Geistlig juridiksjon og inndeling Herjedalen

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til: navigasjon, søk

Herjedalen sorterte geistlig under Nidaros bispedømme, og Sveg i Herjedalen var et av de 24 kannikegjeld i Nidaros.[1],[2] ,[3] [4]

Tilknytning til Nidaros

Den første egentlige opplysning om tilknytningen til Nidaros får vi i Aslak Bolts Jordebok ca. 1430, der erkebiskopen regner opp ordningen med overnattinger ved kirkene i bispedømmet (Vm natta lægor). Her heter det om Hålogaland og Herjedalen (Herædal) at erkebiskopen har sine overnattningsteder der det passer inn med oppgavene, og der han selv synes, for han kan ikke visitere dem hvert tredje år, som han burde, på grunn av den lange veien og det dårlige været som ofte inntreffer.[5] Samme sted omtales ordningen med det sk. Mikkelskornet, også for Herjedalen (Heradal),[6] og at inntektene lå til St. Thomas alter ved domkirken sammen med inntektene fra Stjørdal og Selbu. Notisen om at Herjedalen "sorterte" sammen Stjørdal og Selbu er interessant, og samsvarer langt på veg også med den verdslige tilknytningen rundt 1460 (se verdslig juridiksjon og inndeling Herjedalen ). I 1548/49 får vi kjennskap til at tre kirker i Herjedalen betale cathedraticum, Lillherdal kirke, Sveg kirke og Hogdal kirke.[7] At ikke alle kirkene i Herjedalen nevnes her, kan skyldes flere ting, både kirkenes økonomi, men også hvorvidt en «fast» prest, eller en vikar betjente kirken. [8]

Kirkeinndelingen

Opplysninger om selve kirkeinndelingen i Herjedalen får vi først i 1589, i den sk. Reformsatsen, der det heter:

SitatHerdal: «Svege gjeld: Der udi er 4 kirker. Svege hovedkirken: Elleros ligger fra h.k. udi øster 4 mile: hodal ligger fra h.k. udi øster 9 mile: Lilleherdals kirke ligger fra h.k. udi sydvest 6 mile.Bønder over al gieldet: 150. Aarlig præsterente ungefær: af hver bonde 2pd korn, 3 fisk af hver bonde. 1mk smør af hver ko. Tiende bouger: nogle graaskind. Kan saas til præstegaarden: 4 tdr. Holdes kaldelse: 8. Heide præstegjeld:Derndi ere 3 kirker. Heide hovedkirken: Vindal ligger fra h.k. udi nord 4 mile; Tydenæs ligger fra h.k. i vester 10 mile. Bønder over al gjeldet: 50. Aarlige præsterenter ligesom i Svege. Om kirketjenesten udi herdal kunde vi ingen vis skik gjøre: thi kirkerne ere saa langt fra hverandre liggende, og præstens rente er ringe. Men vi have dog befalet dem at de betjene kirkerne med største og mulig flid, som de ville ansvare for gud og deres øvrighed.» [9]Sitat

Herjedalen var altså i 1589 delt i to sogn: Sveg sogn, med anneks kirkene Elvros, Hogdal og Lilleherdal, og Hede sogn med anneks kirkene Tennes og Vemdalen. Denne inndelingen kan godt gjerne gå tilbake til tiden rundt 1350. Hvordan inndelingen var før svartedauen, er umulig å si noe om, men vi får indikasjoner på minst en kirke til, nemlig i Ljungdalen, helt i nordvest.[10] P.A.Munch hevdet i 1849 at Herjedalen hadde følgende kirker i Middelalderen: Sveg (Sveig), Elvros (Elfaróss), Hodal (Hógdal), Hede (Heiðis), Lilleherdal (Litla Herjardal), Vemdal (Vimadal), Tennes (þyðanes).[11]

I topografisk journal fra 1798, er det omtalt at Lillherdal kirke lå som annekskirke under sognekirken i Elverum, og at Lillherdal lå under Hamar bispedømme.[12]

Hele antagelsen om Lillherdals tilhørighet til Hamar bispedømme, synes å henføres til maleriet som henger i Lillherdal kirke. Högmans bok fra 1936 har avbildet dette maleriet, og som altså er av presten i Elverum, Alexander Borch. Maleriet har følgende tekst på maleriets bakside: «Aar 1646 predikte prosten Alexander Magnus Burk i Elfrom Mickelsmessodagen her siste gang». [13],[14]

Bygden antyder for øvrig i Herdaminnet, at maleriet opprinnelig like gjerne kan ha hengt i Särna og Idres kirke. [15]

Lillherdal har således neppe aldri vært en del av Hamar bispedømme. Antydningen om at Lillherdal skulle ha vært betjent fra Elverum er i det store og hele altså også svært usikker.

Et noe håpløst «utslag» av denne problemstillingen, ikke minst mistolkningen av benevnelsen Herdal som det egentlige Herjedalen, og ikke alene som Lillherdal, men også konsekvensene av teksten på maleriet som henger i Lillherdal kirke, finner vi så senere i f.eks. boken om Hamars historie fra 1948, der forfatteren uten forbehold opplyser at Herjedalen ble regnet med til Hamar bispedømme helt frem til reformasjonen. Bokens opplysningen om at Idre og Särna ennå i 1598 sorterte under Oslo og Hamar stift, er derimot selvfølgelig riktig.[16]

Kirkene i Herjedalen før 1645

Her følges oversikten over kirkene i Herjedalen slik det fremkommer i reformsatsen av 1589, og som er den første kilden som nevner alle kirkene i Herjedalen.

Hede Sogn

Hede sognekirke

Hede sogn omtales altså allerede i 1397 : Hedha sokn.[17] Men selve kirken i Hede omtales først i reformsatsen i 1589. Den første kirken i Hede skal ha vært en trekirke, beliggende på nordsiden av elva Ljusnan, der hvor stedsnavnet Prestvallen er i dag. Senere ble en ny kirke oppført, på sørsiden av elva, i gråstein, og med svært tykke murer. Denne kirken ble så brent under Baltzer feiden i 1611, da stort sett hele Hede ble avbrent og ødelagt av svenskene. Etter krigen ble kirken bygd opp på nytt, antagelig med støtte fra kirkene og menighetene rundt omkring i hele Jemtland og Herjedalen.[18] Hulphers nevner ellers at kirken i Hede er av sten, men uten tårn, ligger ved Ljusna elva, og at kirken før var meget trang og mørk, men ble ombygd 1776. Han forteller ellers at det i kirken tidligere ble oppbevart «en brukelig Gradual eller Messe-bok, trykt i Københamn 1573, som kong Fredrik I i Danmark hadde gitt til kirken.»[19]

Tennes kirke

Kirken nevnes første gangen i reformsatsen i 1589. En ny kirke av tre ble oppført i 1672, og Hulphers opplyser om at den gamlen kirken da var svært gammel.[20],[21]

Vemdalen kirke

Vemdalen kirke nevnes også første gangen i reformsatsen i 1589. En ny trekirke ble bygd i Vemdalen i 1624. Opplysningen finnes hos Hulphers, som ellers forteller at kirken hadde et lite tårn, og at kirken ble ombygd i 1763.[22],[23]

Sveg sogn

Sveg hovedkirke

Kirken omtales første gang i 1273, og det fremkommer også at den som bygde kirken, eller i det minste foresto kirkens bygging, var Herjedølen Ljot Dagssønn. Hulphers forteller at kirken som var av stein, manglet tårn, og at den nåværende kirken ble bygd i tiden til Hr. Anund, prest i Sveg, men at den ble nedbrent 3. juli 1563 av den svenske innvasjonshæren fra Helsingland ved deres innfall i juli 1563.[24] I forbindele med at kirken brente i 1563, finnes en helt annen opplysning om årsaken til at kirken brente, og som også L.Bygden bringer videre i sin Härnösands Stifts Herdaminne: «Swegs kyrkia uti Herredahlen ähr 1563 om sommaren dagen näst effter visitationis Mariæ (3 juli) genom liungeld aff himmelen hasteligen upbränd med all kyrckioskrud såsom klockor, glaas, böcker, messokläder, kalkar, och annan kyrckjonnes tillhörigheet, så att (intet) stod qwart utan allenast blåtta muren».[25] Kilden, er den sk. «Palmskioldska Samlingen». [26] Hulphers forteller ellers om «Sveg pastorat»: «Skal fordom warit canik-geld under Domkyrkan i Trundhem».[27]

Elvros kirke

Kirken nevnes første gangen i reformsatsen fra 1589.[28] Hulphers nevner at kirken i Elvros var av tre og at den var meget gammel, dog ombygd i 1740 med to kors og et lite tårn.[29] Bygden nevner at trekirken i Elvros ble flyttet i 1638 og ombygd ved samme anledning.[30]

Lillherdal kirke

Kirken nevnes første gangen i 1407 da Biskopen av Grønland, biskop Berthold , innviet kirken den 12. november samme år på vegne av erkebiskopen.[31] Hulphers nevner at kirken i Lillherdal som er av stein anses for å være den eldste i landet ,og at den første kirken var liten og ubekvem, men anlagt, etter historien, etter at innbyggerantallet økte til 12 personer.[32] I sakrestiet i Lillherdal kirke finnes det ennå en tretavle med opplysningen om at den nye kirken i Lillherdal i 1770 var oppført på samme sted som den gamle kirken fra 1400-tallet (XIV seculo), og som var bygd av stein, og hadde en lengde på 18 ahlen og en bredde på 11 ahlen.[33] Högman opplyser ellers samme sted at døren fra middelalderkirken i Lillherdal befinner seg i Jämtlands läns museum, mens dørklinkene og andre jerndetaljer fra den samme døren befinner seg i Nordiska museet i Stockholm.[34] Olov Högman gjengir ellers samme sted de ovenfor nevnte opplysninger om tilknytningen til Elverum, og om maleriet av elevrumspresten Alexander Borch. .[35]

Øverhogdal kirke

Nevnes første gang allerede i 1466, da den omtales som et kapell med tilhørende kirkegård av erkebiskop Olav Trondsson av Nidaros, og som befolkningen i Øverhogdal har latt oppføre.[36] Hulpehers , forteller at kirken i Øverhogdal var en trekirke og meget liten, samt at den ble ombygd i 1740. [37] Etter innvielsen av kirken i Øvre Hogdal, har stedets innbyggere i 1470 sendt en oppmerksomhet til erkebiskop Olav Trondsson av Nidaros i form av 6 pund Gjedde. I samme brev bekrefter erkebiskopen at han har skaffet geistlig betjening til kirken.[38] Kirken blir også tilgodesett med særlig oppmerksomhet fra den etterfølgende erkebiskop, erkebiskop Gaute Ivarsson . Han utsteder i 1479 et særlig avlatsbrev for de som besøker Johanneskirken i Hodal.[39] Innbyggerene av Øvre Hogdal legger også selv jordegods til sin nye kirke i 1485, og her bekreftes også opplysningen fra erkebiskop Olav Trondsson om at han har besørget kirken med en egen prest. I brevet omtales Hr. Lavarens, prest i Øvre Hogdals kirke.[40] Kirken ble plyndret under syvårskrigen av de svenske styrkene, og alt inventar av verdi ble stjålet.[41] Kirken i Øvre Hogdal er ellers kjent for den sk. «Hogdalstapeten», og som ble funnet i 1910 i en uthus ved kirken.[42] Øverhogdalstapeten oppbevares i dag ved museet på Jamtli i Östersund, og er uten tvil en av «juvelene» fra middelalderen i Herjedalen. Se lenke nedenfor, under eksterne lenker.

Underkategorier

Referanser

  1. Gerhard Schøning: Beskrivelse over den tilforn meget prægtige og vidtberømte Dom-Kirke i Throndhjem, egentligen kaldet Christ-Kirken (1762), side 231–233
  2. P.A. Munch s. 92.
  3. L. Daae: Om geistlige Embeders Besættelse i Norge efter Reformationen (1869), side 37
  4. A.Hulphers: Samlingar til en beskrifning öfwer Norrland: Andra och tredje delen..., Volumer 1-2 (1773), s. 22 [1].
  5. AB (1997 utg) side 190 [2]
  6. AB (1997 utg) side 191 [3]
  7. I NLR VI, 1548/49, s. 165: «Cathedraticum aff Herdallnn: For Liille Herdallenns kiierckiie b. J march pening, For Szuede kiierckiie b. Xxiiij sk. Penning, For Hoffdallenns kiierckiie b. Iiij sk. Pening.»
  8. Utfyllende info om Cathedraticum finnes bla. hos G.Sandvik: Prestegard og prestelønn : Studiar kring problemet eigedomsretten til dei norske prestegardane. (1965), særlig s. 72ff [4].
  9. Reformsatsen i DKNVS 1817, s. 390 [5].
  10. A.Hulphers: Samlingar til en beskrifning öfwer Norrland: Andra och tredje delen..., Volumer 1-2 (1773), side xx [6]
  11. P.A. Munch: Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen.(1849), side 92 [7].
  12. Topographisk journal for Norge, Volum 23 (1798), side 83 [8] Topografisk journal henviser til Hulphers, s. 44, og ganske riktig, så er det Hulphers som er kilden til opplysningen. I hans bok heter det: , ”... Kirken i Lillherdal: er af sten, belägen 3 mil sudwest ifrån Sweg, førmenes wara denn äldste i Landet (Note: i Herjedalen) och ehuru til sin førsta lilla bygnad obekant, dock efter berätelse anlagd, sedan inwånarna økat til 12 grannar, och skal en tid warit anneks under Eelfrums galld i Norrige”. A.Hulphers: Samlingar til en beskrifning öfwer Norrland: Andra och tredje delen..., Volumer 1-2 (1773), s. 44 [9] Videre har Hulphers denne notisen: «Under danska regeringen skal Herjedalen i aldre tider ha legat til Hammarsstift i Norrige: til Swegs pastorat lydde då Sarna, som nu innebegripes under Østerdalarna se not e. Och Dalreskan p. 227: men sedan Hammarstift war indragit, kommo dese orter under Trundhems stift: De hafwa doch i Drottning Mararetas tid blifwit raknade til Erkebiskops stolen i Upsala, och likasom Jamtland, til Domkyrkan måst utgøra St. Olofs skatt, se Jamtl. Saml. P. 5 & 177: der ar afwen namt at Kongl. Hof-Pred. Jon. Palma 1611 war forordnad til Superintendent ofwer Jamtland och Herjedalen, men måste snart afstå samme wardighet, hwarefter Herjedalen forblef under Upsala stidt til 1647, då det lades til Hernøsands Biskops-døme». A.Hulphers: Samlingar til en beskrifning öfwer Norrland: Andra och tredje delen..., Volumer 1-2 (1773), side 7 [10] Her har tydligvis den godeste Hulphers blandet kortene skikkelig...Herjedalen lå vitterlig under Nidaros, slik det er vist til over, og i hvert fall beviselig allerede fra begynnelsen av 1400-tallet, og vedblev i samme stilling frem til 1645. At den svenske «okkupasjonsmyndigheten» i 1611 hadde gjort seg «visse» forhåpninger om å kunne beholde de okkuperte landskapene, og derfor i sin iver også allerede hadde utsett en biskop, får så være. Litt av problemet her synes å være at Hulphers ikke har vært klar over det faktum at Lillherdal ofte ble benevnt kun som Herdal. Hulphers besøkte ikke selv Lillherdal, men fikk innrapporteringer fra stedets prest. Olov Högman: En Härjedalsbok-Likt och olikt om och från Lillhärdal (1936).Denne har da beskrevet Lilherdal, omtalt maleriet som henger i Lillherdal kirke, og «vips» så har altså Hulphers oppfattet de kirkelige forhold som gjeldende for Herjedalen i sin alminnerlighet. At Idre og Särna på noen som helst måte noen gang har vært medregnet til Herjedalen, er også tvilsomt. Beviselig lå Idre og Särna geistlig under Hamar bispedømme, og ble i verdslig henseende regnet som en del av Østerdalen, og ikke som en del av Herjedalen.
  13. Olov Högman: En Harjedalsbok-Likt och olikt om och från Lillhardal (1936), s. 384/385.
  14. Presten som her omtales som Burk, gjenfinnes hos Svendsen som Elverumspresten Alexander Claussønn Borch; B.Svendsen : Biografiske efterretninger om geistligheten i Hamars Stift. Bind III: Søndre Østerdalen, side 107. [11] Av disse opplysningene, ville det logiske være å slutte at Lillherdal av en eller annen grunn i det minste har vært betjent av presten i Elverum. Derimot finnes det ikke støtte i kildene for at Lillherdal geistlig skal ha sortert under Hamar bispedømme. At dette av praktiske årsaker ble løst på denne måten, med Elverums-presten, som allerede hadde Idre og Särna som et anneks, er fullt mulig. En ting som kunne tale for det siste,er at Alexander Borch, faktisk hadde vært prost i Sveg før han ble sogneprest i Elverum. Ettersom Idre og Särna hørte inn under Elverum, er det derfor ikke utenkelig at det ble ordnet slik, av rent praktiske årsaker.
  15. Hos Bygden, L.Bygden: Härnösands Stifts Herdaminne.(1923/1926), s. 74, heter det: «En tradition vill förtälja, att Lillherrdal skulle efter 1572 kommit att lyda såsom annex under Elverums pastorat i Norge och alltså lagts till Opslo och Hammarsstift. Såvidt vår undersökning sträcker sig, kan intet visst härom sägas. Troligen baserar sig denna sägen allenast på den omständigheten, att i Lillherrdals kyrka finnes en gammal oljemålning, föreställande en norsk prästman och en klockare, med följande inskrift: «Aar 1646 prædikte Probsten Alexander Magnus Burk i Elfrom Mickelsmessedagen her siste gang». Nämnde prost var khde där i sin församling från 1623till sin död 1661. Nu är det ett faktum, att Särna och Idre socknar i Dalarne före 1645 lågo som annexer under Elverum, och man vet ock, att prosten Alexander Borch djupt kände förlusten, då dessa socknar under hans tid vid freden i Brömsebro 1645 tillföllo Sverige. Han erhöll ock 30 aug. 1648 en årlig ersättning af 100 rdlr för de förlorade annexerna samt nedsättning till hälften af kronoutlagorna. Men om Lillherrdal nämnes i detta sammanhang intet. Det är därför antagligare, att nämnda tafla ursprungligen tillhört Särna eller Idre och af någon tillfällighet kommit att hamna i Lillherrdals kyrka. Emellertid må här påpekas äfven en annan omständighet, näml. att prosten Borch i sin ungdom varit kapellan i Sveg, innan han tillträdde Elverum, och det är därför möjligt, att han, i samband med någon tjänsteförrättning i Särna och Idre, äfven en eller annan gång kunnat besöka och predika i sin gamla församling, ehuru han ej var därtill lagligen förbunden».
  16. Eyvind Lillevolden: Hamar bys historie (1948), s. 23 [12] Forfatteren har her åpenbart sett henvisningen til Hulphers, og har uten videre altså tatt denne til inntekt for at Herjedalen lå under Hamar bispedømme.
  17. D.N.21, nr. 201 [13].
  18. L.Bygden: Härnösands Stifts Herdaminne.(1923/1926), s. 318f. Her vises også til kirkeregnskapene for Oviken i Jemtland 1613–15, der følgende notis finnes: «10 daler ½ mk 2 sk. till Hede kyrkas byggnad eptter Landzherrenes breff». Digital versjon: [14]
  19. A.Hulphers: Samlingar til en beskrifning öfwer Norrland: Andra och tredje delen Volumer 1-2 (1773), s. 54 [15]
  20. A.Hulphers: Samlingar til en beskrifning öfwer Norrland: Andra och tredje delen..., Volumer 1-2 (1773), s. 85 [16].
  21. L.Bygden: Härnösands Stifts Herdaminne.(1923/1926), s. 318f. Digital versjon: [17].
  22. A.Hulphers: Samlingar til en beskrifning öfwer Norrland: Andra och tredje delen..., Volumer 1-2 (1773), s. 79 [18].
  23. L. Bygden: Härnösands Stifts Herdaminne.(1923/1926), s. 318f. Digital versjon: [19].
  24. A. Hulphers: Samlingar til en beskrifning öfwer Norrland: Andra och tredje delen..., Volumer 1-2 (1773), s. 21 [20]
  25. L. Bygden: Härnösands Stifts Herdaminne.(1923/1926), s. 65. Digital versjon: [21]
  26. Om denne samlingen, se: [22]
  27. A. Hulphers: Samlingar til en beskrifning öfwer Norrland: Andra och tredje delen..., Volumer 1-2 (1773), s. 22 [23]
  28. Av dette trekker L. Bygden feilaktig den konklusjon at Elvros kirke må ha tilkommet en gang mellom 1566 og 1588: L. Bygden: Härnösands Stifts Herdaminne.(1923/1926), s. 65. Digital versjon: [24] Her tar Bygden feil, for det er ingen motsetning mellom det faktum at Elvros hadde en egen kirke i 1589, og at Elvros nevnes som et sogn under Sveg i 1566. Elvros kan like gjerne kan ha hatt egen kirke både i 1566 og før det. Det er ikke noen motsetning mellom at Elvros hadde egen kirke og at Elvros var et anneks til Sveg. Elvros nevnes ganske riktig ikke som eget sogn, hverken i 1566 eller i 1589, men likefullt kan det altså uavhengig av dette ha hatt egen kirke både før 1589, og i 1566, men altså stadig under Sveg. Det er heller ingenting i veien for at Elvros hadde egen kirke allerede i 1493, da Elvros benevnes som Eluoros i Swegher soken. Elvros kan m.a.o. godt ha hatt egen kirke også før 1589, selv om dette altså ikke er kildebelagt.
  29. A. Hulphers: Samlingar til en beskrifning öfwer Norrland: Andra och tredje delen..., Volumer 1-2 (1773), side 49 [25].
  30. L. Bygden: Härnösands Stifts Herdaminne.(1923/1926), s. 66. Digital versjon: [26]
  31. (D.N.16, nr. 56)(1407) [27].
  32. A.Hulphers: Samlingar til en beskrifning öfwer Norrland: Andra och tredje delen..., Volumer 1-2 (1773), s. 44 [28] Hulphers nevner her at Lillherdal en tid skal ha vært et anneks under Elverum gjeld i Norge, men som vist til over, medfører dette neppe riktighet.
  33. Olov Högman: En Härjedalsbok-Likt och olikt om och från Lillhärdal (1936), side 376.
  34. Olov Högman: En Härjedalsbok-Likt och olikt om och från Lillhärdal (1936), s. 377.
  35. Olov Högman: En Härjedalsbok-Likt och olikt om och från Lillhärdal (1936), s. 385.
  36. D.N.16, nr. 230 (1466) [29]
  37. A.Hulphers: Samlingar til en beskrifning öfwer Norrland: Andra och tredje delen..., Volumer 1-2 (1773), s. 51 [30].
  38. D.N.16, nr, 241. (1470) [31].
  39. D.N.6, nr. 271. (1479) [32].
  40. D.N.16, nr.286. (1485) [33].
  41. L. Bygden: Härnösands Stifts Herdaminne.(1923/1926), s. 304f, der det heter: «Under nordiska sjuårskriget på 1560-talet bortröfvades kyrksilfret, däribland en kalk, vid hälsingarnes infall i Härjedalen under Nils Jesperssons befäl.»
  42. L.Bygden: Härnösands Stifts Herdaminne.(1923/1926), s. 305, der det heter: «Kyrkans märkligaste föremål från äldre tider utgöres af den år 1910 påträffade s. k. Öfverhogdalstapeten, en troligen inhemsk väfd bonad från tidigare medeltid. Bonaden är i alla händelser afsevärdt äldre än den första kapellbyggnaden. Den mindre klockan förfärdigades 1652 af M. Jörgen Putenson på beställning af borgmästaren i Hudiksvall Nils Hansson. Församlingens ringhet och fattigdom gjorde, att superintendenten P. Steuchius i ett stamboksbref 22 febr. 1673 vände sig till öfriga församlingar i stiftet med begäran om bidrag till täckande af den skuld, som klockans anskaffande förorsakat.»

Litteratur

  • Erik Modin: Härjedalens ortnamn och bygdesägner. 2. utgave (1911)
  • A. Hulphers: Samlingar til en beskrifning öfwer Norrland: Andra och tredje delen..., Volumer 1-2 (1773) [34]
  • L.Bygden: Härnösands Stifts Herdaminne.(1923-1926)
(uttdrag)

Eksterne lenker


--J.M.Setsaas 20. nov 2012 kl. 06:11 (CET)