Evas sju døtre – en fortelling om våre genetiske formødre (bok)

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til: navigasjon, søk
TittelEvas sju døtre – en fortelling
om våre genetiske formødre
Forfatter(e)Sykes, Bryan
UtgiverPax
UtgivelsesstedOslo
Årstall2003
Sideantall264 s.
SpråkNorsk
NoterUndertittel på løst omslag:
En fortelling om våre genetiske formødre
BibliotekkatalogOria

Professor og genetiker Bryan Sykes (1947–2020)[1] ga ut Evas sju døtre – en fortelling om våre genetiske formødre[2] i Oslo 2003.

Kartleggingen av menneskets DNA i 1953[3] var begynnelsen på moderne genetikk og genteknologi, og en forutsetning for anvendelsen av DNA i slektsforskningen. Forfatteren av Evas sju døtre ga vitenskapelige bevis for at morslinjen til Europas befolkning genetisk nedstammer fra syv kvinner. Han rekonstruerte slektskapet mellom de syv kvinnenes klaner og lyktes i å beskrive hele menneskehetens morsgenealogi. Ved å sende en DNA-test til analyse kan interesserte få kartlagt hvem av de syv kvinnene man stammer fra, og så følge klanens vandringer fra Afrika til Europa gjennom titusener av år.

Boken forener genetikk og slektsforskning på en populær og spennende måte, men i slektsgranskingen må DNA-funn kombineres med grundig slektsgransking for å gi resultater.

Andre utgaven av boken[4] ble utgitt i Oslo 2006.

I 2018 ga Karin Bojs (1959–)[5] ut Min europeiske familie. De siste 54 000 årene.[6] Petter Sjölund (1966–)[7] ga ut håndboken Slektsforskning med DNA i samarbeid med Norsk Slektshistorisk Forening i Oslo 2019.

Omtaler og anmeldelser

Historiker og styremedlem i NSF Lars Løberg (1960–) anmeldte Evas sju døtre – en fortelling om våre genetiske formødre i Genealogen 2003.[8]

«Forskningen omkring mitokondrie-DNA (mtDNA) har på kort tid revolusjonert så vel genetikken som befolkningshistorien. Banebrytende i så måte har vært professor Bryan Sykes, som gjennom firmaet Oxford Ancestors i dag kan tilby DNA tester som garantert kan forlenge hver enkelts anetre med flerfoldige tusen år. Metoden, og teorien som ligger bak den, har vært omstridt, men synes i dag å ha vunnet aksept. Den bygger i korthet på at mtDNA sammen med de kromosomene som bestemmer kjønnet, i motsetning til de øvrige kromosomene, ikke forandres i den generasjonsvise cellesammensmeltningen, men at mtDNA går tilnærmet uforandret fra mor til datter gjennom hele menneskehetens historie.

I «tilnærmet uforandret» ligger at de genmutasjonene som Pål Møller redegjorde for, i et foredrag for NSF noen år tilbake, også kan opptre i mtDNA. Grunnleggende for Sykes’ teorier er at slike levedyktige mutasjoner i mtDNAets kontrollregion ikke oppstår oftere enn ca. en gang hvert 10.000 år. På den måten kan han ved å regne antall mutasjoner eller ulikheter i biter av mtDNA, også regne seg fram til hvor mange 10.000 årganger det har gått fra to enkeltpersoners formødre hadde identiske mtDNA og fram til i dag, altså grovt sett hvor fjernt beslektede de er. Sykes’ forskning har, overraskende nok, vist at så godt som hele Europas befolkning kan inndeles i bare sju ulike mutasjonsgrupper.

Sju formødre har altså en gang i tiden utviklet og videreført de levedyktige mutasjonsfrekvensene som finnes i dag. Men på den måten kan befolkningen også deles inn i sju ulike grupper, eller klaner, som Sykes kaller dem. Noen klaner ligger mutasjonsmessig nærmere hverandre, og er dermed nærmere beslektet enn andre, men alle klanene er beslektet og kan passes inn i et slektsmønster. Klanene er i dag spredt over hele Europa, men med ulik tyngde i ulike områder. Sykes mener derfor at han ved å følge de ulike tyngdeforskyvningene også kan beskrive folkeforflytninger over store tidsperioder. Og allerede her står en av de hevdvundne historiske «sannhetene» for fall. Påstanden om at det organiserte jordbruket ikke bare fordrev fangstkulturene, men også veidefolkene, holder ikke stikk. Bare en av de sju klanene har en alder og et geografisk flyttemønster som passer med jordbruksrevolusjonen, og denne klanen står ikke for mere enn ca. 20 % av Europas befolkning. De øvrige 80 % har europeiske formødre fra før jordbruksrevolusjonen, vi har altså fangstfolk på anetreet. En annen utbredt oppfatning er at de nye folkegruppene som kom inn til Europa i mellomistiden og som i mange 10 000 år levde i Europa parallelt med neanderthalerne[9] må ha blandet seg med disse og levert felles avkom. mtDNA fra neanderthalerformødre vil nødvendigvis måtte ha vesentlig flere mutasjoner, men slike mtDNA frekvenser er ikke funnet. Neanderthalerne ble altså fortrengt og fordrevet.

Sykes har ikke bare studert Europa, han har foretatt en tilsvarende kartlegging av resten av verden, og der funnet 26 andre klaner. Av disse 33 klanene er 13 fra Afrika. Men selv om Afrika i dag bare har 13 % av verdens befolkning, har disse klanene gjennom slavehandel og annen utvandring i dag hele 40 % av mtDNAet i verden. Klanforskningen hans bekrefter i det hele hovedtrekkene fra den tidligere forskningen på menneskets opprinnelse. Klanene i Afrika har tydelig hatt lengre tid på å mutere og utvikle seg enn de klanene som har brutt ut av kontinentet, altså har menneskets ekspansjon startet i Afrika også genetisk. Utviklingsmønsteret som har avtegnet seg i mtDNA er så entydig klart at Sykes faktisk har klart å rekonstruere det genetiske slektskapet mellom de ulike klanene og dermed bygge en komplett morsgenealogi for hele menneskeheten.

Og fasiten, eller skal vi si forskningsstatus per i dag, er at det moderne mennesket oppsto i Afrika en gang i løpet av de siste 150 000 årene og at menneskene for omkring 100 000 år siden begynte å bre seg ut fra Afrika for å kolonisere resten av verden. Bare en av de 13 afrikanske klanene tok del i denne koloniseringen, og den kvinnelige representanten for denne klanen er dermed en felles stammor for blant annet alle de sju klanene vi finner i Europa i dag.

Oxford Ancestors kan i dag i løpet av noen uker fortelle deg hvilken klan du tilhører. En enkel spyttprøve sendes inn, og vips har du en sammenhengende linje som går minst 10 000 år tilbake. Sykes har også navngitt de ulike stammødrene, slik at du får et klantre i retur med klar markering av hvor du og dine formødre hører hjemme. Selvsagt mangler alle navn langs en slik morslinje, og de færreste kan legge til mer enn noen få av de aller siste generasjonene. Og siden den felles stammoren ligger så mange tusen år bak i tid, kan metoden heller ikke brukes til å avklare mange moderne genealogiske problem. Og selv om mtDNA bare er en liten del av det totale DNAet, har vi i dag ikke kunnskap nok til å lese hele anetreet ut av DNAet. Men, siden den sekvensen Sykes leser bare utgjør 400 bokstaver av mer enn 3 milliarder DNA bokstaver, ligger det fortsatt et uutforsket potensiale i genene våre.

De vitenskapelige bevisene for Sykes teorier er fremsatt og forsvart i vitenskapelige tidsskrifter og på forskerkongresser. Boka er vesentlig mer populært lagt opp, og når det kommer til forsøkene på å skrive biografier for hver enkelt av de sju stammødrene grenser det opp til det banale. Boka er likevel en fantastisk innfallsport til grensesnittet mellom genetikk og slektsforskning, og den anbefales på det varmeste. Det er garantert spennende lesning.

Min stammor viste seg å være «Velda» som ifølge Sykes kan ha levd i Spania for 17 000 år siden (se forsiden). Deler av klanen fulgte så iskantens tilbaketrekning vest for Pyreneene, inn i Gascogne, over Frankrike til Storbritannia og over til Norge. Ikke den mest sannsynlige innvandringsruten med tanke på at min morslinje kommer fra Eidskog, men samtidig et vel så godt utgangspunkt for videre forskning som bygdeboka, som påstår at min mødrene tipp-tippoldemor ble født 18 år etter morens død. Dette skyldes selvfølgelig at bygdebokforfatteren ikke fikk med seg tipp-tipp-tippoldefars ekteskap nummer to, slik at Sigri Ljøner er utstyrt med feil mor. Om dette ville hatt betydning for den genetiske tilhørigheten, eller om mtDNA var det samme for de fleste kvinnene i Eidskog, er en annen historie.»

Referanser

  1. Bryan Sykes (Wikipedia).
  2. Sykes, Bryan . Evas sju døtre – en fortelling om våre genetiske formødre, Pax, Oslo, 2003.
  3. DNA (Store norske leksikon/snl.no).
  4. Sykes, Bryan. Evas sju døtre. En fortelling om våre genetiske formødre. Pax, Oslo, 2006.
  5. Karin Bojs (sv.wikipedia.org).
  6. Bojs, Karin. Min europeiske familie. De siste 54 000 årene. Spartacus, Oslo, 2018.
  7. Peter Sjölund (genealog) (sv.wikipedia.org).
  8. Løberg, Lars. «Genetikk og genealogi», Genealogen, hefte 2, 2003, s. 10–11.
  9. Neandertaler (Store norske leksikon/snl.no).

Litteratur

  • Sykes, Bryan (2003). Evas sju døtre – en fortelling om våre genetiske formødre. Pax, Oslo –  264 s.

Se også

Eksterne lenker