Mine fire besteforeldre. En familiefortelling om framveksten av det moderne Norge (bok)

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til: navigasjon, søk
TittelMine fire besteforeldre. En familiefortelling
om framveksten av det moderne Norge
Forfatter(e)Kjeldstadli, Knut
UtgiverPax forlag
UtgivelsesstedOslo
Årstall2010
Sideantall280 s., XXXII pl.
BibliotekkatalogOria

Historieprofessor Knut Kjeldstadli (1948–)[1] ga ut Mine fire besteforeldre. En familiefortelling om framveksten av det moderne Norge[2] i Oslo 2010.

Forfatteren knyttet sine besteforeldre og deres nære slektninger til norgeshistorien ved hjelp av brevsamlinger, muntlige kilder og sin egen faglige kunnskap om samfunnets historie og utvikling. Han benyttet de viktigste slektshistoriske kildene og var ifølge anmelderen spesielt god på å beskrive slektens betydning i tider preget av store endringer. Boken gir dessuten gode ideer til andre slektshistorikere som ønsker å beskrive oppbrudds- og etableringsfaser, og sette slekten inn i en videre samfunnsmessig sammenheng.

Omtaler og anmeldelser

Lars Løberg anmeldte Mine fire besteforeldre. En familiefortelling om framveksten av det moderne Norge i Genealogen 2010.[3]

«Det er ikke hverdagskost at norske historieprofessorer skriver og utgir sin egen slektshistorie. Nå er det vel heller ikke primært slektshistorien sin Knut Kjeldstadli vil fortelle, men framveksten av det moderne Norge eksemplifisert med og knyttet opp til historiene til og om hans egne fire besteforeldre. På denne måten knyttes familiehistorie og norgeshistorie sammen. En ambisiøs, men også spennende målsetning, om enn slett ikke uvanlig for de mange av oss som i egen skriving prøver å knytte familiehistorie og lokalhistorie sammen.

En forutsetning for å lykkes med et så stort prosjekt, er at de fire hovedpersonene kan gjøres til troverdige aktører i de store samfunnsendringene i Norge i første halvdel av det 20. århundre. I så måte er Kjeldstadlis fire besteforeldre usedvanlig godt egnet for formålet, men det er først og framst kombinasjonen av brevsamlinger på begge sider, muntlige kilder og forfatterens enorme kunnskaper om de samfunnsendringer som skjedde i besteforeldrenes levetid som gjør at boka er blitt så vellykket som den er. Imponerende nok får Kjeldstadli gjennom disse fire ikke helt tilfeldig valgte besteforeldrene anledning til å vise mange av de mest sentrale utviklingstrekkene i samfunnet. Dette gjelder først og framst oppbruddet fra bondesamfunnet og integreringen i byer og tettsteder, for mennenes vedkommende ved yrkesvalg innen industri og media. Bildet forsterkes ytterligere ved at også begge bestemødrene tidvis var yrkesaktive. Samtidig får Kjeldstadli ved å trekke inn besteforeldrenes søsken og familie naturlig innpass også for utflytting til Amerika og til ulike nivå av industrialisering så vel som problemstillinger som berører kjønnsrollemønstre, alenemødre, handikappedes skjebne og mental sykdom.

Besteforeldrene representerer ikke bare ulik bakgrunn og ulike forutsetninger for yrkesvalg. De representerer også ulike geografiske områder, og de dekker gjennom sine respektive flyttinger flere områder av Norge. Farfaren var husmannssønn fra Sykkylven. I likhet med faren før ham prøvde han å kombinere jordbruk med det å være omreisende blyglassmaker. Han ble deretter anleggs- og gruvearbeider og til slutt en av de tidlige industriarbeiderne ved Hydros anlegg på Rjukan. Som aktiv fagforeningsmann gir han også et levende bilde til klassekamp og motsetninger. Farmora var datter av en matros og senere småbruker i Fræna. Hun gikk veien via å være tjenestejente til å bli anleggskokke, og som enke måtte hun på ny ut i lønnet arbeid som vaskekjerring. Morfaren var gårdbrukersønn fra Gjerpen, tidlig brennende politisk aktiv, journalist, redaktør og til sist generalsekretær i Norsk Bladeierforening og mormora drev barnehage i Skien.

Skildringene av bondesamfunnet, som besteforeldregenerasjonen brøt opp fra, er grovt forenklet. Det er da heller ikke bondesamfunnet, men sosialhistorie og industrireisning som er Kjeldstadlis sterkeste sider. Vi får derfor i liten grad svar på spørsmålene omkring hvorfor be steforeldrene – og så mange andre i deres generasjon – brøt opp og hvilke alternativ de faktisk hadde, men vi får til dels svært detaljerte og veloverveide beskrivelser av hva de ulike valgene faktisk innebar og hvilke utfordringer disse valgene kunne medføre. I så måte går denne boka langt utenpå alle andre framstillinger av samfunnsendringer i denne tidsperioden som jeg har lest.

Og selv om genealogi ikke er hovedformålet med boka, viser Kjeldstadli at han kjenner slekta både mange generasjoner bakover og ut i sideledd. Han viser også at han kjenner de viktigste av slektsforskernes kilder. Det eneste ste det hvor det glipper i så måte, er at han mangler oversikten over hvor farfaren oppholder seg i den 10-års perioden hvor han må ha fattet den viktige beslutningen om oppbrudd. Her kunne nok en slektshistorikers nitidige leting i 1891-folketellingen og i flyttelister funnet viktige svar. Sjølsagt presenterer Kjeldstadli mye biografiske data om besteforeldrene sine, men mye av det blir mer levnetsdata enn personskildringer. Noe av dette kan skyldes avstand i tid. Forfatteren har sjøl bare klare minner fra farmora. Levendegjøringen må derfor bygge på andres beskrivelse, og her er han dels vel snau i framstillingene og dels skeptisk til bruken av muntlige kilder. Vi får i så måte høre at farfaren drakk, noe som på ingen måte er noen overraskelse for en mann med bakgrunn innen anleggs- og gruvedrift. Men det er først lenge etter at biografidelen over farfaren er avsluttet at vi får høre at han på tross av sin evne til å formulere seg saklig skriftlig om politiske tema, får vite at hans dagligspråk også innad i familien var så ramsalt at det ville fornærmet de fleste i dag, jamfør sitat som «Lukk igjen den dørfa’n, du kjerringfa’n!».

Hva muntlige kilder angår, diskuterer Kjeldstadli forbilledlig ulike oppfatninger hos slektninger og informanter. Mest tankevekkende er likevel eksempelet om hvordan slekta kollektivt har fortiet og fordreid historien om morfarens, riktignok kortvarige, siste ekteskap. Versjonen fra hans egen mor om at morfaren, plaget av nervøs skrøpelighet i alders år, skulle ha blitt kapret under et kuropphold står i klar motsats til Kjelstadlis egen avdekking av at morfaren giftet seg på ny året etter at han var blitt enkemann, etter forutgående skifte med barna, og med påfølgende separasjon ved Fylkesmannens bevilling og skilsmisse. All dokumentasjon hentet fra kjente kilder for slektshistorikere, men altså i åpenbar motsetning til familietradisjon og muntlige overleveringer.

Viktigere enn livfulle personskildringer er likevel hvor godt Kjelstadli evner å skildre slektas betydning for enkeltpersonene. Dette tar vi gjerne for gitt i bondesamfunnet, hvor slekt og naboer tømres sammen i bearlag, men hvem snur en seg til når disse strukturene brytes opp og familiemedlemmer spres for alle vinde? Her viser brevsamlingene etter besteforeldrene hvor påpasselige de var med å holde kontakt. En sak var hvordan familie ble mobilisert for å skaffe vanskelig tilgjengelige ting i rasjoneringsperiodene i og under krigen. Her finnes det bedre litteratur. Men de kapitlene Kjelstadli avslutningsvis vier til slekta som system for støtte og bistand og om familiebånd og forpliktelser er alene gull verdt. En bedre måte å billedliggjøre og forklare vanskelige teoretiske begrep hos samfunnsanalytikere som for eksempel begrepet sosial kapital, skal en lete lenge etter.

Denne boka vil garantert gi gode ideer og tips til den som sjøl vil skrive sin slektshistorie. Den kan ikke kopieres, til det er både persongalleriet og kildene Kjelstadli bruker for spesielle, men den gir både innsiktsfulle og tankevekkende skildringer av sider ved oppbrudds- og etableringsfasen. Og denne fasen vil for langt de fleste som i dag driver med slektsgransking ha blitt en nødvendig og viktig del av slektshistoria. Slik sett er denne boka viktig ikke bare for sosialhistorisk interesserte lesere. Det er så langt omtrent den eneste boka som tar opp denne typen problemstillinger i en slekts- eller familiesituasjon, noe som bare blir mer og mer aktuelt for slektsforskere. Derfor hører boka også hjemme i ethvert fagbibliotek for genealogi. Lars Løberg»

Referanser

  1. Knut Kjeldstadli (Norsk biografisk leksikon/nbl.snl.no).
  2. Kjeldstadli, Knut. Mine fire besteforeldre. En familiefortelling om framveksten av det moderne Norge. Pax forlag, Oslo, 2010.
  3. Løberg, Lars. «Oppbruddsgenerasjonen», Genealogen, hefte 1, 2011, s. 58–59.

Litteratur

  • Kjeldstadli, Knut (2010). Mine fire besteforeldre. En familiefortelling om framveksten av det moderne Norge. Pax forlag, Oslo –  280 s., XXXII pl.