (D.N.4, nr. 455) (1366, (R.N.6, nr. 1343) (1369), (D.N.2, nr. 403) (1369). Det som særlig styrker antagelsen om at han er samme person, er seglet ved diplomet fra 1364, som viser en rose (Dog er utformingen av rosen her vidt forskjellig fra Mørchs tegning). Seglet er gjengitt i Norske sigiller fra middelalderen I (1899–1950), nr. 778, Pl. IXL, og med kommentarer s. 55. <http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesbok& bokid=verdsegl>. Han er dessuten omtalt av Munthe, G: Heraldisk-historiske optegnelser, i Samlinger til det norske folks sprog og historie 4. bind (1836), side 573. Derimot er Munthes antagelse her om at han skulle være lik den lensmann Andres som nevnes i diplom fra 1347 heller tvilsom (D.N.1, nr. 306) (1347).

(5) Hans segl er kjent fra diplomet i 1489: (Ngl 2R, III, nr. 48) (1489) (side 123), (D.N.2, nr. 955) (1489), samt fra diplomene: (D.N.1, nr. 1067) (1524), (D.N.9, nr. 532) (1524), (D.N.9, nr. 534) (1524), (D.N.22, nr. 130) (1524). Dessuten er hans segl og gjengitt hos Storck i 1910 (Herman Storck: Dansk vaabenbog (1910), samt hos Achen, i 1973, side 451 (Sven Tito Achens: «Danske adelsvåbener» (1973). Munthe gjengir riktig segl for riksråden Olav Bagge i 1927, men bommer derimot på hans patronym: «Fig. 95: Delt ved en skraabjelke i b. og sø. 1° to kronede hoder, jevnsides i forhold til bjelken: 2° en gaaende and (Bagge, riksraad Oluf Nilssøn B’s slegt)». (Munthe, C.M: Norske slektsmerker, NST 1, (1927), side 51, samt planche III, samme sted.)

(6) (Ngl 2R, III, nr. 48) (1489) (side 123): «Seglene er anbrakt i to rekker»: «24. OLEF GUNNERSON» (D.N.2, nr. 955) (1489).

(7) «Jtem kiære herre oc faadder ær jeg begiærandis aff Eder eit got raad i sa motte at jeg haffuer tet i akth at jeg wiil sende Beinkt Karsson offuer tiil Tysland oc tiidt som jeg haffuer hørt som myn brodher skwlle varæ oc fforhøra til viisse huad heller han ær leffuendis eller døødh at jeg tet kwnne vete tiil visse huad jeg skal rætte mig effther. Oc haafuer jeg tet i myn akt at giøre taa all lekawell met Eders raadh oc velie». (D.N.22, nr. 226) (1532)

(8) Bjønnes, Løberg, Vigerust, Weidling: Semleng-ætten i Valdres og Losna ætten i Sogn. Problemer og drøfting, NST 34 (1994), side 188.

[…]

(23) Johan Fredrik Lampe: Bergens Stifts biskoper og præster efter reformationen, side 1 (1895).

(24) Se f.eks. biografi om Gjeble Pederssøn i SNL: <https://nbl.snl.no/Gjeble_Pederss%C3%B8n>

(25) F.eks. Ms.4° 597 Iver Nielssøn Hirtzholm: Insignia quædam virorum illustrium in Norvegia quodam habitantium. <http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digimanus_64722>

Referanser

  1. Nissen, Harald og Terje Bratberg. Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende. Pirforlaget, Trondheim, 2013.
  2. Setsaas, Johan Marius. «Schønings våpenbok. Til glede og bekymring», Genealogen, nr 2, 2014, s. 45–51.

Litteratur

  • Nissen, Harald og Terje Bratberg (2013). Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende. Pirforlaget, Trondheim –  382 s.
  • Hans Cappelen:.«Ikke Gregorius Dagsson», Våpenbrevet nr. 94 mars 2015, Norsk Heraldisk Forening, Oslo 2015. Artikkelen litt justert i Ætt og Annet nr. 96, Grenland Ættehistorielag, Skien 2015, side 37–38

Se også

Eksterne lenker