Odel

Fra Slektshistoriewiki
Gå til: navigasjon, søk

Løsningsrett for slekten til jord på landet, regulert i lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten, populært kalt «odelsloven».[1]

Eier av jord som kan hevdes til odelsjord, kan tinglyse en erklæring om at eiendommen skal være fri for odel.

Innhold

Odelsberettigede

Skal man kunne hevde odelsrett til en eiendom kreves full eiendomsrett i 20 år av samme person. Eiertiden til flere innen slekten kan legges sammen for å få 20 år tilsammen.Når en person har fått hevd på odel, får også etterkommerne odelsrett forutsatt at noen av foreldrene, besteforeldrene eller foreldrenes søsken har eid eiendommen med odel.

Blant de odelsberettigede går eldre søsken og deres etterkommere foran yngre. Loven av 1974 innførte likestilling mellom kjønnene, tidligere gikk menn foran kvinner. Adoptivbarn er likestilt med andre barn, med prioritet fra adopsjonstidspunktet, mens deres odelsrett etter egen slekt faller bort. Barn utenfor ekteskap får odelsrett også etter faren og farsslekten når farskap er fastslått eller vedgått etter loven.

En som har odelsrett kan binde seg til ikke å gjøre den gjeldende, og vedkommendes barn som blir født senere, er også bundet av erklæringen.

Odelsløsning

Den som har odelsrett kan ved salg av eiendommen til en utenforstående eller fjernere odelsberettiget innløse den etter takst. Ved ekspropriasjon faller i alminnelighet odelsrett bort. Hvis stat eller kommune vil overta odelsjord, kan den gjøres odelsfri av Kongen når særlige grunner taler for det.

Ved overdragelse til en dårligere odelsberettiget er odelsretten ikke definitivt tapt, hvilket viser seg ved at den kan gjøres gjeldende når eiendommen senere overføres til en utenfor de odelsberettigedes krets. Når odelsjord har vært ute av slekten i 20 år, faller odelsretten bort for den slekten selv om den nye eier ikke har tinglyst hjemmel. Den som selv har avhendet odelsjord, taper innløsningsretten mot kjøperen og dennes rettsetterfølgere.

Gjenlevende, ikke odelsberettiget ektefelle eller samboer er i stor utstrekning beskyttet mot å bli fordrevet fra gården av de odelsberettigede. Så lenge gjenlevende sitter med gården, løper det ingen foreldelse for de odelsberettigede.

Innløseren må selv overta eiendommen, bosette seg der innen ett år og drive den i ti år, ellers kan andre odelsrettsinnehavere søke eiendommen innløst selv om eieren har bedre odelsrett. Også den forrige eier kan da søke eiendommen tilbake og kreve erstatning for å ha måttet fravike den, men kravet om tilbakeføring står tilbake for innløsningskrav fra odelsrettsinnehavere.

Dødsboskifte

Odelsretten kan også gjøres gjeldende på dødsboskifte. Etterlater avdøde seg en odelseiendom, kan den av arvingene som har best odelsrett, forlange eiendommen utlagt til seg, jf. skifteloven § 62.[2] Verdsettelsen skjer her etter de nevnte prinsipper, og overtakeren får bo- og driveplikt, men bare i 5 år. Slik bo- og driveplikt inntrer for øvrig også når en odelsberettiget på annet vis overtar en eiendom som han har odelsrett til.

Historikk

Odelsrett er omhandlet i de eldste bevarte norske lovtekster og hadde i prinsippet samme innhold som i dag. Odelsretten var på 1700-tallet gjenstand for atskillig kritikk, men den ble i Norge betraktet som et nasjonalt klenodium og ble grunnlovsvernet i 1814. Grunnloven § 107 bestemmer at odelsretten og åsetesretten ikke må oppheves. Men paragrafen har ikke vært til hinder for at det ved lov er gjort visse begrensninger i odelsretten. Samfunnsutviklingen i den senere tid, særlig den omfattende urbanisering, likestillingen mellom kjønnene m.m. har begrunnet nye reformer.

Referanser

Kilder

Personlige verktøy
forum
ressurser