|  Mange
betrakter det som standardverket blant slektsforskerbøkene
i Norge. Nå kommer Per-Øivind Sandberg og Nils Johan
Stoas bok "Våre Røtter" i 3. opplag siden
førsteutgaven i 1992. Som ved forrige opplag i 2001 er
boken også denne gangen utvidet - men nok ikke i samme grad
som sist. I 2001 var dataalderen kommet for fullt inn i slektsforskningen,
og 1992-utgaven var slik sett utgått på dato.
"Våre røtter" gir en grei og oversiktlig
innføring i de mest sentrale verktøyene en slektsforsker
behøver, og er nyttig både for novisen og den mer
erfarne. Lars Løberg omtalte 2. utgave av boken i Genealogen
nr. 2 2001, og i denne tredje utgaven ser vi at forfatterene må
ha tatt hensyn til i alle fall deler av Løbergs kritikk.
På omslaget gjøres det et nummer av at det er mye
nytt stoff om kommunale arkiver; en av de få svakhetene
som Løberg omtalte for seks år siden.
Skal man være en smule navlebeskuende på foreningens
vegne, er omtalen av tidsskriftene fra NSF litt mer omfattende
enn sist; da var de ved en uforståelig uteglemmelse ikke
nevnt. På den annen side ligger det kanskje ikke til bokens
mest sentrale mandat å si så mye om de slektshistoriske
foreningene i landet; det er arkivene og kildebruken som står
i sentrum. Derfor er da også omtalen av både NSF og
DIS-Norge forholdsvis kortfattet også denne gangen.
Det gjelder også omtalen av nettsteder, både i Norge
og i verden ellers. Som de skriver, det har liten hensikt å
gi en fullstendig og dekkende oversikt over nettstedene. Det er
for mange av dem, og de endrer seg hele tiden. Det gis likevel
en forholdsvis oversiktlig innføring i slektsgranskning
og internett; blant dette nyttige tips om nettikette og om juridiske
spørsmål knyttet til publisering av personopplysninger
og annet på nett. Oppfordringen om å vise folkeskikk
online kan være vel så nyttig for en slektsforsker
som kunnskap om gotisk håndskrift (kapittel 5 i boken) eller
kommunale og statlige arkiver.
De digitale kildene er også sterkt utvidet siden forrige
utgave, og innføringen i dem virker grei. Det er likevel
de tradisjonelle, papirbaserte primærkildene - arkivene
og bruken av dem - som er selve kjernen i Våre røtter.
Med tanke på Dagsavisen og New York Times' artikkel Knowledge
lost in a digital age fra sist vinter, omtalt på dette
nettstedet i mars, synes det å være en fornuftig vinkling.
For dette nettstedets vedkommende er det positivt å se
at tjenesten Folk på vidvanke har fått plass
i en av de mange faktarutene som finnes gjennom boken. Faktarutene
gir kortfattede tips eller nyttige tilleggsopplysninger om det
som ellers omtales i det aktuelle kapittelet.
I tillegg til mer om kommunale arkiver, legger forfatterene vekt
på ordlisten som er ny fra sist. Den kan være grei,
selv om en slik oversikt aldri blir komplett. Men så kan
da også ord og uttrykk man kommer over la seg lete opp i
et leksikon eller på internett, skulle ikke denne boken
ha fått det med seg.
For øvrig er det lite å tilføye ut over Løbergs
anmeldelse i 2001. Våre røtter fremstår
fremdeles som et sentralt og nyttig verktøy. Den balanserer
også forholdsvis godt i skjæringspunktet mellom historie
som fag og slektshistorie som hobby. Kapittel 4 om Arkivarbeid
og kildebruk gir de mest vesentlige kjørereglene -
så får det heller være at den viderekomne fremdeles
må ty til annen litteratur for å lese mer i dybden
om slektsforskningens metode og utvikling, slik Løberg
påpekte ved kritikken av forrige utgave.
Forfatterene Nils Johan Stoa og Per-Øivind Sandberg er
ledere for hhv Statsarkivet på Kongsberg og Statsarkivet
i Hamar.
Per-Øivind Sandberg og Nils Johan Stoa:
Våre røtter - håndbok i slektsgransking
(240 sider. Cappelen 2007, ISBN 978-82-02-27406-1)
Kr 349,-
|
