Det drøyer med neste nr. av NST, og vurderingen av mitt forslag til artikkel. En annen sak er at jeg har blitt kritisert, og med rette, for at jeg ikke sender mine artikler til gjennomsyn til andre slektsforskere. Det kan jeg bøte på her og nå, ved å la leserne av denne tråd, og det er mange, få lese igjennom hva jag har skrevet i min artikkel. Alle som kommer med konstruktiv kritikk vil få sine meninger tatt opp til vurdering. Jeg har endret noe på hvem Holmfrid Erlingsdatter er datter av, og komplettert noe på prosessvurderingen ift. den versjon som er sendt redaktørene.
Hilsen
Torgrim Redalen ............................................................................................................................
Ragnhild Jonsdatters aner. Hypotesekritikk av artikkel ved Lars Løberg: Hestbøætta i NST nr. XL av 2006.
Etter en lengre debatt på Norsk Slektshistorisk Forening, Middelalderforum om Ivar Rovas påståtte forbindelse til Lindheim-ætta fant jeg det hensiktsmessig å gjøre en helhetlig gjennomgang av artikkelen til Lars Løberg om Hestbøætta. Flere av hypoteser som han fremmer mener jeg ikke er godt nok bearbeidet. Derfor vil jeg komme med alternativer og gjøre en komplettering.
Først en kommentar til Leif Løbergs artikkel om Austråtætta. Han mente at det ikke fantes en Jon i Bjarkøyætta. Han kan ikke ha fått med seg hele teksten i brevet av 1309, om Bjarne Erlingsons testamente, (Leif Løberg: Austråts eiere gjennom 1000 år, NST XIX 1963). Bjarne Erlingson av Giske satte opp sitt testamente, RN 3 nr. 548 av 25. januar 1309. Dette er et omfattende testamente der Bjarne fordeler sitt gods til slekt og venner, kirke og kloster. Jeg skal ikke komme inn på noe annet enn at han ga sin brorsønn Jon (Joen) 9 mmb i Talsete i Sogn på vilkår. Og vilkåret er at om ikke Jon får ekte livsarvinger skal Talsete gå tilbake til Bjarnes arvinger. Ornes skulle fungere som sikkerhet om noe av det nevnte gods ikke var i hans eie. I den senere RNs oversettelsen av brevet er det gitt en alternativ slektskapsangivelse i en note slik at Jon er bror av Bjarne, (note 5: Annet hs: bror).
Strukturen som Leif Løberg har satt opp om Austråtætta må derfor justeres. Etterslekten til Ragna Jonsdatter er nok å finne på Austråt slik Leif Løberg mener, men etter min mening var sannsynligvis Serkers mor datter av Austråt-folket Åsulv og Baugeid. Han har ment at Jon Hoglive kunne være far til Ragna Jonsdatter, han nevnt i 1263 under kong Håkon Håkonsons hærferd til Skottland. Jon Hoglive er samtidig med Jon (Erlingson), og de to kan være identiske. Med Hoglive menes levemann, og kanskje var det dette som gjorde han uskikket i sin samtids øyne til å bli til noe. Hva Jon (Erlingson) kan ha arvet av øvrig Bjarkøy-gods er det ikke noen opplysninger om.
Leif Løberg er ikke alene om å lese testamentet av 1309 overfladisk. I masteroppgaven til Astrid Marie Mellem Johnsens om Bjarkøyættas etterkommere: ca. 1250-1605 (2015) viser hun på side 30 til Jon og gaven han fikk. Hun har ikke fått med seg RNs merknad om bror og vurderer ut fra ordet ”brorsønn” og sier at ”Vidkunn hadde med stor sannsynlighet en uektefødt sønn, Jon”. Og på side 26: ”Kanskje var Jon et resultat av Vidkunns forhold til Gyrids firmenning”. Hun forfølger heller ikke hvordan gården Ornes har blitt videreført, eller utsagnene om at det fantes slektninger av Vidkunn. Hun unnlater å kommentere dette med ”ekte” livsarvinger i Bjarnes vilkår til Jon. Dette har også innvirkning på Lars Løbergs hypotese om hvem som var far til Ragnhild Jonsdatter. Han kan ikke ha vært oppmerksom på RNs note. Løberg mener at faren hennes må oppfylle protokollære, som sosiale og geografiske kriterier. Jeg er i utgangspunktet enig i det. Det finnes ingen øvrige indikasjoner som kan bekrefte Løbergs påstand om at Jon Ragnvaldson var faren til Ragnhild. På den tid, i 1309 var det nok kjent om Jon (Erlingson) hadde uekte barn, ekte barn synes å mangle. Talsete nevnes ikke flere ganger i den periode som her omhandles. Derfor er det ikke mulig å si om vilkårene ble oppfylt med ekte fødte livsarvinger. Absalon Pedersøn Beyer skrev i sin saga ”Om Norigs Rige”, side 70, at "Der haffuer boet j fordoms tid stadzelige adel oc riderskab, saa som paa for Quale, paa Slindre, Talgeseter”. I 1669 ble det strid mellom eierne av Sørheim og Flahammar om retten til Talsete. Det ble da sagt at Talsete i over 300 år hadde tilhørt Flahammar. "fordoms tid" må da ha vært før den stor mannedauden, (Arne Kvitrud: Personar og Ættar i Luster. NST XXXIV. Oslo 1994).
I utgangspunktet sier DN at Jon er brorsønn. Med det som utgangspunkt er det ikke mulig å få noen kronologisk mening i den etterslekt jeg mener Jon hadde. Når jeg setter som utgangspunkt at Jon var bror av Bjarne, faller det meste på plass av påstander om slektskap med Bjarkøy-folket fra andre personer på den tid. Slektninger i godt gifte, med gods og i gode posisjoner og som nevnes sammen med andre høybårne. Det spesielle ved denne Jon var at han aldri kom til syne i kildene på annen måte, som kunne vise at han hadde en posisjon, og som innehaver av gods det kunne sømme seg. Det er med dette som grunnlag jeg søker etter barn av Jon, og som slektsmessig kan knyttes til Bjarkøyætta. Jeg gjør følgende observasjoner:
Ragna Jonsdatter. Tidligere nevnte Ragna Jonsdatter nevnes i 3 brev. Erlend Serkson på egne, moren Ragnas og hustruen Ingeborgs vegne kvitterte å ha mottatt av Erling Vidkunnson av Bjarkøy to eiendommer i Romsdal, som Erling fikk attpå, fordi de eiendommene han hadde byttet til seg (makeskiftet) på Nordmøre ikke var jevnbyrdige med dem han hadde bortbyttet til Erling i Valdres, Hardanger og Sogn, DN III 161 av 3. september 1331 fra Bergen. Erling Vidkunnson tok igjen på odel gården Skreim i Romsdal som hadde gått i handel, idet han fører vitner på at gården tidligere hadde tilhørt "Ragna Jonsdatter frendekona mi", DN II 279 av 11. mars 1347 fra Giske. Kravet ble gjentatt noen dager senere og da var gården Sylte på Sunnmøre kommet i tillegg. Det sies da at Ragna Jonsdatter eide de jordene som var omtalt, DN II 280 av 22. mars 1347 fra Veøy. Om Ragna Jonsdatter var datter av Bjarnes brorsønn kan Jon umulig være sønn av Vidkunn slik Mellem Johnsen mener, da Ragna nevnes som Erlings frendekone. Men hvilke Jon var hun datter av?
Rønnaug Jonsdatter. En annen slektning av Erling Vidkunnson var Svein Sigurdson av Kvåleætta i Sogndal. Svein Sigurdson gav hr. Erling Vidkunnson, kongens drottsete, tredjeparten i Kvåle i Sogndal i Sogn, det var 40 mmb, likeledes 6 mmb i Valeberg. Gaven skyldtes slektskap og den godvilje Erling hadde vist Svein. Etter Erlings død skal det tilfalle hans datter Gyrid på grunn av den godviljen hans (Erlings) mor Gyrid (Andresdatter) alltid viste Svein i dennes barndom, DN I 207 av 1. januar 1330 fra Tunsberg. Svein hadde altså en forbindelse til Bjarkøyætta, men på hvilken måte var slektskapet? Kvåle i Sogndal omtales i tre brev av 1314. Sigurd Sveinson ba kongen om at Kvåle måtte skiftes. Kongen ba Audun på Slinde, Karlshoved i Kaupanger og Erlend Silvesterson om å skifte hus og tomter i Kvåle mellom hr. Sigurd Sveinson på sin sønn Sveins vegne, Ingrid på Kvåle og Nicolas Stigson på sin kone Margretes vegne, DN VI 83 av 5. mars 1314 fra Bergen. Partene var herr Sigurd Sveinsson, Gaute Isakson som representant for arvingene etter fru Ingrid Brynjulvsdatter, nemlig Gautes kone fru Ingebjørg og søsteren hennes jomfru Inga,” Eirik Stylxs”. (Jeg tolker søstrene til å være Ingerids etterslekt). Den tredje parten, Nikolas Stigson og hans kone Margreta møtte ikke, men Einar klerk og Toralde detter bevitnet at de var lovlig innstevnet av de to andre partene, fru Ingerid og herr Sigurd, RN 895 av 21. mai 1314. Sigurd ønsket skifte på vegne av Svein, noe som tilsier at det var Sveins mor som var av Kvåleætt.
Ut fra brevene om skifte av Kvåle kan det settes opp en struktur som sier noe om slekten der i 1314. Ingerid Brynjulvsdatter nevnes, det er hennes arvinger som representerte henne. Margrete nevnes, også her er det andre som representerer henne. Om den tredje part sies det at Sigurd Sveinson er representant. Jeg vil mene at han representerte den tredje linje, en tredje søster. Ugulen hevder i sin artikkel at skifte var mellom 3 søstre, (Jo Rune Ugulen: Kring ætta på Ornes og Mel i mellomalderen, m.m. NST nr. 39 av 2004). Svein ga en tredjedel av Kvåle til Erling Vidkunnson, som tyder på lik deling mellom tre av samme kjønn. Hverken Ingerid eller Margrete møtte, det gjorde representanter for arvingene eller lovlige innstevnede. Jeg vil mene at Sigurd er en svigersønn av den tredje søsteren og at det er henne Jon (Erlingson) har hatt barn med. På den måten får Svein et nært forhold til Bjarkøyætta.
Gustav Heber, som utga boka ”Norsk Adel” i 1944 har et tablå over Kvåleætta, noe annerledes enn det Ugulen skisserer med tre søstre. Slekta på Kvåle var av lendmannsætt ætt, og Jon Stål på Kvåle nevnes som den første kjente stamfar. Brynjulv Jonson nevnes som baron, han beseglet av fredsavtalen mellom Skottland og Norge i 1266. Han nevnes også i et brev i et forlik mellom kongen og kirken i 1273, (RN). I 1314 ville Ingerid være om lag 60 år, kanskje noe eldre. Ingeborg, hennes datter vil jeg anta er om lag 20 år yngre. Hun var gift med Gaute Isakson. I tillegg til saken om Kvåle nevnes Gaute Isakson og Ingebjørg Jonsdatter i to brev om Hallangen. De solgte deler av gården til Einar i Hildugården, RN 4 83 av 2. desember 1320 og DN I 180 av 29. mai 1325 fra Bergen. Navnet på den tredje søsteren er sannsynligvis hun som nevnes i brev om Margretes hjemmefølge. Dette brevet omtaler mange kvinner, som jeg antar tilhører en engere slektskrets. Etter bønn fra Holmfrid Erlingsdatter og hennes datter Margreta ble det tatt opp fortegnelse over hva Margreta hadde brakt med seg i Torstein Mitas gård, og som nå skulle flyttes til Vik (øst i Viken). Tilstede var fru Ragnhild Jonsdatter, fru Eyvor Gautesdatter, fru Rønnaug Reppesdatter, fru Sunniva Brynjulvsdatter, fru Gyrid Sigurdsdatter, Herdiis Torvaldsdatter og Margreta Pedersdatter, DN II 165 av 14. august 1328 fra Bergen. Bak på brevet er skrevet med senere hånd: fru Rønnaug Jonsdatter - fru Margretes hjemmefølge.
Sunniva Brynjulvsdatter mener jeg er den tredje søsteren på Kvåle. Det gjør henne til den som fikk barn med Jon (Erlingson). Sannsynligvis er Rønnaug Jonsdatter et av dem, kronologisk kan hun være mor til Svein Sigurdson, og gift med Sigurd Sveinson. Rønnaug nevnes bare denne ene gangen. Gyrid Sigurdsdatter kan være hennes datter. Ludvig Daae holder det som sannsynlig at Guttorm Ingeson fikk en datter oppkalt etter sin mor Gyrid. Hun ble gift med Brynjulv Jonson av Kvåleætta fra Sogn. Som grunnlag viser han til Brynjulvs posisjon under kroningen av kong Håkon Håkonson i 1248, der Brynjulv var en av de fire høytbårne som åpnet serveringen, (Ludvig Daae: NHT 3r-4: Rein-ætta, Håkon Håkonsons saga). Herdiis Torvaldsdatter kjennes som datterdatter til Jon Ivarson av Suderheim, og hustru til nevnte Svein Sigurdson fra Kvåle-ætta.
De som ikke er av Kvåleætt blant de nevnte kvinner er: Holmfrid Erlingsdatter har jeg tidligere antatt å være datter av Erling av Bjarkøy. Men dette må revurderes ut fra de indikasjoner som er nevnt, og jeg vil prøve dette mot alternativet, at hun er søster av Gaute Erlingson på Talgje. Eyvor Gautesdatter er nevnt bare denne ene gangen. Jeg har antatt, som Bjørkvik at hun var datter av Gaute Erlingson av Talgje, han gift med Sigrid Gregoriusdatter av Stovreim. Sigrids mor var Cecilie Håkonsdatter, datter av kong Håkon Håkonson og Kanga, (Håkon Håkonsons Saga). Slik er tre av de fire førstnevnte kvinnene å finne i Talgje-ætta. Er den fjerde, Ragnhild Jonsdatter også det? Rønnaug Reppesdatter er uvisst hvem var. Margrete Pedersdatter setter jeg i sammenheng med Stovreimætta. Hun er sannsynligvis identisk med datter av Peder a Eide, en person jeg har ment var gift med ei datter av Fru Torbjørg, nevnt ifm Stovreim. Trolig var fru Torbjørg datter av Gregorius og Cecilie hun også. Dette har jeg omtalt i min artikkel i Gjallarhorn nr. 51, ”Toralde, kongens frende”. Brevet vitner om kvinner med nære slektsbånd. Blant de som nevnes som utstedere av brevet var Finn Ogmundson, sysselmann i Bergen og Svein Sigurdson, fehirde i Bergen. Den ene svigersønn, den andre ektefelle til kvinner som nevnes i brevet, med patronym Jonsdatter.
I Kvåleættas slektskrets finnes det en Jon. Hr. Jon (Brynjulvson) nevnes mellom 1280 og 1295, (RN). Han nevnes som baron, senere ridder og kan ut fra patronym være av Kvåleætt. Det som taler mot at Jon Brynjulvson er av Kvåle-slekt er skifte på Kvåle i 1314. Det kan ha vært slik at 3 søstre skiftet Kvåle, mens Jon fikk annet gods. Holmfrid Erlingsdatter nevnes sammen med Kvåle-folkene, hun kan ha vært gift med Jon Brynjulvson. Det gjør han til far til noen av de Jonsdøtrene som nevnes i denne artikkelen. Jon (Erlingson) vil trolig bare ha ett kanskje to uekte barn i 1309. Jeg vil skille på de to Jon ut fra på hvilke måte deres eventuelle etterslekt har fått gods som kan sies å være i Bjarkøy-gods, slik som f. eks. Ornes. To ledd senere nevnes Jon Brynjulvson i tre brev fra Valdres, og i et brev av 1344 (RN) som omhandler Bjarkøy-interesser. I samme periode nevnes Jon Brynjulvson som ridder i fire brev, (RN). To av brevene gjelder Eikenes i Dalsfjorden (Fjaler), en gårdspart som Jon far, Brynjulv hadde pantsatt i sin tid. Sigurd Havtorson beseglet det første brevet om Eikenes, (RN). Dette er samme Eikenes som finnes i godset til Erling Einarson i 1380, se under.
Herdiis Torvaldsdatter og Trond Krakeson på den ene side og Sigrid Sveinsdatter og hennes sønner Gudbrand og Svein på den andre side delte arven etter Svein, Herdiis husbonde. Det var 33 mmb i Stadheim, 15 mmb i Lodum, landskyld av Henjum og 26 lauper i Husebø. Det siste det som Erling Vidkunnson hadde gitt Svein, DN I 220 av 11. august 1332 fra Bergen. Brevet finnes i en islandsk versjon. Bak på brevet er påført med en senere hånd "kaupha bref herra Sigurdar Haftoressonar". Delen i Kvåle (Valdres) ble senere stadfestet av Sigrid Sveinsdatter i brev av 17. oktober 1333, der Svein Sigurdsons arvinger avstod 12 løpsbol etter regnskap til kong Magnus i Midtre Kvåle i Valdres, de samme 12 lb som kongen i 1338 skjenker Pål Eirikson. Sigurd Brynjulvson kan ha vært en bror av Jon. Sigurd Brynjulvson med husfrøya Gyda omtales i et brev fra Valdres der de solgte til Bård et fjerdings bol og 4 mmb i midtgården i Kvåle (Valdres), DN II 251 av 7. november 1342 fra Stee i Valdres. At Pål Eirikson fikk deler av Kvåle (Valdres) gjør at jeg antar en forbindelse mellom Pål Eirikson og Jon Brynjulvson d.e. Pål Eiriksons ætt kjennes fra Valdres. Ut fra hvordan Svein Sigurdson har kommet til noe av sitt gods indikerer at hans aner til Bjarkøy var gjennom Jon (Erlingson).
Ragnhild Jonsdatter. Jeg følger Lars Løberg på at Ragnhild Jonsdatter ikke er identisk med den person med samme navn som nevnes som mulig datter til Jon Ivarson på Suderheim. Ragnhild Jonsdatter var gift med Sæbjørn Helgeson og deres datter var Gudrun Sæbjørnsdatter, gift med Finn Ogmundson. Men så blir jeg uenig med Løberg i at Ogmund Finnsons mormor, Ragnhild Jonsdatter var datter av Jon Ragnvaldson, nevnt innledningsvis. Og hans hypotese om at Ragnhilds kongelige aner var gjennom denne Jon. I brevet av 1328 nevnes fru Ragnhild nest etter fru Margreta, noe som jeg antar kan bety at Ragnhild også er datter av Holmfrid og Jon Brynjulvson. Ragnhild nevnes ifm Nodland i Jelsa og Voll i Varhaug på Jæren. Hun hadde kongelige aner gjennom Kvåle med den forklaring som Daae legger til grunn. Det som støtter denne hypotese er det brev som Løberg viser til, kong Olavs rettarbot av 1382. Løberg er uenig med Munthe om forståelsen av hvem som var kongens frende. Munthes forståelse var at Ogmund Finnson var frenden, og etter min oppfatning var denne gjennom Ragnhild Jonsdatter. Dette forklarer Ragnhilds deltakelse i brevene om Nodland og Varhaug, og Ogmunds arv gjennom sin mødrene slekt, av Talgje og Eidså.
Det finnes ikke dokumentert at Hestbøætta hadde kongelige aner. Løberg viser til utsagn av andre som antyder dette pga. ættas sterke posisjon fra Ogmund Sigurdsons dager. Dette er et argument benyttet både for Gaute Erlingson som for Brynjulv Jonson. Løberg nevner ikke det som er blitt fremmet av andre før han, nemlig alternativet med Olav Mok som far til Ivar av Skedjuhov. For at en hypotese skal være best mulig belyst må alle indikasjoner tas med, og jeg mener at Olav Mok må inkluderes i vurderingsgrunnlaget. Han er nevnt som kongens frende og sysselmann på Romerike. Olavs etterfølger som sysselmann samme sted var Ivar av Skedjuhov. Like aktuelt vil være å si at Ivar Rova d.e. var identisk med den samtidige Ivar av Skedjuhov. Det ene et tilnavn, det andre en stedsangivelse. De bryter ikke med hverandre. Ivar av Skedjuhov er en god kandidat som felles ane for Ogmund og Havtor-sønnene.
Løberg nevner Sollied, som fremmet som hustru til Ivar av Skedjuhov ei datter av Alv på Thornberg og Ingebjørg Bårdsdatter. Dette på bakgrunn av 2 firmenningsgifter 4 ledd senere. Alv og Ingebjørg ble gift i 1221. Selveste Håkon Håkonson var tilstede, (Håkon Håkonsons saga). Deres datter er trolig født like etterpå. Det gir som konsekvens at Jon ikke kunne være født før omlag 1245. Sønnen Havtor er trolig født omkring 1275, mens hans hustru Agnes er mye yngre, født om lag 1290. Agnes mor, som Løberg har ment er søster til Ogmund Sigurdson vil da bli nesten en generasjon yngre en Ogmund. Han legger vel dette til grunn for sin antakelse om 10. arv for Havtor-sønnene. Ikke umulig, men jeg holder på at de to Ivar er identisk. Da vil Sigurd og Jon være halvbrødre, den ene født omlag 1225, den andre født omlag 1245.
Einar i Hildugården. Erling Åmundeson omtales å ha loftet i Hildugården i Bergen, Einar var hans frende, vitnebrevet fra Erling m.fl. viser til at Gudrun solgte deler i Bellgården i Bergen, DN I 134 av 20. juni 1312 fra Bergen. Slik jeg forstår utsagnet ”frende” er dette en slektning i en sidegrein. Kvitrud mener at Erling Einarson i Hildugården trolig var sønn til "Einar Åsmundson i Hildugården" som omtales på begynnelsen av 1300-tallet! (Arne Kvitrud: Luster etter den store mannedauden. 1998. side 59). Hvor Kvitrud har hentet patronymet ”Åsmundson” fra er uklart for meg. RN viser ikke til noen Einar med dette patronym. Det er mulig han har tolket uttrykket ”frende” som en slektning i linjen. Einar nevnes i brevene om Hallanger, som han kjøpte av Gaute Isakson og Ingebjørg Jonsdatter, nevnt over. Ingebjørg er nevnt i skifte av Kvåle, og Einar er trolig en nær slektning av henne. Ut fra min hypotese er de søskenbarn gjennom både Bjarkøy og Kvåle, forutsatt at Einar var sønn av Jon (Erlingson) og Sunniva Brynjulvsdatter. Grunnlag for denne påstanden kommer mer tydelig til syne når jeg i neste avsnitt vil omtale Erling, som jeg også mener er sønn av Einar i Hildugården.
Erling Einarson. Avhendelsesbrev utstedt av Sigurd Havtorson: På vegne av seg selv, sønnen Håkon og datteren Agnes har han overdratt Erling Einarson gårdene Hatlevollen, Kinsedal, Kroken, Kvåle og tilhørende skog, RN 7 nr. 738 av 9. juni 1378 fra Bergen. Sogn-eiendommene har nok kommet Sigurd Havtorson i hende gjennom hans ektefelle fra Giske. Kvåle i Sogndal var gitt Erling Vidkunnson, Sigurds svigerfar, av Kvåle-ætlingen Svein Sigurdson, nevnt over. At Erling Einarson fikk dette godset tror jeg ikke var uten en slektsforbindelse til Kvåle og Bjarkøy. Gavebrev utstedt av Erling Einarson: Han gir sin datter Ingebjørg i hjemmefølge (disse gårdene i Luster i Sogn): 40 laupsbol i Saude, 6 laupsbol i Reuereitrum, 3 laupsbol i Øvrebø, 12 laupsbol i Kinsedal, 10 laupsbol i Hatlevollen, 128 laupsbol i Urnes (Ornes).( I Fjaler) i Fjordane: 20 laupsbol i Bakke, 7 laupsbol i ytre Kleppenes, 7 laupsbol i indre Kleppenes, 7 laupsbol i Eikenes og 7 laupsbol i Nos i Gaular (i Fjordane), RN 7 nr 870 av 2. juni 1380 fra Bergen. Ornes i Luster i Sogn, som Bjarne Erlingson eide i 1309, har kommet Erling Einarson i eie to generasjoner etter Bjarne og Jon. Kvitrud mener at Erling Einarson var den rikeste private jordeier som kjennes fra Luster. Han bodde på bygården Hildugård i Bergen. På slutten av 1300-tallet må han ha eid minst 200 mmb, som svarer til omlag 25-30 løper på 1600-tallet, (Arne Kvitrud: Luster etter den store mannedauden. 1998). Godset til Erling Einarson var stort slik at han har nok hatt rike aner. Eikenes i Fjaler mener RN er samme gård som Jon Brynjulvson eide i 1355-1358. Sammen med delen i Bakke, indre og ytre Kleppenes og Nos vitner det om aner også fra Fjordane for Brynjulv Jonson d.e. Bortsett fra Nos ligger de nevnte gårde ganske så nært hverandre ved tettstedet Holmedal.
En fjerde observasjon som indikerer at Erling er av Kvåleætta er: ”Fullmaktsbrev utstedt av Håkon Sigurdsson for ridderen Alv Haraldson: Herr Alv får fullmakt til som utstederens prosessfullmektig i de tvistemål Håkon har med Tidike Vistenaker og fru Margrete Eilivsdatter om gods som har tilhørt fru Herdis Torvaldsdatter og Erling Einarson i Hildegården, å kreve det av dem og reise søksmål mot dem (Tidike og fru Margrete). Utstederen forplikter seg til å overholde alle de disposisjoner som herr Alv foretar i samsvar med denne fullmakt”. Med yngre hånd er skrevet ”en gård som heter Hildegården”, RN 8 nr. 978 av 11. mars 1401 fra Giske. Tydeligvis hadde Herdiis og Erling felles gods, men de er ikke kjent å ha vært ektefeller. Heller vil jeg mene at de hadde gods ut fra felles ane. I dette tilfelle gods som Herdiis trolig har fått med sin ektefelle Svein Sigurdson.
Til slutt vil jeg gjøre et kort resymé av hva som er min forståelse av påstanden om at Ivar Ogmundson hadde etterslekt på gården Lindheim i Sauherad.
Lindheim i Sauherad, stand og slekt: Jeg vil tro at Lindheim-slekten allerede var en fremtredende slekt i regionen før 1337 og før Cecilie ble giftet inn i den. Mellom Ivar Ogmundson og Bjørn Torleivson nevnes Åste Bjørgulvson som sysselmann. Åstes ombudsmenn er involvert i saker i 1354 og 1356, (RN). Jeg har tillatt meg å trekke også Åste inn i denne familiekrets ut fra tidligere nevnte brev og segl til Niculas Tormodson som viser et Kane-segl. Han var nevø av Åste. Dette gir familien en bakgrunn i Skardabergætta, sannsynligvis gjennom Lindheimætta. Grunnlaget for den påstanden er Bjørn Torleivsons engasjement mot kjente Skardaberg-folk. I spørsmålet om de to Bjørn Torleivson som nevnes innenfor dagens Sauherad var identiske har jeg falt ned på samme konklusjon som Kirkeby og Munch har gjort, at de var det. De indikasjoner som gir grunnlag til hypotesen om at Ivar Ogmundson hadde en datter er følgende inntegninger i Biskop Eysteins Jordebog: -Ogmund Finnson gav (søndre) Nes til gravsted og årstidehold for Ivar Ogmundson, RN 7 nr. 1439. -Til Holla kirke: ”Sweinseidi i midtgardenom i Lunda sokn merker boll ok halfuan kvernaforsen gaf Veterlidher aa Nesi firir saal Cecilio kono sinna. Ok serddilis gaafuo synir henna”. -Til Nes kirke: ”Prestholte laups land ok iij m.b. sæm byyth var i Næss som Vætærlidi atte ok herræ Øgmundr Finnsz gaf firir saal herra ifwars Rofwa ok firif hans lægærstadh”. -Bjørn Torleivson makeskifte med kirken, RN 7 nr. 1352, der han bytter gods mot å få kirkens del i Nes i Nes herred.
Av andre indikasjoner er navnetradisjonene. Cecilia selv bar et navn som i middelalderen ble brukt i de øvre lag av folket. Navnet ble benyttet i Talgeætta ved Cecilie Isaksdatter, hun født trolig 5-10 år før. Løberg sier i sin artikkel: ”at det har vært en slektsforbindelse mellom Talgje- og Hestbøættene, er åpenbart. Det er også åpenbart at fru Cecilia og Gaute, Isaks barn var søskenbarn til Finn og Ivar Ogmundsønner. Dette er gammelt. Det nye er at slektskapet gikk via Cecilia og Gautes mor, som altså bør ha vært en Sigurdsdatter og søster til merkesmannen Ogmund Sigurdson”. Altså, Ivar oppkalte sin uekte datter med et navn båret av hans søskenbarn! Like interessant er Hestbø-navnet Ogmund, som navn på en sønn av Torleiv og Cecilie. Torer Ogmundson var tilstede på Bjørnetveit som vitne i 1397, (RN) da Bjørn Torleivson ga Klevar til sine frender.
Ut fra dette vil jeg mene at Ogmund Finnson hadde råderett over (søndre) Nes etter Ivars død, det han ga kirken. Når han ikke kjente til ekte arvinger forvaltet han nok godset etter Ivar selv. I neste informasjon er Veterlid nevnt som bosatt på Nes, og med kona si, Cecilie og hennes sønners samtykke ble (deler av) Svendseid gitt til kirken. Underforstått, Cecilies sønner var ikke sønner av Veterlid. I neste informasjon står Veterlid som eier av Nes, samme gård som Ogmund Finnson hadde gitt kirken. Siste nevnte inntegning sier at Bjørn Torleivson makeskiftet med kirken og fikk deler i Nes. Å bli nevnt på samme gård er i de fleste tilfeller tolket som at en er av samme slekt, om ingen andre opplysninger er til hinder for dette. At kirken eide (søndre) Nes i en periode bryter eierrekken på denne delen, men tradisjonelt besatte familien gården de hadde gitt og var brukere av den delen. Jeg finner ikke noen indikasjoner på at eierrekken ble brutt når det gjaldt øvrige deler av Nes. Simulering av fødsels- og dødsår er gjennomført av Hestbøættas kjente medlemmer. Viktigste indikasjon er de opplysninger som er nevnt i avsnittet om stand og slekt over. Er de troverdige er kronologien i Hestbøætta ikke noen hindring. Viktig i denne sammenheng er observasjonene i RN på at Ivar nevnes første gang i 1316, mens Finn nevnes første gang i 1319. I tre brev der brødrene nevnes sammen er Finn nevnt først av de to, og kan være en indikasjon på at Finn var eldst. Finn fikk hovedbølet og opererte i den region faren hadde hatt tidligere. Å ta arv i hovedbølet anser jeg for å være en rett Ivar hadde, ikke en plikt. Ivar har sannsynligvis hatt sin hovedinteresse i Nes i Sauherad. Det kan skyldes interesser på mødrene-siden og at han fant det som et bedre arvelodd, på tross av posisjonen, da den lå til Hestbø.
Arvespørsmålet: Løberg sier i sin artikkel bl.a.: ”Dette er ikke nødvendigvis ensbetydende med at Ivar ikke hadde etterslekt i live. Men verken arveoppgjør etter fru Cecilia Isaksdatter eller arveoppgjør etter Ogmund Finnson tilsier at Ivar hadde etterkommere i live i 1385”. Etter å ha lest Tarangers utgave av Landsloven (1915) kan jeg ikke slutte meg til dette utsagnet. Løberg sier i sin artikkel at Tore Køgr var i 4. arv. Landslovens avsnitt for Arvetall sier i 4. arv bl.a. at ektefødte samfedre farbror tar arv. Slik kan ikke Tore Køgr være i 4. arvetall. Men hans farfar var det. Ogmunds farbrødre var Ivar og Torstein og jeg tolker det slik at de var ektefødte. Ingen av disse levde på det tidspunkt arven skulle fordeles. Tore Køgr nevnes i brev av 1414 og 1423. Jeg vil tro han var i høy alder, inn i sine 60 år. Om Uspak levde ved Ogmunds skifte i 1388 er usikkert. Jeg leser dette slik at Tores antatte farfar Torstein var arveberettiget etter Ogmund. Tore var antakelig ekte sønn av uekte far (Uspak), og kan ta arv i 2. arvetall etter sin farfar. Bjørn Torleivson er i samme ledd som Tore, og etter min mening dattersønn av Ivar. I 3. arvetall står det at frilledatters ektefødte sønn kan ta arv, i dette tilfelle at Bjørn kan ta arv etter sin morfar. At han er i 3. arvetall betyr at han stilte svakere enn Tore Køgr og kunne ikke få noe arv. Men Ogmund Finnson kunne ikke fordele arv i sin tid til Uspak. Brevene av 1337 og inhabilitet: I hirdskråen ble det krevd at dersom en hirdmann var skyldig i lovbrudd, gjorde opp for seg ”før enn deres misgjerninger kommer for kongen”, (Sandvik/Seip, Gammelnorske Lovtekster med oversettelse, Hirdskråen avs. 34). Fra nettstedet Norske Domstoler har jeg merket meg følgende utsagn om Landsloven: ”Landsloven førte også med seg endringer på det dømmende og utøvende området av rettssystemet. Det ble innført ordninger for offentlig oppnevnte lagmenn. Disse skulle lede tingforhandlingene mellom de ulike partene”. Jeg ser ikke at habilitetsspørsmålet er omhandlet i landsloven, eller de andre lovene som ble vist til på den tid. Landsloven sier at det viktige er at partene ikke ville strides om dommen. Dagens Domstollov (første gang utgitt i 1915) vektlegger om en persons inhabilitet kan ha en uønsket innvirkning på saken. Ikke alle saker krever absolutt habilitet.
Løberg sier i sin tolkning av Landsloven med påfølgende rettarbot av 1309 at domstolen ble skilt fra statsmakten ved sysselmennene. Sysselmennene skulle ikke blandes inn i domstolens virke. Jeg kan ikke se at ankeinstansen ble nevnt i rettarboten, slik at anke skulle gjøres slik landsloven beskrev med anke til kongen etter at lagrettemannen hadde gjennomgått saken grundig. At Ivar nevnes i brevene av 1337 mener jeg var en formalisering av forliket, noe Lars Løberg er uenig med meg om, tross hans ovennevte tolkning av Landsloven. Ivar var ikke i slekt med Lindheims-mennene om en ser bort fra Bjørn, som jeg antar var umyndig i 1337. I rettssammenheng skilles det på slektninger (i blodslinjen) og svogerskap (ved inngifte).
Prosessvurderinger: Jeg ærklærer på ære og samvittighet å ha annvent Adelsprosjektetes prosessbeskrivelse og ikke utelatt noen indikasjoner som kunne ha hatt påvirkning på konklusjonene. Det er på dette punkt Løberg artikkel svikter i hans hypotesebygging. Han sjekker ikke de referanser han benytter, det faller galt ut, og han tar ikke hensyn til klare indikasjoner på slektskapet mellom Bjarkøy- og Kvåle-ættene. Hans hypotese om far til Ragnhild Jonsdatter er helt på avveier. Videre har jeg vist til andre personers artikler som omhandler deler av stoffet, se liste over litteratur under. Av viktige observasjoner/ indikasjoner som underbygger påstandene er dokumentasjonen på slektskap mellom personer av Bjarkøy-ætt og personer som var av Kvåle-ætt. Med hjelp av opplysninger i to dokumenter er det jeg definerer disse slektenes medlemmer, og hvordan de trolig er forbundet ved giftermål, for på den måten å kunne bekrefte de påståtte slektskap. Viderer, ved hjelp av eiendommebesittelse, kunne utlede en forbindelse mellom personer som eide i samme eiendom. Når slekt og gods er definert, se på hvordan navnetradisjon kan bidra til å underbygge påstandene. Sentralt her er navnet Jon, et navn som fantes både i Bjarkøy- som i Kvåle-ætta. Særmerket for Kvåle-ætta er navnet Brynjulv.
Litteratur: -Lars Løberg: Hestbøætta. Norsk Slektshistorisk Tidsskrift XL 2006. -DN -RN -Leif Løberg: Austråts eiere gjennom 1000 år. Norsk Slektshistorisk Tidsskrift XIX 1963. -Astrid Marie Mellem Johnsen: Masteroppgave om Bjarkøyættas etterkommere: ca. 1250-1605. -Absalon Pedersøn Beyer: Om Norigs Rige, side 70. -Arne Kvitrud: Personar og Ættar i Luster. NST XXXIV. Oslo 1994. -Jo Rune Ugulen: Kring ætta på Ornes og Mel i mellomalderen, m.m. NST nr. 39 av 2004. -Gustav Heber: Norsk Adel, Oslo 1944. -Ludvig Daae: Norsk Historisk Tidskrift 3r-4: Rein-ætta. -Håkon Håkonsons saga. -Torgrim Redalen: Toralde, kongens frende. Gjallarhorn nr. 51. -Arne Kvitrud: Luster etter den store mannedauden. 1998. -Biskop Eysteins Jordebog. -Absalon Taranger: Magnus Lagabøters Landslov. Utgave 1915. -Sandvik/Seip, Gammelnorske Lovtekster med oversettelse, Hirdskråen avs. 34. -Domstollov av 1915. Slutt.
|