Asak bør nok revurdere kronologien en smule. Jon Ivarsson hadde 5 kjente barn, 3 sønner og 2 døtre. Er den yngste av disse født ca. 1280, vil normalt de 5 barna være født engang mellom 1265 og førnevnte år. Eventuelt kan tidsspennet settes til 1270-1285, gitt at ikke noen av barna var tvillinger etc. Dette er fullt kompatibelt med at Jon Ivarsson selv er født i 1240-årene og dermed kan være sønn av Ivar av Skedjuhov, kong Håkons tro mann, sysselmann på Hedmark,og svært aktiv i kampene mot ribbungene 1225-27. Skea er hovedgarden i det som må ha vært Jon Havtorssons gods på Romerike. Skea er ikke belagt som gard i andre middelalderkilder, men nevnt som soknenavn fordi kirken på Skea var soknekirke. Men man må merke seg at en hovedgard som ble arvet i direkte ættelinje, sjelden dukker opp i diplomene med mindre eieren oppholdt seg der. Hverken Jon Havtorsson eller sønnen Ulv og sønnesønnen Peter Ulvsson er belagt som bosatt på Romerike, og Ulv som var svensk gift og stamfar til Ervalla-grenen av ætten, har vel på sine eldre dager oppholdt seg i Sverige - han ble begravet 1415 i Vadstena. Sønnen Peter Ulvsson var ut fra kildene helt og holdent knyttet til Sverige. Ellers skal det bemerkes at Storm, sine mange fortjenester til tross, ikke akkurat var noen middelaldergenealog. Bygdebøker er vel heller ikke å betrakte som kilder, og historie uten geografi er like blind som historie uten kronologi. Endelig vil jeg påpeke at teorier ikke lar seg bevise, men meget vel lar seg falsifisere. En veletablert genealogi for en norsk middelalderslekt er sjelden annet enn en rasjonell rekonstruksjon av slektsnettverket, basert på en kritisk analyse og tolkninger av de kilder vi kjenner. Genealogisk kilder til norsk middelalder er det som kjent langt mellom. - Jeg har forresten med interesse lest artikkelen til Lars Løberg i Sørumspeilet og er selvsagt ikke enig med ham i alt, men det er det ingen grunn til å ta opp her.
Innlegget til Lars kan virke noe villedende (hva mener du forresten med "langform", Lars?). Ingen "forskere" har plassert Skea i Andebu, annet som en ren gjetning, vel fordi det i Høyjord sokn i Andebu finnes en gard Skjeau. Den var på 1600-tallet bondegods, men er ikke belagt i middelalderkilder. Ryghs drøftelse av navnet i NG er da også inkonklusiv, men de eldste kjente navneformer, som Rygh ikke har med, peker klart mot at sisteleddet er "haug", vel altså et opprinnelig Skeidishaugr. Skea (Sørum 15) er som Rygh sier i NG, omtalt et par ganger i middelalderen fordi det stod en soknekirke der. Men Rygh som ikke trekker inn Skedjuhov fra Håkonarsagaen, er fullstendig på viddene i sin drøfting av navnet. Formen "Skædafs sokn" i 1412 (DN 5:481) er helt kompatibel med "Skedjuhof, hva også DNs utgivere antyder. Ser man sagaenes Skedjuhov i lys av konteksten, er det liten tvil om at Ivars gard nettop er Skea i Sørum. Navnet er konsekvent skrevet Skedjuhov i det handskrift som står Sturla Tordssons original nærmest. Når sisteleddet er 'hov' som antyder kult, er det lett å skjønne at soknekirken, opprinnelig kanskje ættens høgendeskirke, havnet her. Bemerk også i sammenheng med et mulig kultsted Leikvoll som navn på et underbruk av Skea. Vi har dermed minst 2 hov-garder i Sørums tridjung, for det er høyst sannsynlig at prestegarden Huseby i Sørum opprinnelig må ha hett Hov, noe jeg vil drøfte nærmere i en annen forbindelse. Det skulle også være nok å se på det korografiske aspektet til Sørumættens jordegods, med garder over hele Romerike, men særlig tett arrondert omkring husebyen i Sørum. Skedjuhov er forøvrig også det gamle navnet på prestegarden i Vetteherred i Båhuslen, i dag tettstedet Skee. Navnet er belagt allerede i 1265 og skrives oftest udiftongert som "Skædiuofe" o.l. senere i middelalderen. Forleddet "Skedju" er visstnok ikke forklart av navnegranskerne, hvilket ikke skal forbause noen, men jeg våger å tolke det som genitiv av et "Skedja" og at vi her har å gjøre med en form av gudinnenavnet Skade. Det samme må være tilfellet med soknenavnet Skedevi i Östergötland, hvor etterleddet 'vi'er det samme som norrønt 've', altså helligsted.
Jeg innser nødvendigheten av å ta for meg mine teorier om Sørumættens opphav i et annet og mer egnet forum enn dette. Jeg mener som Lars at en om ikke ny analyse av Sollieds artikkel, så hvertfall en metakritisk drøfting av eldre forskningslitteratur kan være på sin plass. Jeg vil imidlertid påpeke at Hans Gillingstam hadde en lignende tilnærming da han skrev artikkelen "Roos" (anbefales) i Svenskt biografiskt lexikon. Gillingstam kom da, i likhet med undertegnede noen år tidligere, til at Sollieds avhandling om ætten i hovedsak stod seg.
Geirr I. Leistad
Sist endret av Geirr I. Leistad den 07 Jun 2015 23:02, endret 2 ganger.
|